NO176706B - Fralands strekkstagplattform for produksjon og eventuelt lagring av olje og gass - Google Patents

Description

Foreliggende patentsøknad angår en flytende konstruksjon til bruk ved produksjon og eventuell lagring av hydrokarboner (olje og gass) på steder hvor sjødybden er slik at eventuelle faststående plattformer blir uforholdsmessig store og kost-bare.

Flytende plattformer for produksjon og eventuell lagring av hydrokarboner til havs har sine primære fortrinn fremfor faste konstruksjoner ved installasjoner på fra middels store til store havdyp. Hovedidéen bak flytende plattformer er at vannets oppdrift benyttes til å bære konstruksjonens egenvekt og dens nyttelaster, fremfor at disse vertikalkreftene føres via en stiv konstruksjon helt ned til havbunnen. To hoved-prinsipper benyttes til forankring av flytende plattformer, enten et sett av utover pekende, svakt forspente anker-kjettinger eller kabler, eller alternativt, et sett av vertikalt stilte, høyt forspente kabler, stag eller rør. I begge disse hovedtilfellene er det vesentligste problem med plattformen at forankringssystemet blir svært fleksibelt, slik at bevegelsene kan være til hinder for plattformens funksjona-litet, og at store bevegelser i sin tur kan innvirke på stabiliteten. Videre kan de dynamiske egenskapene medføre store problemer med hensyn på utmatting av konstruksjonen eller forankringssystemet.

Det foreligger i dag en rekke nye løsninger når det gjelder flytende plattformer basert på forspente stag. Typisk for de fleste strekkstagplattformer, både de som er basert på bruk av betong og stål, er at formen på flytelegemet er forholdsvis komplekst, og at det meste av stabiliteten og oppdriften besørges av konstruksjonsdelen i vannlinjearealet. Stabilitet for den flytende delen tilveiebringes først og fremst av den metasentriske høyde som utledes fra det første-ordens opprettende moment som er en funksjon av fortrengt vannflateareal og plattformens tyngdepunkt. For å oppnå tilstrekkelig stort stabiliserende moment er det nødvendig at vannlinjearealet og strukturens volum i vannflatesonen er temmelig store. En slik geometri medfører imidlertid betydelige hydrodynamiske påkjenninger fra bølger og strøm. Typiske eksempler på slike konstruksjoner med stort vannlinjeareal, er vist i norsk patentsøknad nr. 77.12 01, og i flere kjente konstruksjoner av stål-TLP-er (TLP: tension leg platform).

Et eksempel på en plattform med typisk lite vannlinjeareal, fremgår dog av norsk patentsøknad nr. 88.0370. Dette er imidlertid en pælet brønnhode-plattform av en helt annen geometrisk form og med annen bevegelseskarakteristikk enn konstruksjonen ifølge foreliggende oppfinnelse. Det finnes også bøyekonstruksjoner som er utformet med hensyn på å minimere bølgekreftene i vannlinjesonen. Eksempelvis viser norsk patentsøknad 86.1452 en bøye som er festet direkte til et forspent stigerør.

Fra tysk Offenlegungsschrift DE 3,507,023 er kjent en strekkstag-plattform med relativt lite vannlinjeareal, men utformingen av plattformens flytelegeme er som en slags flaske med en nedentil og utvendig anbrakt "smultring"- eller ring-formet lagertank for olje. Det uttrykkes i skriftet at man oppnår en "stabil, men ikke stiv" posisjonering av flyte-legemet, dvs. det benyttes ikke spesielt høy forspenning av strekkstagene. Dette trekk sammen med geometrien for flyte-legemet tilsier at plattformens stabilitet ikke kan være tilstrekkelig for en produksjonsplattform. Plattformen er derfor også i utgangspunktet bare en mellomlagringsplattform, ikke en produksjonsplattform med en dekkskonstruksjon som er egnet til å bære tunge dekkslaster eller for å omfatte produksjons-brønnhoder.

US patent nr. 4,62 6,137 viser en plattformkonstruksjon med et neddykket, hovedsakelig sylindrisk opprettstående flytelegeme, som bærer en adgangs-plattform over vannoverflaten med relativt slanke søyler, og som er forankret til bunnen med et antall vertikale strekkstag. Konstruksjonen er imidlertid hva geometri og stabilitet angår, nokså uspesifi-sert, idet det ikke opplyses noe om plassering av tyngdepunkt og oppdriftssentrum for den flytende konstruksjonen. Sylin-derlegemet er nederst utstyrt med et "smultringformet" legeme for ballastering, og strekkstagene er festet til dette legemet, med festepunkter radielt utenfor selve sylinder-legemet. Patentet omtaler hovedsakelig stabilitet i forhold til strømmer og overflatebevegelser, og dreier seg egentlig om høydemessig plassering i forhold til slike påvirkninger. Derfor skal strekkstagene kunne innkortes eller forlenges relativt enkelt, og ballastering skal benyttes til bestemmelse av "flytehøyde". Dette må bety at oppdrift og vekt ikke er svært forskjellige, og at forspenningen i strekkstagene således er relativt lav. Stabiliteten for systemet er derfor ikke særlig egnet for en moderne produksjonsplattform på middels store til store havdyp. Dessuten er sylinderflyte-legemet ifølge patentet lukket oventil og nedentil på en måte som er uegnet til å motstå større hydrostatiske trykk.

Hensikten med foreliggende oppfinnelse er å fremskaffe en flytende marin plattform som ikke har de samme svakhetene som referert til ovenfor, og som gjennom sin utforming vil kunne representere en langt mer økonomisk løsning enn tidligere kjente konstruksjoner.

Oppfinnelsen defineres nøyaktig i de vedføyde patent-kravene.

Den marine konstruksjonen ifølge oppfinnelsen er basert på et annet hovedprinsipp for hydrodynamisk stabilitet, enn hva som gjelder for tidligere kjente konstruksjoner. Det vanlige, førsteordens opprettingsmoment, som besørges av vannlinjearealet, spiller en svært liten rolle for plattformens stabilitet og bevegelsesegenskaper. Derimot besørges stivhet og stabilitet hovedsakelig av et annenordens moment som forårsakes av et momentkraftpar bestående av forankringsresultant og oppdriftsresultant med en momentarm som først fremkommer når plattformen begynner å legge seg over. Dette er i realiteten en annen-ordens, geometrisk effekt, men på grunn av kreftenes størrelse er dette et helt avgjørende bidrag. I tillegg gir arrangementet av forankringsstagene langs periferien av plattformens nedre del et ikke ubetydelig bidrag til rotasjonsstivheten.

En vesentlig side ved plattformens utforming er at konstruksjonen har et meget lite tverrsnitt i den aktive bølgesonen, og den pådrar seg derved relativt sett små hydrodynamiske krefter. Hovedlegemet for oppdrift er plassert i god avstand fra vannoverflaten, der bølgekreftene er vesentlig mindre. Totalt sett blir derved forholdet mellom statiske og dynamiske krefter på forankringskonstruksjonen svært gunstig med hensyn på utmatting.

Oppfinnelsen skal nå belyses nærmere ved hjelp av ikke-begrensende utførelseseksempler, og med henvisning til de vedføyde tegningene, hvor

fig. 1 er en prinsippskisse som viser hovedkomponentene som

plattformen består av,

fig. 2 viser de viktigste statiske krefter og momenter som oppstår ved rotasjon av plattformens hoveddel om en

horisontal akse,

fig. 3 viser en sekvensiell fremstilling av konstruksjons-trinn, og

fig. 4 viser konfigurasjon ved uttauing og begynnende installasjon av plattformen.

Fig. 1 viser et eksempel på utseende av den komplette

konstruksjonen, skjematisk skissert. Konstruksjonen består av et flytelegeme a som har en enkel, sylindrisk form med tilluk-kede, krumme ender. Dette flytelegemet kan bestå av armert og forspent betong, eller av stål. Det innvendige kammeret i

flytelegemet a, som kan være seksjonert, kan delvis benyttes til lagring av olje. To utvendige ringer b vises også i figuren, festet til endene av flytelegemets sylindriske del. Disse ringene kan tjene som ringformede avstiverelementer for overgangskreftene mellom lukkedelene og sylinderen, i tillegg til at de tjener som fester for overstrukturens c søyler e og forankringsstagene d.

Overstrukturen c består av et sett av vertikale søyler e som bærer dekkskonstruksjonen f. I figuren finnes det 8 søyler, se snittet til høyre, men dette antallet kan være mindre eller større. Avhengig av de totale geometriske dimensjoner kan søylene være utstyrt med sideveis anordnede avstiver-strukturer som strekker seg langs deler av eller hele lengden av søylene. I figuren vises det hvordan søylene også kan strekke seg langs siden av sylinderen som forbindelses-søyler g. På denne måten kan søylene benyttes også som et beskyttende skall for utvendig anordnet teknisk utstyr (f.eks. stigerør), eller som foringsrør for strekkstagene, som kan benyttes i forbindelse med installering og utskifting av disse. Ringene 6 utgjør sammen med forbindelsessøylene g en bærekonstruksjon for overstrukturen c. Bærekonstruksjonen er lett i forhold til flytelegemet a.

Flytelegemet a holdes på plass ved hjelp av et sett av vertikale eller tilnærmet vertikale, høyt forspente forank-ringsvaiere eller stag d. Disse er festet til den nedre utvendige ringen inne i eller under søylene, eller fordelt ved siden av disse søylene. Forankringsstagene kan bestå av kompakte eller hule stålstenger, eventuelt skrudd sammen i seksjoner. Alternativt kan forankringsstagene bestå av snodde, bøyelige vaiere. Stagene er forankret til sjøbunnen ved feste til en gravitasjonsbasert forankringsanordning h, som eventuelt kan være festet i bunnen med dyptgående strekkpæler i og/eller skjørt.

Det skal bemerkes at en plattform av denne typen i prinsipp er gjenbrukbar. Den kan installeres etter at alle brønner er boret, og den gir svært små vanskeligheter ved fjerning etter at den har tjent sine formål.

I fig. 2 illustreres hovedfaktorene som er av viktighet når det gjelder stabilitet av plattformen. Fb er den resulterende oppdriftskraft fra det vann som forskyves av flytelegemet og søylene, og denne resultantkraften virker i oppdriftssenteret Cb.

pw er vannets massetetthet, g er tyngdens akselerasjon og Vw er det forskjøvne vannvolumet. Det kan eventuelt tas hensyn til at vannet har variabel massetetthet.

Fp er den resulterende egentyngde av plattformen inklusive flytelegemet, søylene, dekkskonstruksjonen og alt utstyr, installasjoner og lagrede fluida. Fp virker i tyngdepunktet Cg. Ft er den resulterende forankrings- eller strekkstagkraft i festeplanet, og den virker i sentrum av dette planet Ct.

Vertikal kraftbalanse medfører

Figuren viser plattformen med en hellingsvinkel cp. Dette fører til at noen søyler dykkes videre ned i vannet, mens de motsatt stående søylene blir mindre neddykket. Dette gir opphav til et hydrostatisk opprettingsmoment Mh, som er gitt ved hvor Iw er det andre arelmoment ("treghetsmoment") av det fortrengte vannlinjeareal. Det ses også av fig. 2 at hellingen av plattformen fører til ytterligere strekk i visse stag, mens de motsatt stående stagene relakseres tilsvarende. Dette gir et opprettende strekkstag-moment Mt som er

kt er fjærstivheten (N/m) for et enkelt strekkstag, og a± er avstanden (armen) fra dreieaksen for strekkstag nr. "i". Det totale momentet oppnås ved å summere bidragene fra alle stag.

Det er verdt å legge merke til at tyngdepunktet Cg kan ligge høyt over oppdriftssenteret, og at den metasentriske høyden kan tolkes som negativ. Imidlertid er den viktigste komponenten i stabilitetsligningen i virkeligheten det moment som utøves av strekkstag-kraften Ft, hvilket ikke forekommer for fritt flytende legemer. Når denne effekten inkluderes, gis det totale opprettelses-momentet om Ct ved

Dette opprettende momentet er positivt fordi Fb er mye større enn Fp. Mh og Mt vil helt generelt være av mindre viktighet for denne type plattform, skjønt Mt kan ha en relativt betydelig størrelse. Ligning (5) kan transformeres til en "ekvivalent effektiv metasentrisk høyde" GMeff for en fritt flytende plattform med oppdriftskraft FbNår denne ligning sammenstilles med ligning (5), oppnås den ekvivalente effektive metasentriske høyden

Denne størrelsen kan tolkes som et stabilitetskriterium, og dette kan sammenlignes med kravet til hydrostatisk stabilitet som foreskrives av myndighetene. Et typisk tall er at GM bør være større enn 1 meter.

Ligning (7) er konservativ, i den forstand at Fb benyttes som faktor i nevneren. For et fritt flytende legeme er Fb lik Fp. Ved å benytte vekten Fp av legemet eller plattformen som kraftkomponent, oppnås en større GM enn i ligning (7), fordi Fp er betraktelig mindre enn Fb. Spørsmålet om hvem som skal benyttes av Fp eller Fb i denne sammenheng, er nokså akademisk. Det som her er viktig, er størrelsen av det gjenopprettende momentet Moppretting for en gitt hellingsvinkel cp.

Ved konstruksjonen ifølge oppfinnelsen oppnås at plattformens dynamiske bevegelsesegenskaper tilfredsstiller de funksjonelle krav som må stilles for f.eks. en produksjonsplattform, dvs. at plattformen oppnår tilfredsstillende stabilitet mot bevegelse i de forskjellige mulige bevegelsesmodi.

En viktig design-faktor som bestemmer plattformens stabilit stabilitet er den virkelige lengden av flytelegemet. En lang og dyp konstruksjon er generelt mer stabil enn en konstruksjon med lite dypgående. Dette er nøyaktig den motsatte effekt av det som forventes når det gjelder et fritt flytende legeme. Ballastering av flytelegemet er også fordel-aktig for stabiliteten. Disse to faktorene slått sammen, indikerer at dette konseptet er ideelt tilpasset lagring av olje ved å benytte en utvidet totallengde på sylinderen for å romme det ytterligere volum som behøves for oljen.

Selve hoveddelen av flytelegemet kan bygges av armert og forspent betong, eller som et avstivet stålskall. Betong kan være det mest sannsynlige materialet, på grunn av kostnader, vedlikeholdsegenskaper, motstand mot formforandring etc. Det utvendige trykket er gunstig i den forstand at det leder til nær konstante membrankrefter i trykk som forhindrer at betongen sprekker.

Det innvendige volumet av flytelegemet kan deles opp i seksjoner eller undervolumer ved hjelp av horisontale og/eller vertikale vegger. Disse veggene kan tjene som begrensninger, avstivningselementer, adskillelsesvegger, eller kan benyttes for å oppfylle andre funksjonelle behov. Vertikale vegger kan typisk benyttes når det gjelder kompensasjons-ballastering i tilfelle av utskifting eller brudd på noen av strekkstagene, forskjøvet belastning på dekkskonstruksjonen etc.

Det er også mulig at et rør kan gå tvers gjennom flyte-legemet, langs den sentrale vertikale aksen. Dette røret kan tjene som foringsrør for stigerør for hydrokarboner, og det kan strekke seg helt opp til dekkskonstruksjonen.

Den nedre delen av flytelegemets indre volum kan være fylt permanent med et ballastmedium med høy tetthet, for å forbedre systemets totale stabilitet.

Den øvre ringavstiveren b (fig. 1) tjener som støtte for overstrukturens søyler e. Den tjener også visse formål når det gjelder strukturell styrke i forbindelse med overgangen mellom det dobbeltkrummede toppskallet og det sylindriske skallet. Denne ringen fungerer også som en festeanordning når en ekstra flottør-ring benyttes i uttauingsfasen for konstruksj onen.

Den nedre ringavstiveren b tjener som et forsterknings-element som overfører strekkstag-kreftene til den nedre del av skallet. Den kan også benyttes som feste for forankringsanordningen i under uttauingsfasen.

Når det gjelder søylene som rager opp fra bærekonstruksjonen b, kan forskjellige antall søyler e benyttes, avhengig av det bestemte formål med plattformen, og det totale design for dekkskonstruksjonen f med utstyr. Generelt gir et høyt antall søyler bedre margin og bedre sikkerhet, men de vil også lede til økte hydrodynamiske påkjenninger.

Disse søylene kan tjene som beskyttelse for prosesserings- og teknisk utstyr. De kan også benyttes som adkomstkanaler til strekkstagene når de kombineres med forlengelsene g.

Den del av overstrukturen som ligger mellom flytelegemet og dekkskonstruksjonen kan styrkes ved hjelp av et sideveis avstivningsarrangement, dvs. et som består av diagonal-avstivere, X-type eller K-type avstivere. Et slikt avstivningsarrangement kan tilføyes langs bare en del av søylenes totallengde, og det kan benyttes til å gi ekstra støtte for dekkskonstruksj onen.

Valg av strekkstag-system bør baseres på et detaljert studium av sikkerhets- og kostnadsfaktorer for den bestemte installasjon som skal realiseres. Strekkstagene kan tilveiebringes av forskjellige typer metall eller kompositter, hvorav det mest sannsynlige er legert stål. Stagene kan være hule eller kompakte, og kan føyes sammen i seksjoner. I visse tilfeller kan det være et alternativ å benytte fleksible vaiere.

Strekkstagene er festet til den nedre ringavstiveren b med en passende festemekanisme. I den andre enden er de festet til forankringssystemet på sjøbunnen. Strekkstagene kan være jevnt fordelt langs ringens periferi, eller de kan være arrangert i bunter.

Utformingen av dekkskonstruksjonen f avhenger av antallet søyler og av vekten og typen av de komponenter som dekkskon-struks jonen må bære.

Formålet ved forankringsstrukturen h er å tjene som forankring for strekkstagene d. Forankringsanordningen kan være en stål- eller betongkonstruksjon med form som en boks eller senkekiste som senkes ned på sjøbunnen og deretter ballasteres med et egnet, tungt materiale. Forankringsanordningen kan ha en ringlignende form som er tilpasset den geometriske oppstillingen av strekkstagene. Den kan også bygges i seksjoner som deretter sammenføyes. Den kan også utstyres med pæler eller plugger som forhindrer horisontal bevegelse. Forankringsanordningen h er utstyrt med passende festeanordninger for strekkstagene. Den kan også være utstyrt med anordninger for rør, brønner og prosesseringsutstyr.

Strekkpæler i kan benyttes som alternativ til den gravitasjonsbaserte forankringsstrukturen, eller eventuelt som ytterligere forankring av denne.

Når det gjelder ledningsrør for hydrokarboner samt behandlingsutstyr, foreligger det mange alternativer når det gjelder dette i samband med den plattformtype som oppfinnelsen angår. Selv om det foreligger en vekselvirkning mellom konstruksjonsdesign og det utstyr som skal benyttes, utgjør utstyrssiden en betraktning som ligger utenfor foreliggende oppfinnelse. Slik det er nevnt tidligere, kan prosesserings-rørledninger plasseres på utsiden av plattformen, inne i søylene eller rett gjennom selve flytelegemet. Plattformen kan også benyttes i kombinasjon med utvendige, fleksible ledningsrør og avlastings-systemer. Slik det er nevnt tidligere kan flyte-legemet benyttes for midlertidig lagring av olje.

Når det gjelder selve byggefasen for konstruksjonen ifølge oppfinnelsen, kan denne utføres på en rekke forskjellige måter. I fig. 3 er det vist en rekke byggetrinn som illustrerer en gunstig måte å bygge plattformen på.

I fig. 3a vises bygging av bunnseksjonen av flytelegemet i en tørrdokk. Når dette trinnet avsluttes, fylles tørrdokken med vann, og bunnseksjonen av flytelegemet taues ut i flytende tilstand til en posisjon hvor det er tilstrekkelig dybde for fullføring av hele flytelegemet. Når det benyttes betong, kan den sylindriske delen videre konstrueres med bruk av glide-forskaling, se fig. 3b. Det skal bemerkes at flytelegemet må ballasteres kontinuerlig under denne prosessen. I figuren indikeres også at forankringsanordningen h kan festes til den nedre enden av flytelegemet under dette trinnet, se tegning med stiplede linjer. Dette kan gjøres enkelt dersom forankringsanordningen består av to halv-ringer som skal føyes sammen. Som et alternativ kan denne forankringsanordningen bygges samtidig med flytelegemet i tørrdokken.

Fig. 3c viser flytelegemet i ferdig tilstand. På grunn av fast og/eller fluidums-ballastering forblir flytelegemet stabilt, og kan om nødvendig taues til en annen posisjon for installering av overstrukturen og teknisk utstyr.

Under konstruksjon av dekket og plassering av last på dekket, er det sannsynlig at ytterligere tiltak må foretas for å beholde hydrostatisk stabilitet. En måte å gjøre dette på, er å feste en ekstra flottør-ring utvendig på den øvre ringen b på flytelegemet. Denne flottør-ringen, som består av stål eller betong, kan konstrueres i en, to eller flere seksjoner som monteres sammen, se fig. 3d. Denne ekstra flottør-ringen kan også komme til nytte under plassering av forankringsanordningen på sjøbunnen, se nedenfor.

Med en hensiktsmessig utforming av den ekstra flottør-ringen kan konstruksjonen med utstyr taues til sin endelige plassering slik den vises i fig. 3d. Alternativt kan plattformen senkes dypere ned, slik det vises i fig. 4, hvor flytelegemet også "henger i" flottør-ringen ved hjelp av vaiere eller senkekjettinger.

Forskjellige fremgangsmåter kan følges når det gjelder endelig installering av den marine konstruksjonen ifølge oppfinnelsen. I det tilfelle hvor forankringsanordningen er installert på forhånd på bunnen av sjøen, foregår installering av plattformen ved å føre strekkstagene ned til festepunktene fra en posisjon som vises i fig. 3d eller fig. 4. Samtidig som ballastering og vertikal bevegelse av flytelegemet finner sted, dras det så i strekkstagene fra deres øvre ender. Etter at de øvre endene er endelig festet, deballasteres flyte-legemet i foreskrevet grad for å oppnå korrekt forspenning av strekkstagene.

Et alternativt tilfelle er at forankringsanordningen ikke er installert på forhånd, og at den følger konstruksjonen forøvrig ved uttauing, slik det vises med stiplede streker i fig. 3d eller fig. 4. I dette tilfellet må først forankringsanordningen senkes ned fra plattformen, idet det benyttes vaiere fra selve flytelegemet og fra den ekstra flottør-ringen. Når forankringsanordningen har nådd bunnen, fylles forankringsanordningens kammere med ballast for at forankringssystemet dermed skal oppnå tilstrekkelig neddykket vekt.

Claims (4)

1. Marin konstruksjon med hovedsakelig neddykket, flytende plattformenhet, med mulighet for lagring av hydrokarboner, hvilken konstruksjon omfatter en forankringsanordning (h, i) på sjøbunnen, et hult flytelegeme (a) som befinner seg i sin helhet under vannoverflaten og har form hovedsakelig som en verti-kaltstilt sylinder med lukkede endeflater, hvor sylinderens høyde er større enn sylinderdiameteren, minst fire vertikale strekkstag (d) mellom forankringsanordningen (h, i) og flytelegemet (a), hvor strekkstagenes festepunkter til flytelegemet (a) befinner seg nederst på dette og ligger med jevn eller gruppevis jevn avstand dem imellom, samt en dekkskonstruksjon (f) over vannoverflaten, båret av flytelegemet ved hjelp av søyler (e) festet på en bærekonstruksjon (b) på dette, hvor flytelegemet (a), bærekonstruksjonen (b), søylene (e) og dekkskonstruksjonen (f) tilsammen utgjør plattformenheten, og søylene (e) som bærer dekkskonstruksjonen (f), har lite vannlinjeareal i forhold til flytelegemets (a) midlere horisontale tverrsnittsareal, karakterisert ved at i) kombinasjonen av parameterene 1) nivåforskjell h^ mellom festepunktene og sentrum for fortrengt væskemengde, 2) forspenningen i strekkstagene, 3) strekkstagenes plassering, 4) flytelegemets størrelse og 5) den innvendige væskemengde, tilfredsstiller kravet <M>oppretting <=> Fbhb<*> " FpV> + Mh <+> Mt <>><0, > der det vesentligste bidraget til opprettingsmomentet Moppretting fremkommer fra det annenordens kraftpar som oppstår mellom A) forankringskreftenes resultant Ft i midten av nevnte nedre sylinderomkrets og B) oppdriftsresultanten F^ i nevnte sentrum, idet Fp er plattformenhetens totale egentyngde, Ft = Fb" Fp' hg er nivåforskjellen mellom festepunktene og plattform enhetens tyngdepunkt, Mh er det hydrostatiske opprettingsmoment for søylenes vannlinjeareal, og M-t er et opprettende strekkstagmoment p.g.a. strekk- forskjell i stagene, ved en helningsvinkel # for plattformenheten, ii) strekkstagenes festepunkter til flytelegemet (a) er anbrakt langs flytelegemets nedre sylinderomkrets, idet strekkstagene (d) derved tilsammen oppviser geometrisk stivhet som besørger rotasjonsstivhet om en vertikal akse samt nødven-dig horisontal stivhet for konstruksjonen, og iii) at lukningen av flytelegemets (a) øvre og nedre ende har form som dobbeltkrumme skall.

2. Marin konstruksjon ifølge krav 1, karakterisert ved at flytelegemet (a) er innvendig oppdelt med horisontalt eller vertikalt stilte skillevegger for å oppnå separate kammere eller rom som kan brukes til ballastering med vann, lagring av hydrokarboner, lagring av væsker eller andre materialer til plattformenhetens bruksformål, prosessutstyr, maskinelt utstyr eller lignende.

3. Marin konstruksjon ifølge et av kravene 1 eller 2, karakterisert ved at forankringsstagene (d) utgjøres av kabler av metall eller komposittmaterialer, eventuelt kompakte eller hule stålstenger, som kan være sammenføyd seksjonsvis.

4. Marin konstruksjon ifølge noen av kravene 1-3, karakterisert ved at det i flytelegemet (a) er anordnet en gjennomgående føringskanal for rørledninger for transport av hydrokarboner.