NO173099B - RECEPTOR FROM THE LITTLE RHINOVIRUS RECEPTOR GROUP, PROCEDURE FOR MANUFACTURING AND IN VITRO USING THIS RECEPTOR - Google Patents

RECEPTOR FROM THE LITTLE RHINOVIRUS RECEPTOR GROUP, PROCEDURE FOR MANUFACTURING AND IN VITRO USING THIS RECEPTOR Download PDF

Info

Publication number
NO173099B
NO173099B NO885518A NO885518A NO173099B NO 173099 B NO173099 B NO 173099B NO 885518 A NO885518 A NO 885518A NO 885518 A NO885518 A NO 885518A NO 173099 B NO173099 B NO 173099B
Authority
NO
Norway
Prior art keywords
receptor
receptors
rhinovirus
column
virus
Prior art date
Application number
NO885518A
Other languages
Norwegian (no)
Other versions
NO885518D0 (en
NO885518L (en
NO173099C (en
Inventor
Dieter Blaas
Ernst Kuechler
Harald Mischak
Christoph Neubauer
Original Assignee
Boehringer Ingelheim Int
Priority date (The priority date is an assumption and is not a legal conclusion. Google has not performed a legal analysis and makes no representation as to the accuracy of the date listed.)
Filing date
Publication date
Priority claimed from DE19873712678 external-priority patent/DE3712678A1/en
Application filed by Boehringer Ingelheim Int filed Critical Boehringer Ingelheim Int
Publication of NO885518D0 publication Critical patent/NO885518D0/en
Publication of NO885518L publication Critical patent/NO885518L/en
Publication of NO173099B publication Critical patent/NO173099B/en
Publication of NO173099C publication Critical patent/NO173099C/en

Links

Landscapes

  • Pharmaceuticals Containing Other Organic And Inorganic Compounds (AREA)
  • Medicinal Preparation (AREA)
  • Materials For Medical Uses (AREA)

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en reseptor med bindingsaktivitet for den minste gruppen av rhinovirus for anvendelse in vitro, en fremgangsmåte ved fremstilling av denne, samt anvendelse derav. The present invention relates to a receptor with binding activity for the smallest group of rhinoviruses for use in vitro, a method for its production, as well as its use.

Humant rhinovirus representerer en stor slekt innenfor familien Picorna-virus, og omfatter over 90 forskjellige serotyper (6,11). Disse RNA-virus angriper respirasjonskanalen hos mennesker og forårsaker akutte infeksjoner, som fører til snue, hoste, heshet etc, og vanligvis betegnes som forkjølelse (15). Infeksjoner med rhinovirus hører til de Human rhinovirus represents a large genus within the Picorna virus family, and includes over 90 different serotypes (6,11). These RNA viruses attack the respiratory tract in humans and cause acute infections, which lead to runny nose, cough, hoarseness, etc., and are usually referred to as the common cold (15). Infections with rhinovirus belong to them

hyppigste sykdommer hos mennesket. Skjønt sykdomsforløpet som regel er av harmløs natur, fører forkjølelsen allikevel til en alminnelig svekkelse av organismen. Derved kan den føre til sekundærinfeksjoner ved andre patogener. most frequent diseases in humans. Although the course of the disease is usually of a harmless nature, the common cold nevertheless leads to a general weakening of the organism. This can lead to secondary infections with other pathogens.

Den store gruppen av humant rhinovirus kan inndeles i to undergrupper, når man benytter konkurransen om bindingsseter på celleoverflaten av humane celler i cellekulturer (som regel HeLa-celler) som kriterium for tilordningen. Denne opprinnelige tilordningen av noen få representanter for rhinovirus (10) kunne utvides ved bredt anlagte eksperimenter på 88 representanter (4, 1). Resultatet av disse eksperimentene gjør det nærliggende å slutte at til tross for det store antallet, finnes det overraskende nok bare to fra hverandre forskjellige reseptorer på celleoverflaten, til hvilke representanter for den ene eller den andre rhinovirusgruppen kan binde seg. Inntil nå kunne 78 serotyper fra den store "rhinovirus reseptorgruppen" tilordnes 8 fra den lille "rhinovirus reseptorgruppen" (RVRG). 2 ytterligere representanter forholdt seg ikke entydig, slik at ingen endelig inndeling var mulig (1). The large group of human rhinovirus can be divided into two subgroups, when one uses the competition for binding sites on the cell surface of human cells in cell cultures (usually HeLa cells) as a criterion for the assignment. This original assignment of a few representatives of rhinoviruses (10) could be extended by broadly designed experiments on 88 representatives (4, 1). The result of these experiments makes it reasonable to conclude that, despite the large number, there are surprisingly only two different receptors on the cell surface, to which representatives of one or the other rhinovirus group can bind. Until now, 78 serotypes from the large "rhinovirus receptor group" could be assigned to 8 from the small "rhinovirus receptor group" (RVRG). 2 further representatives did not agree, so that no final division was possible (1).

I de siste årene er det blitt fastslått en betydelig økning i rhinovirusinfeksjoner i tettbebodde områder. Mens det ved de fleste andre infeksjonssykdommer oppstår en langvarig eller blivende immunitet mot den angjeldende sykdomskilde, kan infeksjoner med rhinovirus opptre igjen og igjen. Grunnen til den manglende blivende immuniteten er det store antallet av rhinovirusstammer, som seg i mellom viser ingen eller bare liten immunologisk kryssreaksjon (6, 11) . Etter den oppståtte infeksjonen lar det seg riktignok påvise antistoffer mot den aktuelle virusstammen, men disse yter ingen beskyttelse mot andre rhinovirusstammer. På grunn av det store antallet stammer som sirkulerer i befolkningen, er gjentatte infeksjoner med rhinovirus mulig. In recent years, a significant increase in rhinovirus infections in densely populated areas has been established. While most other infectious diseases result in a long-term or permanent immunity against the source of the disease in question, infections with rhinovirus can occur again and again. The reason for the lack of permanent immunity is the large number of rhinovirus strains, which in between show no or only little immunological cross-reaction (6, 11) . After the infection has occurred, it is indeed possible to detect antibodies against the virus strain in question, but these provide no protection against other rhinovirus strains. Due to the large number of strains circulating in the population, repeated infections with rhinovirus are possible.

Derfor frembyr tilstedeværelsen av bare to reseptorer løfter om flere angrepsmuligheter for en resultatrik bekjempelse av rhinovirale infeksjoner. Therefore, the presence of only two receptors offers the promise of multiple attack options for a successful fight against rhinoviral infections.

Da reseptorer vanligvis er svært spesifikke, har man muligheten for å oppnå en målrettet påvirkning av reseptorene med egnede substanser, f.eks. ved blokkering av reseptorene. Når man setter inn stoffer som blokkerer reseptoren, kan man forhindre at reseptorens spesifikke virus trenger inn i cellen. De samme stoffene som på denne måten kan forhindre en infeksjon, kan også anvendes ved terapi av en manifest rhinovirusinfeksjon. Frembringelsen av slike stoffer blir vesentlig lettere, i mange tilfeller først da med hensikt gjort mulig, når den tilsvarende reseptoren er karakterisert. As receptors are usually very specific, it is possible to achieve a targeted effect on the receptors with suitable substances, e.g. by blocking the receptors. When you insert substances that block the receptor, you can prevent the receptor's specific virus from entering the cell. The same substances that can prevent an infection in this way can also be used in the therapy of a manifest rhinovirus infection. The production of such substances becomes significantly easier, in many cases only then intentionally made possible, when the corresponding receptor has been characterized.

Det var derfor en oppgave for den foreliggende oppfinnelsen å isolere og å rense reseptoren for den lille It was therefore a task for the present invention to isolate and to purify the receptor for the small

RVRG. RVRG.

De eneste opplysningene om rhinovirale reseptorer som hittil har vært tilgjengelige vedrører reseptorene fra den store RVRG. The only information on rhinoviral receptors that has been available so far concerns the receptors from the large RVRG.

Rensingen og karakteriseringen av reseptorene fra den store RVRG ble gjennomført ved hjelp av et monoklonalt antistoff, som ble fremstilt ved immunisering av mus med HeLa-celler. Denne reseptoren blir glykosylert og har en molekylvekt på 440 kD i naturlig tilstand, denaturering med natriumlaurylsulfat fører til dissosiasjon i underenheter på 9 0 kD, hvilket gjør det nærliggende å slutte at den funksjonelle reseptoren foreligger som pentamer (17). Reseptoren for den lille RVRG ble inntil videre hverken karakterisert eller renset. De eneste data for denne reseptoren henviser til dens oppbygging fra protein, og viser dessuten at dette - eller liknende proteiner også er tilstede på celler fra en rekke andre arter. Dette adskiller reseptoren fra den lille RVRG vesentlig fra reseptoren fra den store gruppen, som bare kunne finnes på menneskelige og i noen få tilfeller på apeceller. En påvirkning, f.eks. en blokkering av reseptoren med stoffer som forhindrer inntrengningen av virus i cellen, synes egnet som mulig forebyggelse eller også som terapi ved en allerede eksisterende infeksjon. The purification and characterization of the receptors from the large RVRG was carried out using a monoclonal antibody, which was produced by immunization of mice with HeLa cells. This receptor is glycosylated and has a molecular weight of 440 kD in the natural state, denaturation with sodium lauryl sulfate leads to dissociation into subunits of 9 0 kD, which makes it reasonable to conclude that the functional receptor exists as a pentamer (17). The receptor for the small RVRG has so far been neither characterized nor purified. The only data for this receptor refer to its structure from protein, and also show that this - or similar proteins are also present on cells from a number of other species. This distinguishes the receptor from the small RVRG significantly from the receptor from the large group, which could only be found on human and in a few cases on monkey cells. An influence, e.g. blocking the receptor with substances that prevent the penetration of viruses into the cell seems suitable as a possible prevention or also as therapy for an already existing infection.

Reseptoren ifølge oppfinnelsen er kjennetegnet ved at molekylvekten, bestemt ved gelpermeasjonskromatografi, utgjør omlag 450 kD; sedimentasjonskonstanten, bestemt ved sukkergradient-sentrifugering i nærvær av overflateaktive stoffer, tilsvarer omlag 28,4 S; den blir bundet av Lens culinaris lektin; at den ikke blir bundet av heparin-sefarose; den binder seg irreversibelt til en anionbytter; dens bindingsaktivitet ikke ødelegges av neuraminidase; den består av underenheter som er assosiert ved intermolekylære disulfidbroer; den oppviser ikke noen binding til rhinovirus i nærvær av EDTA; og jodacetamid påvirker bare lite bindingsaktiviteten til rhinovirus. The receptor according to the invention is characterized by the fact that the molecular weight, determined by gel permeation chromatography, amounts to approximately 450 kD; the sedimentation constant, determined by sugar gradient centrifugation in the presence of surfactants, corresponds to approximately 28.4 S; it is bound by Lens culinaris lectin; that it is not bound by heparin-sepharose; it binds irreversibly to an anion exchanger; its binding activity is not destroyed by neuraminidase; it consists of subunits that are associated by intermolecular disulfide bridges; it shows no binding to rhinovirus in the presence of EDTA; and iodoacetamide only slightly affect the binding activity of rhinovirus.

Det var oppgaven for den foreliggende oppfinnelsen å fremskaffe forutsetningene for fremstilling av substanser som muliggjør en beskyttelse mot infeksjoner med rhinovirus fra den lille reseptorgruppen. Denne oppgaven løstes med den foreliggende oppfinnelsen ved at It was the task of the present invention to provide the prerequisites for the production of substances which enable protection against infections with rhinovirus from the small receptor group. This task is solved with the present invention in that

a. membraner blir isolert og renset fra celler, a. membranes are isolated and purified from cells,

fortrinnsvis HeLa-celler, preferably HeLa cells,

b. reseptorene i membranene blir solubilisert med overflateaktive stoffer, fortrinnsvis Triton-X100, CHAPS, Zwittergent, oktylglukosid eller DOC, b. the receptors in the membranes are solubilized with surfactants, preferably Triton-X100, CHAPS, Zwittergent, octylglucoside or DOC,

spesielt foretrekkes oktylglukosid, particularly preferred is octylglucoside,

c. de uløselige bestanddelene blir fjernet og c. the insoluble components are removed and

d. reseptorene blir renset ved kromatografi, fortrinnsvis på en kolonne bestående av Concanavalin-A-, resin-sefarose- eller Lens culinaris-lektin. d. the receptors are purified by chromatography, preferably on a column consisting of Concanavalin-A, resin-sepharose or Lens culinaris lectin.

Disse cellene ble dyrket i suspensjon på i og for seg kjent måte, cellene ble sprengt, cellekjernene fjernet og membranene renset. De reseptorene som befant seg i membranene ble deretter solubilisert. For optimering av solubiliseringen av aktive reseptorer fra rensete HeLa-celler ble forskjellige overflate-aktive stoffer utprøvet ved forskjellige konsentrasjoner. Avgjørende for valget av et bestemt overflateaktivt stoff var evnen til å solubilisere så mye membranmateriale som mulig med så høy virusbindingsaktivitet som mulig. Som det best egnete viste seg 1% 1-0-n-oktyl-^-D-glukopyranosid (fig. 0). These cells were cultured in suspension in a manner known per se, the cells were blasted, the cell nuclei removed and the membranes cleaned. The receptors that were in the membranes were then solubilized. To optimize the solubilization of active receptors from purified HeLa cells, different surfactants were tested at different concentrations. Decisive for the choice of a particular surfactant was the ability to solubilize as much membrane material as possible with as high a virus binding activity as possible. 1% 1-O-n-octyl-^-D-glucopyranoside proved to be the most suitable (Fig. 0).

De uløselige bestanddelene ble fjernet, og de reseptorene som befant seg i løsning ble ytterligere renset. For å kunne forfølge virusbindingsaktiviteten »ble det utviklet en sensitiv filterbindingstest, som muliggjorde binding av <35>S-merket virus på reseptorer som var blitt immobilisert på nitrocellulosepapir. The insoluble components were removed, and those receptors that were in solution were further purified. In order to be able to follow the virus binding activity, a sensitive filter binding test was developed, which enabled the binding of <35>S-labeled virus to receptors that had been immobilized on nitrocellulose paper.

Det nødvendige virus for testen ble dyrket og renset på i og for seg kjent måte (13). The necessary virus for the test was cultured and purified in a manner known per se (13).

Da det er kjent at de fleste membranproteiner er glykosylert, ble reseptoren renset på en Lens culinaris lektinkolonne. Dette lektinet har spesifisitet for a-D-glukose og a-D-manoseenheter (16). Bundet materiale ble eluert med IM a-D-metylglukosid i fosfatbuffret NaCl-løsning med 1% oktylglukosid. As it is known that most membrane proteins are glycosylated, the receptor was purified on a Lens culinaris lectin column. This lectin has specificity for α-D-glucose and α-D-mannose units (16). Bound material was eluted with IM α-D-methylglucoside in phosphate-buffered NaCl solution with 1% octylglucoside.

Alikvoter ble påsatt på nitrocellulose i duplikat og inkubert med såvel naturlig som også oppvarmet virus. Autoradiografi av fraksjonene viste sterk binding til naturlig virus ved det materialet som ble eluert, sammenliknet med fraksjonene fra gjennomløpet. Det oppvarmete virus viste svak binding til gjennomløpsmaterialet. Dette tyder på uspesifikke interaksjoner som blir fremkalt ved den høye andelen av hydrofobe proteiner; oppvarmet rhinovirus oppviser forhøyet hydrofobisitet (9). Da det var blitt fastslått at renset virus ved lengre tids lagring ved 4°C etter hvert omdannes til partikler som oppviser den samme antigenisiteten som oppvarmet virus (C-determinanter), ble disse forurensningene fraskilt umiddelbart før gjennomføringen av bindingstesten ved immunoutfelling med monoklonale antistoffer spesifikke for C-determinantene, eksempelvis MAK 2G2. Disse monoklonale antistoffene oppnår man på i og for seg kjent måte ved immunisering av mus eller kaninunger med C-determihanter og påfølgende kloning etter Kohler og Milstein (18). Aliquots were applied to nitrocellulose in duplicate and incubated with both native and heated virus. Autoradiography of the fractions showed strong binding to natural virus by the material that was eluted, compared to the fractions from the run-through. The heated virus showed weak binding to the flow-through material. This suggests non-specific interactions that are induced by the high proportion of hydrophobic proteins; heated rhinovirus exhibits increased hydrophobicity (9). As it had been determined that purified virus during long-term storage at 4°C is eventually converted into particles exhibiting the same antigenicity as heated virus (C-determinants), these contaminants were separated immediately before carrying out the binding test by immunoprecipitation with specific monoclonal antibodies for the C determinants, for example MAK 2G2. These monoclonal antibodies are obtained in a known manner by immunizing mice or baby rabbits with C-determinants and subsequent cloning according to Kohler and Milstein (18).

Ved siden av L. culinaris lektinkolonnen ble også anvendt concanavalin A-, risin- og heparinsefarosekolonner til å rense reseptoren. Gjennomløp og eluert materiale ble testet som ovenfor. Con.A sefarosekolonner ble eluert med IM a-D-metylmannosid, hvorved tilnærmet 2 0% bindingsaktivitet kunne gjenvinnes; eluering av risinkolonnen med IM galaktose førte til tilnærmet 100% gjenvinnbar bindingsaktivitet. I motsetning til reseptoren for Coxsackie B virusgruppen (7), holdt heparin-sefarose bindingsaktiviteten ikke tilbake. Eluatet fra L. culinaris kolonnen ble oppdelt på en superosekolonne ved hjelp av FPLC (Pharmacia) (gelpermeasjonskromatografi) . Ved sammenlikning med merkete proteiner kunne man bestemme molekylvekten for den aktive reseptoren til 450 kD. Samtidig kunne man fraskille en større del av de kontaminerende proteinene (fig. 1). In addition to the L. culinaris lectin column, concanavalin A, ricin and heparin sepharose columns were also used to purify the receptor. Flow-through and eluted material were tested as above. Con.A sepharose columns were eluted with IM α-D-methylmannoside, whereby approximately 20% binding activity could be recovered; elution of the castor column with IM galactose led to approximately 100% recoverable binding activity. Unlike the receptor for the Coxsackie B virus group (7), heparin-Sepharose did not retain the binding activity. The eluate from the L. culinaris column was separated on a superose column using FPLC (Pharmacia) (gel permeation chromatography). By comparison with labeled proteins, the molecular weight of the active receptor could be determined to be 450 kD. At the same time, a larger part of the contaminating proteins could be separated (Fig. 1).

Reseptoren fra den lille rhinovirus reseptorgruppen vandrer i en polyakrylamidgel i nærvær av SDS med en tilsynelatende molekylvekt på 120 kD. I noen tilfeller kan også observeres et knapt synlig bånd med en noe lavere molekylvekt, som muligens representerer en modifikasjon av hovedmengden av reseptorproteinet (fig. 5, spalte 1). Molekylvektene for begge reseptorformene er betydelig høyere enn den som ble funnet for den store rhinovirusreseptoren (90 kD) . The receptor from the small rhinovirus receptor group migrates in a polyacrylamide gel in the presence of SDS with an apparent molecular weight of 120 kD. In some cases, a barely visible band with a somewhat lower molecular weight can also be observed, which possibly represents a modification of the bulk of the receptor protein (Fig. 5, column 1). The molecular weights for both receptor forms are significantly higher than that found for the large rhinovirus receptor (90 kD).

Da reseptorproteinene i begge gruppene oppviser en molekylvekt på ca. 450 kD i sin naturlige form, er det ikke usannsynlig at deres oppbygging av enkeltenheter foregår på liknende måte. Den virkelige molekylvekten kan allikevel avvike fra den som er bestemt ved gelpermeasjonskromatografi, hvilket skyldes den lille forskjellen i proteinenes retensjonsvolum i dette høye molekularvektområdet. Picornavirusstrukturen viser en dyp kløft (canyon) som ligger omkring de femdobbelte aksene for den ikosahedrale symmetrien og som muligens inneholder reseptor bindingssetene (19) . Det blir antatt at reseptoren fra den store rhinovirus reseptorgruppen og reseptoren for Coxsackie B virusgruppen binder virusene over de femdobbelte aksene (2 0). Spørsmålet om reseptoren fra den lille gruppen er en pentamer, forblir ubesvart, da molekylvekten for enkeltenhetene er svært høy sammenliknet med reseptoren fra den store gruppen. As the receptor proteins in both groups have a molecular weight of approx. 450 kD in its natural form, it is not unlikely that their build-up of individual units takes place in a similar way. The real molecular weight may still differ from that determined by gel permeation chromatography, which is due to the small difference in the retention volume of the proteins in this high molecular weight range. The picornavirus structure shows a deep gorge (canyon) which lies around the fivefold axes of the icosahedral symmetry and which possibly contains the receptor binding sites (19) . It is believed that the receptor from the large rhinovirus receptor group and the receptor for the Coxsackie B virus group bind the viruses across the fivefold axis (20). The question of whether the receptor from the small group is a pentamer remains unanswered, as the molecular weight of the individual units is very high compared to the receptor from the large group.

Ved hjelp av sentrifugering i sukkergradient var det mulig å bestemme sedimentasjonskonstanten for reseptoren. For dette formålet ble reseptor renset på L. culinaris påsatt på en sukkergradient og sentrifugert. Aktivitetsmaksimum ble funnet i den posisjon av gradienten som tilsvarer en sedimentasjonskonstant på 28,4 S (fig. 2). By means of centrifugation in a sugar gradient, it was possible to determine the sedimentation constant for the receptor. For this purpose, receptor purified on L. culinaris was applied to a sugar gradient and centrifuged. The activity maximum was found in the position of the gradient which corresponds to a sedimentation constant of 28.4 S (Fig. 2).

I forforsøkene var det blitt fastslått at reseptoren ikke lenger kunne elueres fra en kromatografikolonne med anionutbytter. Da reseptoren er ufølsom overfor neuraminidase, ble sialinsyren fjernet fra glykoproteinet for å nedsette ionevekselvirkningen med søylematerialet. Prøven ble deretter påsatt på en mono Q kolonne (Pharmacia), og reseptoren eluert med en NaCl-gradient. Bindingsaktiviteten kunne påvises som en bred topp ved omlag 250 mM NaCl (fig. 3). In the preliminary experiments, it had been determined that the receptor could no longer be eluted from a chromatography column with anion yields. As the receptor is insensitive to neuraminidase, the sialic acid was removed from the glycoprotein to reduce the ion interaction with the column material. The sample was then applied to a mono Q column (Pharmacia), and the receptor eluted with a NaCl gradient. The binding activity could be detected as a broad peak at approximately 250 mM NaCl (Fig. 3).

Rensingen av reseptorene ifølge oppfinnelsen er også mulig ved en kombinasjon av de kromatografiske rensningstrinnene på forskjellige kromatografimaterialer. The purification of the receptors according to the invention is also possible by a combination of the chromatographic purification steps on different chromatography materials.

De kjemiske egenskapene og de strukturelle kravene til reseptoren ifølge oppfinnelsen for den virale bindingen ble funnet ved hjelp av enzymer og kjemiske reagenser (tabell 1) . The chemical properties and the structural requirements of the receptor according to the invention for the viral binding were found with the help of enzymes and chemical reagents (table 1).

Trypsinbehandling ødelegger bindingsaktiviteten fullstendig. Dette stemmer overens med allerede kjente resultater fra enzymatisk behandling av celleoverflater (14), og hentyder på reseptorens proteinkarakter. Trypsin treatment completely destroys the binding activity. This agrees with already known results from enzymatic treatment of cell surfaces (14), and alludes to the receptor's protein character.

Behandling av den solubiliserte reseptoren med neuraminidase førte reproduserbart til en svak økning av bindingsaktiviteten. Denne behandlingen fører muligens til en bedre tilgjengelighet av den regionen på reseptormolekylet som utgjør målet for virusinteraksjonen. Herav følger at sialinsyren ikke er nødvendig for virusbindingen. Treatment of the solubilized receptor with neuraminidase reproducibly led to a slight increase in binding activity. This treatment possibly leads to a better accessibility of the region on the receptor molecule which constitutes the target for the virus interaction. It follows from this that the sialic acid is not necessary for virus binding.

Ditiotreitol (DTT) ødelegger bindingsaktiviteten, hvilket tyder på deltakelse av disulfidbroer ved opprettholdelse av den riktige foldingen av proteinet. Den overraskende høye molekylvekten, bestemt ved gelpermeasjonskromatografi og gradientsentrifugering, tyder på en oligomer struktur av reseptormolekylet. Følsomheten overfor DTT kunne tyde på at intermolekylære disulfidbroer er nødvendige for sammenbindingen av de hypotetiske enkeltenhetene. Dithiothreitol (DTT) destroys the binding activity, suggesting the participation of disulfide bridges in maintaining the correct folding of the protein. The surprisingly high molecular weight, determined by gel permeation chromatography and gradient centrifugation, suggests an oligomeric structure of the receptor molecule. The sensitivity to DTT could indicate that intermolecular disulphide bridges are necessary for the binding of the hypothetical single units.

Behandling med jodacetamid reduserer bindingsaktiviteten bare lite, og tyder på at frie sulfhydrylgrupper ikke er nødvendige for en effektiv binding. Treatment with iodoacetamide reduces the binding activity only slightly, suggesting that free sulfhydryl groups are not necessary for efficient binding.

I nærvær av etylendiamintetraeddiksyre (EDTA) ved inkuberingen av nitrocellulosefiltrene med <35>S-merket virus kunne ikke fastslåes noen binding. Dette stemmer overens med tidligere undersøkelser som viste nødvendigheten av tilstedeværelsen av toverdige kationer for interaksjonen av rhinovirus med celleoverflaten (12). In the presence of ethylenediaminetetraacetic acid (EDTA) during the incubation of the nitrocellulose filters with <35>S-labeled virus, no binding could be determined. This is consistent with previous investigations that showed the necessity of the presence of divalent cations for the interaction of rhinovirus with the cell surface (12).

Konkurransebindingsundersøkelser mellom serotypepar ble anvendt for å innordne de humane rhinovirus i de to reseptorklassene (10, 1). I den foreliggende oppfinnelsen ble derfor innsatt HRV2 og HRV49 som representanter for den lille reseptorgruppen og HRV89 som representant for den store reseptorgruppen ved konkurranseeksperimenter for å finne spesifisiteten for reseptorene ifølge oppfinnelsen. Nitrocellulosefiltrene med immobiliserte reseptorer ble inkubert med merket HRV2 i nærvær av et omlag 2 0 gangers overskudd av enten HRV2 eller HRV89. Som vist i tabell II ble bindingen massivt undertrykket i nærvær av ikke-merket HRV2, men ikke påvirket av HRV89. For å bekrefte disse resultatene ble forsøkene gjentatt med merket HRV49 under anvendelse av HRV2 og HRV89 som konkurrenter. Igjen er det åpenbart at HRV2 massivt reduserer bindingen, mens HRV89 ikke har noen innflytelse. Competitive binding studies between pairs of serotypes were used to assign the human rhinoviruses to the two receptor classes (10, 1). In the present invention, HRV2 and HRV49 were therefore used as representatives of the small receptor group and HRV89 as a representative of the large receptor group in competition experiments to find the specificity for the receptors according to the invention. The nitrocellulose filters with immobilized receptors were incubated with labeled HRV2 in the presence of an approximately 20-fold excess of either HRV2 or HRV89. As shown in Table II, binding was massively suppressed in the presence of untagged HRV2, but not affected by HRV89. To confirm these results, experiments were repeated with labeled HRV49 using HRV2 and HRV89 as competitors. Again, it is obvious that HRV2 massively reduces binding, while HRV89 has no influence.

Skjønt HRV2 og HRV89 binder seg til forskjellige reseptorer, viser deres kapsidproteiner overraskende stor likhet (5). En detaljert struktursammenlikning mellom HRV2 og HRV14, basert på røntgenstrukturanalysen av HRV14 er nettopp blitt utført (2). Både HRV14 og HRV89 binder seg til reseptoren i den store RVRG. Det kan derfor ventes at man vil finne en Cluster av konserverte aminosyrer på det hypotetiske reseptorbindingssetet. Tidligere har det allikevel ikke vært mulig å oppdage et enkelt mønster av konservative aminosyrer innenfor Canyon-regionen. Although HRV2 and HRV89 bind to different receptors, their capsid proteins show surprising similarity (5). A detailed structural comparison between HRV2 and HRV14, based on the X-ray structural analysis of HRV14, has just been performed (2). Both HRV14 and HRV89 bind to the receptor in the large RVRG. It can therefore be expected that a cluster of conserved amino acids will be found at the hypothetical receptor binding site. Previously, however, it has not been possible to discover a single pattern of conservative amino acids within the Canyon region.

Først ved den foreliggende oppfinnelsen er det mulig å fremstille reseptorer for den lille RVRG i en hovedsakelig ren form. Only with the present invention is it possible to produce receptors for the small RVRG in an essentially pure form.

Først ved reseptorene ifølge oppfinnelsen er det mulig, målrettet å undersøke virus/reseptorvekselvirkningen. Av særlig betydning herved er lokaliseringen av de områdene på reseptorene som til slutt er ansvarlige for den virale virkningen. Ved kjennskap til disse områdene skulle det være mulig å fremstille stoffer som er spesifikt rettet mot disse områdene, for således muligens å oppnå en blokkering av reseptorene for flere forskjellige rhinovirus. Only at the receptors according to the invention is it possible to investigate the virus/receptor interaction in a targeted manner. Of particular importance here is the localization of the areas on the receptors that are ultimately responsible for the viral effect. By knowing these areas, it should be possible to produce substances that are specifically aimed at these areas, so as to possibly achieve a blocking of the receptors for several different rhinoviruses.

Gjenstand for den foreliggende oppfinnelsen er også de reseptorene som kan fremstilles fra de naturlige reseptorene ved behandling med reduksjonsmidler, og som eksempelvis lar seg rense ved elektroforetiske metoder. Eksempelvis kan disse enkeltenhetene anvendes til fremstilling av polyklonale og/eller monoklonale antistoffer som kan anvendes preparativt, diagnostisk og/eller terapeutisk på liknende måte som de tilsvarende antistoffene mot de naturlige reseptorene. Også reseptorenkeltenhetene kan anvendes på liknende måte som de naturlige reseptorene. Subject matter of the present invention are also those receptors which can be produced from the natural receptors by treatment with reducing agents, and which can, for example, be purified by electrophoretic methods. For example, these individual units can be used for the production of polyclonal and/or monoclonal antibodies which can be used preparatively, diagnostically and/or therapeutically in a similar way as the corresponding antibodies against the natural receptors. The individual receptor units can also be used in a similar way to the natural receptors.

De naturlige reseptorene og/eller deres enkeltenheter som kan modifiseres ved målrettet enzymatisk behandling. Som det ble vist i den foreliggende oppfinnelsen, ødelegger behandlingen med trypsin bindingsaktiviteten for reseptorene ifølge oppfinnelsen, mens neuraminidase forårsaket en svak økning i aktiviteten. Det er derfor tenkbart og mulig for fagmannen å overprøve på ikke oppfinnsom måte at bestemte enzymer og/eller kjemiske reagenser fører til reseptorer som enten er forbedret i sin virkning og/eller er bedre appliserbare og anvendbare og/eller oppviser forbedret stabilitet, sammenliknet med de naturlige reseptorene. Disse modifikasjonene kan eksempelvis føre til at deler av proteinkjeden blir fraskilt, utskåret og/eller at proteinkjeden blir oppskåret i alle eller enkelte underenheter av de naturlige reseptorene. The natural receptors and/or their individual units that can be modified by targeted enzymatic treatment. As was shown in the present invention, the treatment with trypsin destroys the binding activity of the receptors according to the invention, while neuraminidase caused a slight increase in the activity. It is therefore conceivable and possible for the person skilled in the art to verify in a non-inventive way that certain enzymes and/or chemical reagents lead to receptors that are either improved in their effect and/or are better applicable and usable and/or exhibit improved stability, compared to the natural receptors. These modifications can, for example, lead to parts of the protein chain being separated, excised and/or the protein chain being cut into all or some subunits of the natural receptors.

Ved siden av disse modifikasjonene er det dessuten mulig å overføre de naturlige reseptorene eksempelvis ved styrt reduksjon enten fullstendig eller delvis i underenhetene. Disse mer eller mindre store underenhetene lar seg også sammenbinde ved eksempelvis målrettet oksydasjon til mer eller mindre store enheter, som er omordnet i forhold til de naturlige reseptorene. In addition to these modifications, it is also possible to transfer the natural receptors, for example by controlled reduction either completely or partially in the subunits. These more or less large subunits can also be joined by, for example, targeted oxidation into more or less large units, which are rearranged in relation to the natural receptors.

Reduksjonsmidler som er egnet til oppspalting av disulfidbroer er eksempelvis tiolforbindelser, som tiofenol, 4-nitrotiofenol, 1,4-butanditiol og spesielt 1,4-ditiotreitil. Reduksjonen utføres fordelaktig i et vandig alkalisk medium, eksempelvis i den fortynnete vandige løsningen av et alkalimetallhydroksyd, f.eks. natriumhydroksyd, av et alkalimetallkarbonat, f.eks. natriumkarbonat eller av en organisk base, spesielt av et trilaverealkylamin, f.eks. trietylamin, ved romtemperatur. Reducing agents which are suitable for splitting disulphide bridges are, for example, thiol compounds, such as thiophenol, 4-nitrothiophenol, 1,4-butanedithiol and especially 1,4-dithiothreityl. The reduction is advantageously carried out in an aqueous alkaline medium, for example in the dilute aqueous solution of an alkali metal hydroxide, e.g. sodium hydroxide, of an alkali metal carbonate, e.g. sodium carbonate or of an organic base, especially of a tri-lower alkylamine, e.g. triethylamine, at room temperature.

Oksydasjonsmiddel som er egnet til ny sammenbinding av desulfidbindinger i de reduserte polypeptidene er f.eks. luft-oksygen, som ledes gjennom en vandig løsning av polypeptidet, og som i dette tilfellet ble tilsatt en katalytisk mengde av et overgangsmetallsalt, f.eks. jern(III)sulfat, jern(III)klorid eller kopper(II)sulfat; jod, også i form av kaliumjodid-adduktet KJ3, som fortrinnsvis anvendes i alkoholisk, f.eks. metanolisk, eller vandig-alkoholisk, f.eks. vandig metanolisk løsning; kaliumheksacyanoferrat(III) i vandig løsning; 1,2-dijodetan eller azodikarbonsyredimetylester eller -dietylester, som bringes til reaksjon i vann eller i en blanding bestående av vann og en med vann blandbar alkohol, f.eks. metanol. Oksydasjonen utføres spesielt ved romtemperatur. Oxidizing agents which are suitable for relinking disulfide bonds in the reduced polypeptides are e.g. air-oxygen, which is passed through an aqueous solution of the polypeptide, and to which in this case a catalytic amount of a transition metal salt, e.g. iron (III) sulfate, iron (III) chloride or copper (II) sulfate; iodine, also in the form of the potassium iodide adduct KJ3, which is preferably used in alcoholic, e.g. methanolic, or aqueous-alcoholic, e.g. aqueous methanolic solution; potassium hexacyanoferrate(III) in aqueous solution; 1,2-diiodoethane or azodicarboxylic acid dimethyl ester or -diethyl ester, which is reacted in water or in a mixture consisting of water and a water-miscible alcohol, e.g. methanol. The oxidation is especially carried out at room temperature.

Fraskillingen av reagensene, spesielt av saltene og oksydasjons- henholdsvis reduksjonsmidlene og deres følgeprodukter fra den ønskede forbindelsen, skjer etter i og for seg kjente metoder, eksempelvis ved The separation of the reagents, especially of the salts and the oxidising and reducing agents and their by-products from the desired compound, takes place according to methods known per se, for example by

molekylvektsfiltrering, f.eks. på Sephadex eller Biogel. molecular weight filtration, e.g. on Sephadex or Biogel.

Samtlige modifikasjoner lar seg anvende på liknende måte som de naturlige reseptorene ifølge oppfinnelsen. All modifications can be used in a similar way to the natural receptors according to the invention.

Reseptoren ifølge oppfinnelsen er løselig, slik.at den lett kan håndteres og anvendes. The receptor according to the invention is soluble, so that it can be easily handled and used.

Det er imidlertid også mulig å binde reseptorene til en fast bærer, og anvende dem i denne.formen for diagnostiske og preparative formål. Som bærere kommer alle vanlige faste bærere som polystyrol, glass, dekstran, men også biologiske membraner og lipidvesikler på tale. However, it is also possible to bind the receptors to a solid carrier, and use them in this form for diagnostic and preparative purposes. As carriers, all common solid carriers such as polystyrene, glass, dextran, but also biological membranes and lipid vesicles come into question.

Dessuten er det mulig å binde vanlige markører til reseptorene, og anvende dem diagnostisk i denne form. It is also possible to bind common markers to the receptors, and use them diagnostically in this form.

Dersom reseptorene ifølge oppfinnelsen blir bundet til en bærer, kan de anvendes såvel diagnostisk som også preparativt til binding av det virale proteinet, eksempelvis ved hjelp av den såkalte affinitetskromatografien. Diagnostisk kan et viralt protein oppfanges på vanlig måte av en reseptor som er bundet til en bærer, f.eks. ved hjelp av antistoffer eller merkete antistoffer. Som merking kommer eksempelvis radioaktiv merking, et enzym eller en fluoriserende gruppe på tale. If the receptors according to the invention are bound to a carrier, they can be used both diagnostically and also preparatively for binding the viral protein, for example by means of so-called affinity chromatography. Diagnostically, a viral protein can be picked up in the usual way by a receptor that is bound to a carrier, e.g. using antibodies or labeled antibodies. Examples of labeling include radioactive labeling, an enzyme or a fluorescent group.

Av svært stor betydning er anvendelsen av reseptorene ifølge oppfinnelsen in vitro til fremstilling av polyklonale og/eller monoklonale antistoffer som virker spesifikt mot de reseptorene som befinner seg i cellemembranene. Slike antistoffer kan til gjengjeld anvendes først og fremst diagnostisk for fremstilling og bestemmelse av reseptorene på celler eller cellebiologisk materiale. Of great importance is the use of the receptors according to the invention in vitro for the production of polyclonal and/or monoclonal antibodies which act specifically against the receptors located in the cell membranes. Such antibodies can in return be used primarily diagnostically for the production and determination of the receptors on cells or cell biological material.

De åpner dermed fullstendig nye veier og muligheter. They thus open completely new paths and possibilities.

Forklaring til figurene Explanation of the figures

Fig. 0 Solubilisering av reseptorene med forskjellige overflateaktive stoffer (A: naturlig virus, B: Fig. 0 Solubilization of the receptors with different surfactants (A: natural virus, B:

denaturert virus). denatured virus).

Fig. 1 Gelpermeasjonskromatografi av den solubiliserte reseptoren på en Superose 6 HR 10/3 0 kolonne. Membraner ekvivalent med 10<8> celler ble solubilisert i OG (15 mM natriumfosfat pH 7,4, 150 mM NaCl, 1 mM MgCl2, 1 mM CaCl2 (PBS) med 1% oktylglukosid påsatt på en 1 ml L. culinaris kolonne, og det adsorberte materialet eluert med 1 M a-D-metylglukosid i OG. Eluatet ble konsentrert i et lite Centricon-rør til 0,5 ml og påsatt på Superose-kolonnen. Kolonnen ble fremkalt med 0,2 ml/min OG, og fraksjoner på 0,5 ml ble oppsamlet. Bindingsaktiviteten for de enkelte Fig. 1 Gel permeation chromatography of the solubilized receptor on a Superose 6 HR 10/30 column. Membranes equivalent to 10<8> cells were solubilized in OG (15 mM sodium phosphate pH 7.4, 150 mM NaCl, 1 mM MgCl2, 1 mM CaCl2 (PBS) with 1% octyl glucoside applied to a 1 ml L. culinaris column, and the adsorbed material eluted with 1 M α-D-methylglucoside in OG. The eluate was concentrated in a small Centricon tube to 0.5 ml and applied to the Superose column. The column was developed at 0.2 ml/min OG, and fractions of 0 .5 ml was collected The binding activity for the individual

fraksjonene, stillingene for de merkete proteinene (bestemt i et spesielt eksperiment) og ekstinksjonen ved 280 nm er vist. Fig. 2 Sukkergradientsentrifugering av den solubiliserte reseptoren. Materialet som var eluert fra en L. culinaris kolonne ble konsentrert (se forklaring til fig. 1) og oppdelt på en 10-4 0% sukkergradient i OG. Bindingsaktiviteten for fraksjonene (0,4 ml), stillingen for de merkete proteinene katalase (Cat) og aldolase (Aid) såvel som ekstinksjonen ved 280 nm er vist. Fig. 3 Mono Q anionbytterkromatografi. Fraksjonene 14-16 the fractions, the positions of the labeled proteins (determined in a special experiment) and the extinction at 280 nm are shown. Fig. 2 Sugar gradient centrifugation of the solubilized receptor. The material eluted from a L. culinaris column was concentrated (see legend to Fig. 1) and partitioned on a 10-4 0% sugar gradient in OG. The binding activity of the fractions (0.4 ml), the position of the labeled proteins catalase (Cat) and aldolase (Aid) as well as the extinction at 280 nm are shown. Fig. 3 Mono Q anion exchange chromatography. Fractions 14-16

fra gelpermeasjonskromatografien (fig. 1) ble behandlet med neuraminidase og materialet oppdelt ved hjelp av FPLC på mono Q. Bindingsaktiviteten for de enkelte fraksjonene (0,5 ml), ekstinksjonen ved 280 nm og forløpet for gradienten er vist. from the gel permeation chromatography (Fig. 1) was treated with neuraminidase and the material separated by means of FPLC on mono Q. The binding activity of the individual fractions (0.5 ml), the extinction at 280 nm and the course of the gradient are shown.

Fig. 4 Påvisning av reseptoren på Western Blots. Virusbindingsaktiviteten for mono P anionbytterkolonnen ble påsatt på en Superose 6 HR 10/30 kolonne. Fraksjoner på 1,2 ml ble oppsamlet. Proteinene ble forfulgt som A280 , stillingene for de merkete proteinene (tyroglo-bulin, 670k; apoferritin 440, ; /3-amylase, 200k) er også vist (a). Proteinene i fraksjonene fra Superose-kolonnen ble konsentrert og påsatt på tre 6% SDS-polyakrylamidgeler. Én gel ble farget med Coomassie-blått (b), proteinene fra den andre og tredje gelen ble overført på nitrocellulosemembraner (c, d). Blotten ble inkubert med <35>S-merket HRV2 i fravær av (c) eller i nærvær av et overskudd av umerket HRV2 (d) ; stillingene for de merkete proteinene (2-makroglobulin, 180k; /3-galaktosidase, 116k; fruktose-6-fosfatkinase, 84k) og for reseptorbåndene er markert med piler. Fig. 4 Detection of the receptor on Western Blots. The virus binding activity of the mono P anion exchange column was applied to a Superose 6 HR 10/30 column. Fractions of 1.2 ml were collected. The proteins were traced as A280, the positions of the labeled proteins (thyroglobulin, 670k; apoferritin 440, ; β-amylase, 200k) are also shown (a). The proteins in the fractions from the Superose column were concentrated and applied to three 6% SDS-polyacrylamide gels. One gel was stained with Coomassie blue (b), the proteins from the second and third gel were transferred onto nitrocellulose membranes (c, d). The blot was incubated with <35>S-labeled HRV2 in the absence (c) or in the presence of an excess of unlabeled HRV2 (d); the positions of the labeled proteins (2-macroglobulin, 180k; /3-galactosidase, 116k; fructose-6-phosphate kinase, 84k) and of the receptor bands are marked with arrows.

Fig. 5 Autoradiografi av Western Blots som ble oppnådd fra de samlede fraksjonene med virusbindingsaktivitet fra Superose-kolonnen (se fig. 4). Disse blots ble inkubert med <35>S-merket HRV2. Prøvene ble før påsettingen på gelen inkubert med SDS ved romtemperatur, spor 1; prøven ble kokt i SDS, spor 2; prøven ble inkubert med 10 mM ditriotreitol, spor 3; en blot identisk med spor 1 ble inkubert med <35>S-merket HRV2 i nærvær av 10 mm EDTA, spor 4; eller ble inkubert med <35>S-merket HRV2, som var blitt oppvarmet til 56 °C i 10 minutter, spor 5. Fig. 5 Autoradiography of Western Blots obtained from the pooled fractions with virus binding activity from the Superose column (see Fig. 4). These blots were incubated with <35>S-labelled HRV2. Before loading onto the gel, the samples were incubated with SDS at room temperature, lane 1; the sample was boiled in SDS, lane 2; the sample was incubated with 10 mM dithiothreitol, lane 3; a blot identical to lane 1 was incubated with <35>S-labeled HRV2 in the presence of 10 mm EDTA, lane 4; or was incubated with <35>S-labeled HRV2, which had been heated to 56 °C for 10 min, lane 5.

Materialer Materials

l-0-n-oktyl-/?-p-glukopyranosider, Tween 40 og 3-(3-kjolamidopropyl)-dimetylammonium-l-propansulfonat (CHAPS) kom fra Sigma, N-tetradecyl-N,N-dimetylammonium-3-propansulfonat (Zwittergen 3-14) fra Serva. De andre overflatestoffene kom fra Merck, trypsin fra Miles, <35>S-metionin (1350 Ci/mmol) fra Amersham. l-O-n-octyl-/?-p-glucopyranosides, Tween 40 and 3-(3-chiolamidopropyl)-dimethylammonium-l-propanesulfonate (CHAPS) were from Sigma, N-tetradecyl-N,N-dimethylammonium-3- propane sulphonate (Zwittergen 3-14) from Serva. The other surfactants were from Merck, trypsin from Miles, <35>S-methionine (1350 Ci/mmol) from Amersham.

Eksempel 1: Example 1:

Fremstilling av virus Production of viruses

HRV2, HRV49 og HRV89 ble dyrket og renset i det vesentlige som beskrevet i HeLa-cellesuspensjons (13). Som eksempel er utført her dyrkingen, isoleringen og rensingen av HRV2, HRV49, and HRV89 were grown and purified essentially as described in HeLa cell suspension (13). As an example, the cultivation, isolation and purification of

HRV2 . HRV2.

HeLa-celler (stamme HeLa-Ohio, 03-147, Flow Laboratories, England) ble dyrket i suspensjon ved 37°C. Suspensjonsmediet (Thomas, D.S., Conant, R.M. og Hamparian, V.U., 1970, Proe. Soc. Exp. Biol. Med. 133, 62-65; Stott, E.J. og Heath, G.F., 1970, J. gen. Virol, 6, 15-24) besto av en Joklik-modifikasjon av MEM for Suspensjon (Gibco 072-1300) og 7% hesteserum (Seromed 0135). Inokulasjonstettheten var 5-10 x 10<*> celler/ml, volumet 500 ml. Suspensjonen ble sentrifugert ved en celletetthet på 1 x 10<6> celler/ml under sterile betingelser ved 3 00 g i 10 min. Supernatanten ble suget av og cellene resuspendert i 100 ml infeksjonsmedium (Joklik-modifikasjon av MEM for suspensjonskultur med 2% hesteserum og 2 mM MgCl2) • Ved flere gangers forsiktig oppsuging i en 20 ml's pipette ble cellene fordelt homogent i infeksjonsmediet. Deretter ble fyllt opp til 500 ml. Derpå ble cellesuspensjonen bragt til 34°C og infisert med HRV2 (to ganger Plaque-renset) ved en multiplisitet på 0,1 virus/celle. HRV2-stammen ble levert av American Type Culture Collection (ATCC VR-482 og VR-1112). Den anvendte stammen ble nøytralisert med antiserum mot HRV2 (American Type Culture Collection, Cat.No. ATCC VR-1112 HeLa cells (strain HeLa-Ohio, 03-147, Flow Laboratories, England) were cultured in suspension at 37°C. The suspension medium (Thomas, D.S., Conant, R.M. and Hamparian, V.U., 1970, Proe. Soc. Exp. Biol. Med. 133, 62-65; Stott, E.J. and Heath, G.F., 1970, J. Gen. Virol, 6, 15-24) consisted of a Joklik modification of MEM for Suspension (Gibco 072-1300) and 7% horse serum (Seromed 0135). The inoculation density was 5-10 x 10<*> cells/ml, the volume 500 ml. The suspension was centrifuged at a cell density of 1 x 10<6> cells/ml under sterile conditions at 300 g for 10 min. The supernatant was suctioned off and the cells resuspended in 100 ml of infection medium (Joklik modification of MEM for suspension culture with 2% horse serum and 2 mM MgCl2) • By careful suction several times in a 20 ml pipette, the cells were distributed homogeneously in the infection medium. It was then filled up to 500 ml. The cell suspension was then brought to 34°C and infected with HRV2 (twice Plaque purified) at a multiplicity of 0.1 virus/cell. The HRV2 strain was provided by the American Type Culture Collection (ATCC VR-482 and VR-1112). The strain used was neutralized with antiserum against HRV2 (American Type Culture Collection, Cat.No. ATCC VR-1112

AS/GP). AS/GP).

Som kontrollserum tjente et antiserum mot HRV7 (Cat.No. ATCC VR-1117 AS/GP), som viste ingen nøytralisering. Etter 60 timer ved 34°C ble viruset høstet. Virus ble utvunnet såvel fra cellene, henholdsvis cellefragmentene, som fra mediet. An antiserum against HRV7 (Cat.No. ATCC VR-1117 AS/GP), which showed no neutralization, served as a control serum. After 60 hours at 34°C, the virus was harvested. Viruses were recovered both from the cells, respectively the cell fragments, and from the medium.

For dette formålet ble mediet fraskilt og avsuget fra de infiserte cellene og cellefragmentene ved sentrifugering i 10 minutter ved 1500 g. Bunnfallet ble frosset inn ved -70"C. For this purpose, the medium was separated and aspirated from the infected cells and cell fragments by centrifugation for 10 minutes at 1500 g. The precipitate was frozen at -70°C.

Cellebunnfallene fra 12 1 suspensjonskultur ble slått sammen, resuspendert i 40 ml TM-buffer (20 mM Tris/HCl, pH 7,5, 2 mM MgCl2) , plassert på is i 15 minutter, deretter brutt opp i Dounce homogenisator og blandingen sentrifugert i 3 0 minutter ved 6000 g. Bunnfallet ble deretter ennå en gang vasket i 10 ml TM-buffer. Begge supernatantene ble slått sammen og sentrifugert i 3 timer ved 110.000 g for å pelletere viruset. Viruspelleten ble deretter tatt opp i 10 ml KTMP-buffer (50 mM KCl, 50 mM Tris/HCl, pH 7,5, 5 mM MgCl2, 2 mM merkaptoetanol, 1 mM puromycin, 0,5 mM GTP) og etter tilsetning av 150 yig DNase I (Sigma, ribunukleasefri) inkubert 1 time på is. The cell pellets from 12 l suspension culture were combined, resuspended in 40 ml TM buffer (20 mM Tris/HCl, pH 7.5, 2 mM MgCl2), placed on ice for 15 minutes, then broken up in a Dounce homogenizer and the mixture centrifuged in 30 minutes at 6000 g. The precipitate was then washed once more in 10 ml of TM buffer. Both supernatants were pooled and centrifuged for 3 hours at 110,000 g to pellet the virus. The virus pellet was then taken up in 10 ml KTMP buffer (50 mM KCl, 50 mM Tris/HCl, pH 7.5, 5 mM MgCl2, 2 mM mercaptoethanol, 1 mM puromycin, 0.5 mM GTP) and after addition of 150 yig DNase I (Sigma, ribonuclease free) incubated for 1 hour on ice.

Fra infeksjonsmediet ble viruset utfelt under omrøring ved 4°C med polyetylenglykol 6000 (PEG 6000; Merck) ved en konsentrasjon på 7% og 450 mM*NaCl (Korant, B.D., Lonberg-Holm, K., Noble, J. og Stasny, J.T. 1972, Virology 48, 71-86). Etter 4 timer ved lav temperatur ble viruset sentrifugert fra i 30 min ved 1500 g, bunnfallet resuspendert i 10 ml KTMP-buffer, som inneholdt 75 iiq DNase I, blandingen inkubert 1 time på is og deretter innfrosset ved -70°C. From the infection medium, the virus was precipitated under agitation at 4°C with polyethylene glycol 6000 (PEG 6000; Merck) at a concentration of 7% and 450 mM*NaCl (Korant, B.D., Lonberg-Holm, K., Noble, J. and Stasny, J. T. 1972, Virology 48, 71-86). After 4 h at low temperature, the virus was centrifuged for 30 min at 1500 g, the pellet resuspended in 10 ml of KTMP buffer, which contained 75 iq of DNase I, the mixture incubated for 1 h on ice and then frozen at -70°C.

Virussuspensjonene som var utvunnet fra cellene og fra mediet, ble forenet, inkubert 5 minutter ved 37°C, avkjølt ved tilsetning av 60 ml kald TE-buffer (10 mM Tris/HCl, pH 7,4, 1 mM EDTA) og deretter ultralydbehandlet i 5 min i isbad. The virus suspensions recovered from the cells and from the medium were combined, incubated 5 min at 37°C, cooled by the addition of 60 ml cold TE buffer (10 mM Tris/HCl, pH 7.4, 1 mM EDTA) and then sonicated for 5 min in an ice bath.

Deretter ble sentrifugert i 3 0 min ved 6000 g. Til supernatanten ble tilsatt 920 ml TE-buffer som inneholdt 7% PEG 6000 og 450 mM NaCl, forsiktig omrørt ved 4°C i 4 timer, og det oppståtte bunnfallet pelletert i 30 min ved 6000 g. Bunnfallet ble på nytt tatt opp i 100 ml TM-buffer, viruset utfelt som ovenfor ved tilsetning av PEG 6000 og NaCl og pelletert. Bunnfallet ble resuspendert i 40 ml TM-buffer, suspensjonen sentrifugert i 30 min ved 6000 g, og viruset ble pelletert i 3 timer ved 110.000 g. Bunnfallet ble løst i 1 ml TM-buffer, etter tilsetning av 50 /ig DNase I inkubert i 1 time ved 4"C og deretter tilsatt 1 ml TE-buffer. For ytterligere rensing ble virussuspensjonen sentrifugert på sakkarosegradienter (10-3 0% w/w i TE-buffer) i 4 timer ved 4°C ved 110.000 g. Ved hjelp av ekstinksjonen ved 260 nm tok man ut de fraksjonene som inneholdt viruset og fortynnet dem med TM-buffer, slik at sluttkonsentrasjonen av sakkarose ble 10%. Deretter ble sentrifugert i 8 timer ved 85.000 g. Viruspelleten ble tatt opp i 1 ml TM-buffer og oppbevart ved It was then centrifuged for 30 min at 6000 g. 920 ml TE buffer containing 7% PEG 6000 and 450 mM NaCl was added to the supernatant, gently stirred at 4°C for 4 h, and the resulting precipitate pelleted for 30 min at 6000 g. The precipitate was taken up again in 100 ml of TM buffer, the virus precipitated as above by adding PEG 6000 and NaCl and pelleted. The precipitate was resuspended in 40 ml of TM buffer, the suspension centrifuged for 30 min at 6000 g, and the virus was pelleted for 3 hours at 110,000 g. The precipitate was dissolved in 1 ml of TM buffer, after the addition of 50 µg of DNase I incubated in 1 hour at 4°C and then added 1 ml of TE buffer. For further purification, the virus suspension was centrifuged on sucrose gradients (10-30% w/w in TE buffer) for 4 hours at 4°C at 110,000 g. Using extinction at 260 nm, the fractions containing the virus were taken out and diluted with TM buffer, so that the final concentration of sucrose was 10%. Then centrifuged for 8 hours at 85,000 g. The virus pellet was taken up in 1 ml of TM buffer and stored in wood

-70°C. For overprøving av renheten av viruspreparatet ble gjennomført en elektroforese på en 12,5 prosentig polyakrylamidgel i nærvær av 0,1% natriumdodecylsulfat -70°C. To test the purity of the virus preparation, an electrophoresis was carried out on a 12.5% polyacrylamide gel in the presence of 0.1% sodium dodecyl sulfate

(Laemmli, U.K., 1970 Nature (London) 277, 680-685) og proteinbåndene farget med Coomassie-briljantblått. (Laemmli, U.K., 1970 Nature (London) 277, 680-685) and the protein bands stained with Coomassie brilliant blue.

Eksempel 2: Example 2:

Fremstilling av 35 S- metioninmerket humant rhinovirus serotype 2 Preparation of 35 S- methionine-labelled human rhinovirus serotype 2

( HRV2) (HRV2)

2 HeLa-cellemonolag i 165 cm<2> petriskåler ble infisert med en MOI (Multiplicity of Infection) på 40 med HRV2 i 1 time ved 34°C i metioninfritt MEM-medium (Gibco) med 2% dialysert føtalt kalveserum (Flow). Cellene ble vasket to ganger med PBS og inkubasjonen fortsatt ved 34°C i friskt medium. Etter 3 timer ble tilsatt til hvert monolag 1 mCi <35>S-metionin (1350 Ci/mmol, Amersham) og videre inkubert i tilsammen 24 timer. Mediet av infiserte celler og cellefragmenter ble fraskilt og avsuget ved sentr i fuger ing i 10 min ved 1500 g. Bunnfallet ble frosset inn ved -70°C i 5 ml 10 mM Tris, 10 mM EDTA, pH 7,5 (Tris/EDTA) og tint opp igjen. Supernatant og frosset/opptint bunnfall ble slått sammen og sentrifugert i 30 min ved 45.000 g. Supernatanten fra denne sentrifugeringen ble sentrifugert i 2 timer ved 140.000 g. Viruspelleten ble resuspendert i 300 ul Tris/EDTA, og viruset ble renset som ovenfor over en 10-30% sakkarosegradient. De enkelte fraksjonene fra gradienten ble analysert ved hjelp av SDS-elektroforese i 12% polyakrylamidgeler. De rene virusfraksjonene ble slått sammen og lagret i nærvær av 1% BSA (bovint serum albumin) ved 4°C i maksimalt 4 uker. 2 HeLa cell monolayers in 165 cm<2> petri dishes were infected at an MOI (Multiplicity of Infection) of 40 with HRV2 for 1 hour at 34°C in methionine-free MEM medium (Gibco) with 2% dialyzed fetal calf serum (Flow). The cells were washed twice with PBS and the incubation continued at 34°C in fresh medium. After 3 hours, 1 mCi <35>S-methionine (1350 Ci/mmol, Amersham) was added to each monolayer and further incubated for a total of 24 hours. The medium of infected cells and cell fragments was separated and aspirated by centrifugation for 10 min at 1500 g. The pellet was frozen at -70°C in 5 ml of 10 mM Tris, 10 mM EDTA, pH 7.5 (Tris/EDTA ) and thawed again. Supernatant and frozen/thawed pellet were pooled and centrifuged for 30 min at 45,000 g. The supernatant from this centrifugation was centrifuged for 2 h at 140,000 g. The virus pellet was resuspended in 300 µl Tris/EDTA, and the virus was purified as above over a 10 -30% sucrose gradient. The individual fractions from the gradient were analyzed using SDS electrophoresis in 12% polyacrylamide gels. The pure virus fractions were pooled and stored in the presence of 1% BSA (bovine serum albumin) at 4°C for a maximum of 4 weeks.

For å fjerne virus med forandret kapsidstruktur fra preparatene fra eksempel 1 og eksempel 2, ble 2 0 fil immunoadsorbans, som inneholdt monoklonale antistoffer mot C-determinantene, eksempelvis mAK 2G2, inkubert med det rensete viruset i 3 0 min og pelletert før de virale prøvene ble fj ernet. In order to remove viruses with altered capsid structure from the preparations from example 1 and example 2, 20 μl of immunoadsorbant, which contained monoclonal antibodies against the C-determinants, e.g. mAK 2G2, was incubated with the purified virus for 30 min and pelleted before the viral samples was removed.

Fremstilling av immunoadsorbansen Preparation of the immunoadsorbance

Sta<p>hvlococcus aureus (BRL)-celler ble suspendert til en 10% w/w suspensjon i vann. Cellene ble vasket to ganger med PBS, tilsatt 1/5 vol. kaninunge-anti-mus IgG serum (Behring); suspensjonen ble inkubert 1 time ved romtemperatur. Cellene ble vasket to ganger med PBS og på nytt inkubert 1 time med 1/5 vol. mus-ascites-væske som inneholdt monoklonale antistoffer mot C-determinantene (f.eks. mAK 2G2). Etter to gangers vasking ble pelletert, pelleten resuspendert i PBS (10% W/W) og tilsatt til preparatene med det radioaktive virus. Sta<p>hvlococcus aureus (BRL) cells were suspended to a 10% w/w suspension in water. The cells were washed twice with PBS, added 1/5 vol. baby rabbit anti-mouse IgG serum (Behring); the suspension was incubated for 1 hour at room temperature. The cells were washed twice with PBS and re-incubated for 1 hour with 1/5 vol. mouse ascites fluid that contained monoclonal antibodies against the C determinants (eg mAK 2G2). After washing twice, the pellet was pelleted, the pellet resuspended in PBS (10% W/W) and added to the preparations with the radioactive virus.

Eksempel 3: Example 3:

Solubiliserinq av reseptoren fra HeLa- celler Solubilization of the receptor from HeLa cells

HeLe-celler (stamme HeLa-Ohio, 03-147, Flow Laboratories, England) ble dyrket i suspensjon ved 37°C. Suspensjonsmediet (Thomas, D.C., Conant, R.M. og Hamparian, V.U., 1970, Proe. Soc. Exp. Biol. Med. 133, 62-65; Stott, E.J. og Heath, G.F., 1970, J. gen. Virol, 6, 15-24) besto av en Joklik-modifikasjon av MEM for suspensjon (Gibco 072-1300) og 7% hesteserum (Seromed 0135). Inokulasjonstettheten var 5-10 x 10<*> celler/ml, volumet 500 ml. Suspensjonen ble sentrifugert ved en celletetthet på 1 x 10<6> celler/ml under sterile betingelser ved 300 g i 10 min. Supernatanten ble suget av og cellene vasket to ganger med fosfatbuffret koksaltløsning (PBS). 10<9> celler ble suspendert i 20 ml isotonisk buffer (10 mM HEPES-KOH, pH 7,9, 140 mM KCL, 1,5 mM MgCl2, 0,5 mM EDTA, 0,2 mM fenylmetylsulfonylfluorid) og brutt opp ved lav temperatur med 200 støt i en 50 ml Dounce homogenisator. Cellekjerner ble frasentrifugert ved sentrifugering i 3 min ved 1000 g. Membranene ble deretter videre renset ved hjelp av to-fasemetoden (3). Membraner tilsvarende 2 x IO<8> celler/ml ble tatt opp i PBS og lagret i flytende nitrogen. For solubilisering ble 2 x IO<8> celleekvivalenter suspendert 1 ml 1% oktylglukosid i PBS (OG) og uløselig materiale fraskilt ved sentrifugering ved 80.000 gil time. Supernatanten ble anvendt for kolonnekromatografien. HeLe cells (strain HeLa-Ohio, 03-147, Flow Laboratories, England) were cultured in suspension at 37°C. The suspension medium (Thomas, D.C., Conant, R.M. and Hamparian, V.U., 1970, Proe. Soc. Exp. Biol. Med. 133, 62-65; Stott, E.J. and Heath, G.F., 1970, J. Gen. Virol, 6, 15-24) consisted of a Joklik modification of MEM for suspension (Gibco 072-1300) and 7% horse serum (Seromed 0135). The inoculation density was 5-10 x 10<*> cells/ml, the volume 500 ml. The suspension was centrifuged at a cell density of 1 x 10<6> cells/ml under sterile conditions at 300 g for 10 min. The supernatant was aspirated off and the cells were washed twice with phosphate-buffered saline (PBS). 10<9> cells were suspended in 20 ml of isotonic buffer (10 mM HEPES-KOH, pH 7.9, 140 mM KCl, 1.5 mM MgCl2, 0.5 mM EDTA, 0.2 mM phenylmethylsulfonyl fluoride) and lysed at low temperature with 200 shocks in a 50 ml Dounce homogenizer. Cell nuclei were removed by centrifugation for 3 min at 1000 g. The membranes were then further purified using the two-phase method (3). Membranes corresponding to 2 x 10<8> cells/ml were taken up in PBS and stored in liquid nitrogen. For solubilization, 2 x 10<8> cell equivalents were suspended in 1 ml of 1% octyl glucoside in PBS (OG) and insoluble material separated by centrifugation at 80,000 g/h. The supernatant was used for the column chromatography.

Eksempel 4: Example 4:

Filterbindinqstest Filter binding test

De fraksjonene fra kolonnekromatografien som skulle undersøkes på aktivitet, ble påsatt i et Dot-blot-apparat (Bio-Rad) på en nitrocellulosemembran (BA85, Schleicher og Schull). Prøvene fikk sige inn ved romtemperatur. Deretter ble væskerestene suget av med svakt vannstrålevakuum og uspesifikke proteinbindingsseter avmettet med 2% storfeserumalbumin (BSA) i PBS ved 4°C over natten. Filtrene ble deretter inkubert i løpet av 1 time med IO<5> cpm <35>S-metioninmerket HRV2 i 1% Tween 40, 0,5% natriumdesoksycholat og 10 mM (3-(3-cholamidopropyl)-dimetylammonium 1-propansulfonat) i PBS. Membranene ble vasket to ganger med 2% BSA i PBS, tørket og de runde arealene som tilsvarte prøvene stanset ut; radioaktiviteten ble målt i en væskescintil-lasjonsteller. The fractions from the column chromatography that were to be examined for activity were applied in a Dot-blot apparatus (Bio-Rad) to a nitrocellulose membrane (BA85, Schleicher and Schull). The samples were allowed to soak in at room temperature. The liquid residues were then sucked off with a weak water jet vacuum and non-specific protein binding sites desaturated with 2% bovine serum albumin (BSA) in PBS at 4°C overnight. The filters were then incubated for 1 h with 10<5> cpm <35>S-methionine-labeled HRV2 in 1% Tween 40, 0.5% sodium deoxycholate, and 10 mM (3-(3-cholamidopropyl)-dimethylammonium 1-propanesulfonate) in PBS. The membranes were washed twice with 2% BSA in PBS, dried and the round areas corresponding to the samples punched out; the radioactivity was measured in a liquid scintillation counter.

Som spesifisitetskontroll ble HRV2 oppvarmet i 10 min til 56°C før inkubasjonen av nitrocellulosefiltrene (8). Etter denne behandlingen kunne man ikke lenger fastslå noen binding til en av prøvene (fig. IB). Herav ble avledet at bindingen av naturlig HRV2 til immobilisert materiale i virkeligheten må føres tilbake til en spesifikk interaksjon mellom viruset og reseptoren. As a specificity control, HRV2 was heated for 10 min at 56°C before the incubation of the nitrocellulose filters (8). After this treatment, no binding to one of the samples could be determined anymore (Fig. 1B). From this it was deduced that the binding of natural HRV2 to immobilized material must in reality be traced back to a specific interaction between the virus and the receptor.

Eksempel 5; Example 5;

Affinitetskromatografi på kolonner av Lens culinaris lectin Affinity chromatography on columns of Lens culinaris lectin

10<8> celleekvivalenter ble solubilisert som beskrevet og påsatt på en L. culinaris-kolonne (1 ml) som var ekvilibrert med OG. Kolonnen ble vasket med 5 ml OG og bundet materiale eluert med 2 ml 1 M a-D-metylglukosid i OG. Bindingstesten viste at nesten 100% av bindingsaktiviteten kunne gjenvinnes, mens derimot omlag 90% av totalproteinet var blitt fjernet. 10<8> cell equivalents were solubilized as described and applied to a L. culinaris column (1 ml) equilibrated with OG. The column was washed with 5 ml of OG and bound material eluted with 2 ml of 1 M α-D-methylglucoside in OG. The binding test showed that almost 100% of the binding activity could be recovered, while on the other hand around 90% of the total protein had been removed.

Eksempel 6: Example 6:

Gelpermeasjonskromatografi Gel permeation chromatography

Eluatet fra L. culinaris-kolonnen ble konsentrert med et lite Centricon-rør (unntak 30 kD) til 0,5 ml, og oppdelt på en Superose 6 HR 10/30 kolonne (ekvilibrert med OG buffer) med hjelp av FPLC (Pharmacia). Ved sammenlikning med merkete proteiner kunne man bestemme molekylvekten for den aktive reseptoren til 450 kD. Samtidig kunne en større del av de forurensende proteinene fraskilles (fig. 1) . The eluate from the L. culinaris column was concentrated with a small Centricon tube (30 kD exception) to 0.5 ml, and separated on a Superose 6 HR 10/30 column (equilibrated with OG buffer) using FPLC (Pharmacia) . By comparison with labeled proteins, the molecular weight of the active receptor could be determined to be 450 kD. At the same time, a larger part of the contaminating proteins could be separated (fig. 1) .

Eksempel 7: Example 7:

Sentr i f uerer ing på sukkergradient Centr i f uer ing on sugar gradient

Reseptor renset på L. culinaris (som ovenfor) ble påsatt på en sukkergradient (10-40% i OG) og sentrifugert i 8 timer ved 38 krpm ved 4°C. Aktivitetsmaksimum ble funnet i den gradientposisjonen som tilsvarer sedimentasjonskonstanten på 28,4 S. Posisjonene for de merkete proteinene ble bestemt i en annen gradient (fig. 2). På grunn av tilstedeværelsen av overflateaktive stoffer sedimenterte markørene ved beregnete sedimentasjonskoeffisienter på 15,0 S og 21,9 S (7,3 S og 1,3 S ved fravær av overflateaktive stoffer). Receptor purified on L. culinaris (as above) was applied to a sugar gradient (10-40% in OG) and centrifuged for 8 hours at 38 rpm at 4°C. The activity maximum was found in the gradient position corresponding to the sedimentation constant of 28.4 S. The positions of the labeled proteins were determined in another gradient (Fig. 2). Due to the presence of surfactants, the markers sedimented at calculated sedimentation coefficients of 15.0 S and 21.9 S (7.3 S and 1.3 S in the absence of surfactants).

Eksempel 8; Example 8;

Anion- utbvtterkromatografi Anion yield chromatography

I forforsøk var det blitt fastslått at reseptoren ikke lenger kunne elueres fra mono Q HR 5/5 kolonner (Pharmacia). Derfor ble reseptor som var forrenset over L. culinaris og gelpermeasjon behandlet med 1 U neuraminidase/mg protein i 60 min ved 37°C for å fjerne de sterkt sure neuraminsyregruppene. Prøven ble deretter fortynnet til det todobbelte med 10 mM natriumfosfatbuffer pH 7, 1% oktylglukosid og påsatt på en mono Q kolonne. Kolonnen ble fremkalt med en gradient på 0-1 M NaCl i den samme bufferen. Bindingsaktiviteten kunne påvises som en bred topp ved omlag 250 mM NaCl (fig. 3). In preliminary experiments, it had been established that the receptor could no longer be eluted from mono Q HR 5/5 columns (Pharmacia). Therefore, receptor prepurified over L. culinaris and gel permeation was treated with 1 U neuraminidase/mg protein for 60 min at 37°C to remove the strongly acidic neuraminic acid groups. The sample was then diluted two-fold with 10 mM sodium phosphate buffer pH 7, 1% octylglucoside and applied to a mono Q column. The column was developed with a gradient of 0-1 M NaCl in the same buffer. The binding activity could be detected as a broad peak at approximately 250 mM NaCl (Fig. 3).

Eksempel 9: Example 9:

Isolering og rensing av reseptoren Isolation and purification of the receptor

Plasmamembraner fra 2 x 10<9> HeLa-celler ble løst i løpet av 10 min ved romtemperatur i 5 ml PBS, som inneholdt 1% w/v l-0-n-oktyl-£-D-glukopyranosid og 0,01% w/v av hver av L-a-p-tosyl-L-lysinklormetylketon (TLCK), L-l-tosylamid-2-fenyletyl-klormetylketon (TPCK) og fenylmetylsulfonylfluorid (PMSF) Plasma membranes from 2 x 10<9> HeLa cells were solubilized for 10 min at room temperature in 5 ml PBS, containing 1% w/v l-O-n-octyl-£-D-glucopyranoside and 0.01% w/v of each of L-α-p-tosyl-L-lysine chloromethyl ketone (TLCK), L-l-tosylamide-2-phenylethyl chloromethyl ketone (TPCK) and phenylmethylsulfonyl fluoride (PMSF)

(alle fra Sigma). Uløselig materiale ble frasentrifugert i løpet av 3 0 min ved 3 0 krpm i Beckmann 65 fastvinkelrotor. (all from Sigma). Insoluble material was centrifuged off during 30 min at 30 krpm in a Beckmann 65 fixed angle rotor.

Supernatanten ble påsatt på en 25 ml L. culinaris lektinkolonne, som var ekvilibrert med OG (PBS, 1% w/v oktylglukosid), og det bundne materialet eluert med 5 ml OG, som inneholdt 1 M a-metylglukosid. Eluatet ble mettet til 50% med et like stort volum av mettet ammoniumsulfatløsning. Det utfelte materialet ble løst i 2 ml buffer A (10 mM TRIS-HC1 (pH 7,5), 5 mM EDTA, 1% w/v oktylglukosid), og sprøytet inn i en mono P anionbytterkolonne som var koblet til et FPLC-system (Pharmacia). The supernatant was applied to a 25 ml L. culinaris lectin column equilibrated with OG (PBS, 1% w/v octylglucoside), and the bound material eluted with 5 ml OG, containing 1 M α-methylglucoside. The eluate was saturated to 50% with an equal volume of saturated ammonium sulfate solution. The precipitated material was dissolved in 2 ml of buffer A (10 mM TRIS-HCl (pH 7.5), 5 mM EDTA, 1% w/v octylglucoside), and injected into a mono P anion exchange column connected to an FPLC- system (Pharmacia).

Proteinene ble adskilt ved hjelp av en gradient på 0-100% buffer B (som buffer A, men inneholdende 1,5 M NaCl). De fraksjonene som inneholdt virusbindingsaktivitet ble forenet, konsentrert med et lite Centricon-rør til 0,5 ml og oppdelt på en Superose 6 kolonne, som var ekvilibrert med OG, som inneholdt 5 mM EDTA. Proteinkonsentrasjonen ble fulgt som ekstinksjon ved 280 nm (fig. 4a). The proteins were separated using a gradient of 0-100% buffer B (like buffer A, but containing 1.5 M NaCl). Those fractions containing virus binding activity were pooled, concentrated with a small Centricon tube to 0.5 ml and partitioned on a Superose 6 column equilibrated with OG containing 5 mM EDTA. The protein concentration was followed as extinction at 280 nm (Fig. 4a).

Fraksjonene fra denne kolonnen ble konsentrert til 50 The fractions from this column were concentrated to 50

/il, bragt opp til 0,1% w/v SDS, og alikvoter adskilt på tre 6% polyakrylamidgeler som inneholdt 5 mM EDTA (21). De oppdelte proteinene i gelen ble deretter enten farget med Coomassie-blått (fig. 4b) eller elektroforetisk overført på en nitrocellulosemembran (22) som var inkubert med 4 x IO<5> cpm<35>S-merket HRV2 (se ovenfor). Nitrocellulosen ble tørket og autoradiografert (fig. 4c). Som kontroll på en spesifikk binding ble en identisk fremstilt nitrocellulosereplika inkubert i nærvær av et 20 gangers overskudd av umerket HRV2 (fig. 4d). Det ble fastslått at fraksjonene 5 og 7 fra Superose-kolonnen inneholdt materiale som var istand til å binde HRV2, når det var blitt overført på nitrocellulose. /µl, brought up to 0.1% w/v SDS, and aliquots separated on three 6% polyacrylamide gels containing 5 mM EDTA (21). The resolved proteins in the gel were then either stained with Coomassie blue (Fig. 4b) or electrophoretically transferred onto a nitrocellulose membrane (22) which had been incubated with 4 x 10<5> cpm<35>S-labeled HRV2 (see above). The nitrocellulose was dried and autoradiographed (Fig. 4c). As a control for specific binding, an identically prepared nitrocellulose replica was incubated in the presence of a 20-fold excess of unlabeled HRV2 (Fig. 4d). It was determined that fractions 5 and 7 from the Superose column contained material capable of binding HRV2 when transferred onto nitrocellulose.

Autoradiografien viste noen bånd med en tilsynelatende molekylvekt større enn 300 kD i tillegg til en posisjon som tilsvarer omlag 120 kD, sammenliknet med merkete proteiner som ble fremkalt på den samme gelen (fig. 4c). Bare disse 120 kD båndene som inneholder overskudd av ikke-merket virus, forsvinner i kontrollen (fig. 4d) og viser dermed spesifikk vekselvirkning mellom dette proteinet og HRV2. Polyakrylamidgelen som inneholder identiske prøver og var blitt farbet med Coomassie-blått, viste et meget svakt bånd i en posisjon som tilsvarer de radioaktive båndene på Wester-blottet. Disse båndene finner man utelukkende i de prøvene fra fraksjonene 6 og 7 som viste virusbindingsaktivitet (fig. 4b) . The autoradiography showed some bands with an apparent molecular weight greater than 300 kD in addition to a position corresponding to about 120 kD, compared to labeled proteins developed on the same gel (Fig. 4c). Only these 120 kD bands containing excess untagged virus disappear in the control (Fig. 4d) and thus demonstrate specific interaction between this protein and HRV2. The polyacrylamide gel containing identical samples and stained with Coomassie blue showed a very faint band in a position corresponding to the radioactive bands on the Wester blot. These bands are found exclusively in the samples from fractions 6 and 7 that showed virus binding activity (fig. 4b).

Eksempel 10: Example 10:

Bindinqstester Binding tests

Fremstillingen på nytt av en aktiv reseptor avhenger av milde betingelser; koking i SDS ødelegger f.eks. aktiviteten irreversibelt (sammenlikn fig. 5, spalte 1 og 2). Dersom reseptorpreparatet ble inkubert med 10 mM ditiotreitol før påsettingen på gelen, kunne ingen binding observeres (fig. 5, spalte 3). Da de spesifikke vekselvirkningene av rhinovirus med deres reseptorer er avhengig av at toverdige kationer er tilstede (12), ble blotten fra en prøve som var identisk med den som var påsatt på spor 1 (fig. 5) , inkubert med virus i nærvær av EDTA. Under disse betingelsene kunne ingen binding observeres (fig. 5, spalte 4). The regeneration of an active receptor depends on mild conditions; boiling in SDS destroys e.g. the activity irreversibly (compare Fig. 5, columns 1 and 2). If the receptor preparation was incubated with 10 mM dithiothreitol before application to the gel, no binding could be observed (Fig. 5, column 3). As the specific interactions of rhinoviruses with their receptors depend on the presence of divalent cations (12), the blot from a sample identical to that applied to lane 1 (Fig. 5) was incubated with virus in the presence of EDTA . Under these conditions, no binding could be observed (Fig. 5, column 4).

Som ytterligere test ble inkubasjonen av nitrocellulose-membranen gjennomført med HRV2 oppvarmet til 56°C. Denne behandlingen fører til strukturelle forandringer av det virale kapsidet som umuliggjør en binding av virus på HeLa-celleoverflaten (23) . Som man kan se i fig. 5, spalte 5, inntreffer under disse betingelsene ingen binding. As a further test, the incubation of the nitrocellulose membrane was carried out with HRV2 heated to 56°C. This treatment leads to structural changes in the viral capsid that make it impossible for the virus to attach to the HeLa cell surface (23). As can be seen in fig. 5, column 5, no binding occurs under these conditions.

Filterne ble inkubert som beskrevet med et 20 gangers overskudd av ikke-merket virus. The filters were incubated as described with a 20-fold excess of unlabeled virus.

Bibliografi Bibliography

1. Abraham, G., og Colonno, R.J. (1984). Many rhinovirus serotypes share the same cellular receptor. J. Virol. 51, 340-345. 2. Blaas, D., Kuechler, E., Vriend, G., Arnold, E., Griffith, J.P., Luo, M., Rossmann, M.G. (1987). Comparison of three-dimensional structure of two human rhinoviruses (HRV2 og HRV14). Proteins (under trykking). 3. Brunette, D.M., og Till, J.E., (1971). A rapid method for the isolation of L-cell surface membranes using an aqueous two-phase polymer system. J. Membr. Biol. 5, 215-224 . 4. Colonne, R.J., Callahan, P.L., og Long, W.J. (1986), Isolation of a monoclonal antibody that blocks attachment of the major group of human rhinoviruses. J. Virol. 57, 7-12. 5. Duechler, M., Skern, T., Sommergruber, W., Neubauer, Ch., Gruendler, P., Fogy, I., Blaas, D. og Kuechler, E. 1. Abraham, G., and Colonno, R.J. (1984). Many rhinovirus serotypes share the same cellular receptor. J. Virol. 51, 340-345. 2. Blaas, D., Kuechler, E., Vriend, G., Arnold, E., Griffith, J.P., Luo, M., Rossmann, M.G. (1987). Comparison of three-dimensional structure of two human rhinoviruses (HRV2 and HRV14). Proteins (in press). 3. Brunette, D.M., and Till, J.E., (1971). A rapid method for the isolation of L-cell surface membranes using an aqueous two-phase polymer system. J. Membr. Biol. 5, 215-224. 4. Colonne, R.J., Callahan, P.L., and Long, W.J. (1986), Isolation of a monoclonal antibody that blocks attachment of the major group of human rhinoviruses. J. Virol. 57, 7-12. 5. Duechler, M., Skern, T., Sommergruber, W., Neubauer, Ch., Gruendler, P., Fogy, I., Blaas, D. and Kuechler, E.

(1987). Evolutionary relationships within the human (1987). Evolutionary relationships within the human

rhinovirus genus; comparison of serotypes 89, 2 and 14. rhinovirus genus; comparison of serotypes 89, 2 and 14.

Proe. Nati. Acad. Sei. U.S.A (under trykking). Pro. Nati. Acad. Pollock. U.S.A. (in press).

6. Fox, J.P. (1976). Is a rhinovirus vaccine possible? 6. Fox, J.P. (1976). Is a rhinovirus vaccine possible?

American J. Epidemiol. 103. 345-354. American J. Epidemiol. 103. 345-354.

7. Krah, D.L., og Crowell, R.L. (1985). Properties of the desoxycholate-solubilezed HeLa cell plasma membrane receptor for binding group B coxsackieviruses. J. Virol. 53: 867-870. 8. Lonberg-Holm, K., og Yin, F.H. (1973). Antigenic determinants of infective and inactivated human rhinovirus type 2. J. Virol. 12, 114-123. 9. Lonberg-Holm, K., og Whiteley, N.M. (1976. Physical and metabolic requirements for early interaction of polievirus and human rhinovirus with HeLa cells. J. Virol. 19, 857-870. 10. Lonberg-Holm, K., Crowell, R.L., and Philipson, L. (1976). Unrelated animal viruses share receptors. Nature 259, 679-681. 11. Melnick, J.L. (1980). Taxonomy of Viruses. Proe. Med. Virol. 26, 214-232. 12. Noble-Harvey, J., og Lonberg-Holm, K. (1974). Sequential steps in attachment of human rhinovirus type 2 to HeLa 7. Krah, D.L., and Crowell, R.L. (1985). Properties of the desoxycholate-solubilized HeLa cell plasma membrane receptor for binding group B coxsackieviruses. J. Virol. 53: 867-870. 8. Lonberg-Holm, K., and Yin, F.H. (1973). Antigenic determinants of infective and inactivated human rhinovirus type 2. J. Virol. 12, 114-123. 9. Lonberg-Holm, K., and Whiteley, N.M. (1976. Physical and metabolic requirements for early interaction of poliovirus and human rhinovirus with HeLa cells. J. Virol. 19, 857-870. 10. Lonberg-Holm, K., Crowell, R.L., and Philipson, L. (1976) . Unrelated animal viruses share receptors. Nature 259, 679-681. 11. Melnick, J.L. (1980). Taxonomy of Viruses. Proe. Med. Virol. 26, 214-232. 12. Noble-Harvey, J., and Lonberg -Holm, K. (1974). Sequential steps in attachment of human rhinovirus type 2 to HeLa

cells. J. Gen. Virol..25, 83-91. cells. J.Gen. Virol..25, 83-91.

13. Skern, T., Sommergruber, W., Blaas, D., Pieler, Ch., og Kuechler, E. (1984). The sequence of the polymerase gene of 13. Skern, T., Sommergruber, W., Blaas, D., Pieler, Ch., and Kuechler, E. (1984). The sequence of the polymerase gene of

human rhinovirus type 2. Virology 136. 125-132. human rhinovirus type 2. Virology 136. 125-132.

14. Stott, E.J., og Heath, G.F. (1970). Factors affecting the growth of rhinovirus 2 in suspension cultures of L132 cells. 14. Stott, E.J., and Heath, G.F. (1970). Factors affecting the growth of rhinovirus 2 in suspension cultures of L132 cells.

J. gen. Virol. 6, 15-24. J. gen. Virol. 6, 15-24.

15. Stott, E.J., Killington, R.A. (1972). Rhinoviruses. Ann. 15. Stott, E.J., Killington, R.A. (1972). Rhinoviruses. Ann.

Rev. Microbiol. 26, 503-525. Fox. Microbiol. 26, 503-525.

16. Young, N.M., Leon, M.A., Takahashi, T., Howard, I.K., og 16. Young, N.M., Leon, M.A., Takahashi, T., Howard, I.K., and

Sage, H.J. (1971). Studies on a phytohemagglutinin from the lentil. III. Reaction of Lens culinaris hemagglutinin with polysaccharides, glycoproteins, and lymphocytes, J. Biol. Chem. 271, 1596-1601. 17. Tomassini, J.E. og Colonno, R.J. (1986). Isolation of a receptor protein involved in attachment of human rhinoviruses. J. Virol. 58, 290-295. 18. Kohler, G. og Milstein, C. (1975). Continuous cultures of fused celles secreting antibody of predefined specificity. Sage, H.J. (1971). Studies on a phytohemagglutinin from the lentil. III. Reaction of Lens culinaris hemagglutinin with polysaccharides, glycoproteins, and lymphocytes, J. Biol. Chem. 271, 1596-1601. 17. Tomassini, J.E. and Colonno, R.J. (1986). Isolation of a receptor protein involved in attachment of human rhinoviruses. J. Virol. 58, 290-295. 18. Kohler, G. and Milstein, C. (1975). Continuous cultures of fused cells secreting antibody of predefined specificity.

Nature (London) 256, 495-497. Nature (London) 256, 495-497.

19. Rossmann, M.G., Arnold, E., Erickson, J.W., Frankenberger, E.A., Griffith, J.P., Hecht, H-J., Johnson, J.E., Kamer, G., Luo, M., Mosser, A.M., Rueckert, R.R., Sherry, B.A., & Vriend, G. (1985). Structure of a common cold virus, human 19. Rossmann, M.G., Arnold, E., Erickson, J.W., Frankenberger, E.A., Griffith, J.P., Hecht, H-J., Johnson, J.E., Kamer, G., Luo, M., Mosser, A.M., Rueckert, R.R., Sherry, B. A., & Vriend, G. (1985). Structure of a common cold virus, human

rhinovirus 14 (HRV14), Nature (London) 317, 145-154. rhinovirus 14 (HRV14), Nature (London) 317, 145-154.

20. Mapoles, J.E., Krah, D.L. & Crowell, R.L. (1985). Purifica-tion of a HeLa cell receptor protein for group B coxsackieviruses. Journal of Virology 55, 560-566. 21. Laemmli, U.K. (1979). Cleavage of structural proteins during the assembly of the head of bacteriophage T4. Nature (London) 277, 680-685. 22. Burnette, W.N. (1981). Western blotting: electrophoretic transfer of proteins from sodium dodecyl sulfate - poly-acrylamide gels to unmodified nitrocellulose and radio-graphic detection with antibody and radioiodinated protein 20. Mapoles, J.E., Krah, D.L. & Crowell, R.L. (1985). Purification of a HeLa cell receptor protein for group B coxsackieviruses. Journal of Virology 55, 560-566. 21. Laemmli, U.K. (1979). Cleavage of structural proteins during the assembly of the head of bacteriophage T4. Nature (London) 277, 680-685. 22. Burnette, W.N. (1981). Western blotting: electrophoretic transfer of proteins from sodium dodecyl sulfate - poly-acrylamide gels to unmodified nitrocellulose and radio-graphic detection with antibody and radioiodinated protein

A. Analytical Biochemistry 112, 195-203. A. Analytical Biochemistry 112, 195-203.

23. Lonberg-Holm, K. & Yin, F.H. (1973). Antigenic determinants of infective and inactivated human rhinovirus type 2. Journal of Virology 9, 29-40. 23. Lonberg-Holm, K. & Yin, F.H. (1973). Antigenic determinants of infective and inactivated human rhinovirus type 2. Journal of Virology 9, 29-40.

Claims (11)

1. Reseptor med bindingsaktivitet for den minste gruppen av rhinovirus for anvendelse in vitro karakterisert ved at molekylvekten, bestemt ved gelpermeasjonskromatografi, utgjør omlag 450 kD; sedimentasjonskonstanten, bestemt ved sukkergradientsentrifugering i nærvær av overflateaktive stoffer, tilsvarer omlag 28,4 S; den blir bundet av Lens culinaris lektin; at den ikke blir bundet av heparin-sefarose; den binder seg irreversibelt til en anionbytter; dens bindingsaktivitet ikke ødelegges av neuraminidase; den består av underenheter som er assosiert ved intermolekylære disulfidbroer; den oppviser ikke noen binding til rhinovirus i nærvær av EDTA; og jodacetamid påvirker bare lite bindingsaktiviteten til rhinovirus.1. Receptor with binding activity for the smallest group of rhinoviruses for use in vitro characterized in that the molecular weight, determined by gel permeation chromatography, amounts to approximately 450 kD; the sedimentation constant, determined by sugar gradient centrifugation in the presence of surfactants, corresponds to approximately 28.4 S; it is bound by Lens culinaris lectin; that it is not bound by heparin-sepharose; it binds irreversibly to an anion exchanger; its binding activity is not destroyed by neuraminidase; it consists of subunits that are associated by intermolecular disulfide bridges; it shows no binding to rhinovirus in the presence of EDTA; and iodoacetamide only slightly affect the binding activity of rhinovirus. 2. Reseptorunderenhetfiølge krav 1, karakterisert ved at den kan fremstilles ved fullstendig reduksjon fra reseptoren ifølge krav 1.2. Receptor subunit according to claim 1, characterized in that it can be produced by complete reduction from the receptor according to claim 1. 3. Reseptor ifølge krav 1, karakterisert ved at den kan fremstilles ved målrettet reduksjon av reseptoren ifølge krav 1.3. Receptor according to claim 1, characterized in that it can be produced by targeted reduction of the receptor according to claim 1. 4. Reseptor ifølge krav 1, karakterisert ved at den kan fremstilles ved målrettet oksydasjon av minst to av reseptorunderenhetene ifølge krav 2.4. Receptor according to claim 1, characterized in that it can be produced by targeted oxidation of at least two of the receptor subunits according to claim 2. 5. Fremgangsmåte til fremstilling av reseptorer ifølge krav 1, med bindingsaktivitet for rhinovirus tilhørende den minste gruppen, karakterisert ved at a. membraner blir isolert og renset fra celler, fortrinnsvis HeLa-celler, b. reseptorene i membranene blir solubilisert med overflateaktive stoffer, fortrinnsvis Triton-X100, CHAPS, Zwittergent, oktylglukosid eller DOC, spesielt foretrekkes oktylglukosid, c. de uløselige bestanddelene blir fjernet og d. reseptorene blir renset ved kromatografi, fortrinnsvis på en kolonne bestående av Concanavalin-A-, resin-sefarose- eller Lens culinaris-lektin.5. Process for producing receptors according to claim 1, with binding activity for rhinovirus belonging to the smallest group, characterized in that a. membranes are isolated and purified from cells, preferably HeLa cells, b. the receptors in the membranes are solubilized with surfactants, preferably Triton-X100, CHAPS, Zwittergent, octylglucoside or DOC, octylglucoside is particularly preferred, c. the insoluble the components are removed and d. the receptors are purified by chromatography, preferably on a column consisting of Concanavalin-A, resin-sepharose or Lens culinaris lectin. 6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at reseptorene etter behandling med neuraminidase blir kromatografert over en anionbytterkolonne, fortrinnsvis over en Mono Q kolonne.6. Method according to claim 5, characterized in that the receptors after treatment with neuraminidase are chromatographed over an anion exchange column, preferably over a Mono Q column. 7. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 5 eller 6, karakterisert ved at det i tilslutning til den første kromatografiske rensingen blir gjennomført en andre kromatografisk rensing på en Superose-kolonne.7. Method according to one of claims 5 or 6, characterized in that, in addition to the first chromatographic purification, a second chromatographic purification is carried out on a Superose column. 8. Fremgangsmåte til fremstilling av reseptorunder-enhetene ifølge krav 2, karakterisert ved at reseptoren ifølge krav 1 reduseres målrettet.8. Method for producing the receptor subunits according to claim 2, characterized in that the receptor according to claim 1 is purposefully reduced. 9. Fremgangsmåte til fremstilling av reseptoren ifølge krav 1, karakterisert ved at minst to av reseptorunderenhetene ifølge krav 2 målrettet oksyderes.9. Method for producing the receptor according to claim 1, characterized in that at least two of the receptor subunits according to claim 2 are purposefully oxidized. 10. Anvendelse in vitro av reseptorene ifølge et av kravene 1-4, - til kvalitativ og/eller kvantitativ påvisning av rhinovirus, hvorved reseptorene fortrinnsvis kan være bundet til en fast bærer; - til analytisk karakterisering eller rensing av rhinovirus; - til fremstilling av polyklonale og/eller monoklonale antistoffer.10. Use in vitro of the receptors according to one of claims 1-4, - for qualitative and/or quantitative detection of rhinovirus, whereby the receptors can preferably be bound to a solid carrier; - for analytical characterization or purification of rhinovirus; - for the production of polyclonal and/or monoclonal antibodies. 11. Prøvesett til bestemmelse av rhinovirus, karakterisert ved at det inneholder reseptorer ifølge et av kravene 1-4.11. Test kit for the determination of rhinovirus, characterized in that it contains receptors according to one of claims 1-4.
NO885518A 1987-04-14 1988-12-13 RECEPTOR FROM THE LITTLE RHINOVIRUS RECEPTOR GROUP, PROCEDURE FOR MANUFACTURING AND IN VITRO USING THIS RECEPTOR NO173099C (en)

Applications Claiming Priority (2)

Application Number Priority Date Filing Date Title
DE19873712678 DE3712678A1 (en) 1987-04-14 1987-04-14 RECEPTOR OF THE SMALL RHINOVIRUS RECEPTOR GROUP
PCT/EP1988/000312 WO1988008032A1 (en) 1987-04-14 1988-04-13 Receptor from the small rhinovirus receptor group

Publications (4)

Publication Number Publication Date
NO885518D0 NO885518D0 (en) 1988-12-13
NO885518L NO885518L (en) 1988-12-13
NO173099B true NO173099B (en) 1993-07-19
NO173099C NO173099C (en) 1993-10-27

Family

ID=25854652

Family Applications (1)

Application Number Title Priority Date Filing Date
NO885518A NO173099C (en) 1987-04-14 1988-12-13 RECEPTOR FROM THE LITTLE RHINOVIRUS RECEPTOR GROUP, PROCEDURE FOR MANUFACTURING AND IN VITRO USING THIS RECEPTOR

Country Status (2)

Country Link
DK (1) DK693988A (en)
NO (1) NO173099C (en)

Also Published As

Publication number Publication date
NO885518D0 (en) 1988-12-13
DK693988D0 (en) 1988-12-13
NO885518L (en) 1988-12-13
DK693988A (en) 1988-12-13
NO173099C (en) 1993-10-27

Similar Documents

Publication Publication Date Title
Lotan et al. Purification of cell membrane glycoproteins by lectin affinity chromatography
Strand et al. Structural proteins of ribonucleic acid tumor viruses. Purification of envelope, core, and internal components.
Rosales-Encina et al. Isolation of a 220-kilodalton protein with lectin properties from a virulent strain of Entamoeba histolytica
JPS63502957A (en) Recombinant protein purification method and its products
Schaffer et al. Purification and properties of poliovirus
Olofsson et al. Unusual lectin-binding properties of a herpes simplex virus type 1-specific glycoprotein
JPH03504975A (en) Heterofunctional cell immunizing agent, vaccine containing the same, and method for using the same
JPH0769905A (en) Red blood cell and its conversion method
JPH04507094A (en) Feline T cell lymphotropic lentivirus polypeptide
AU619177B2 (en) Receptor of the small rhinovirus receptor group
US5304636A (en) Receptor for the human rhinovirus minor group
Dickson et al. Structure and processing of the mouse mammary tumor virus glycoprotein precursor pr73env
US5603932A (en) Receptor of the minor human rhinovirus receptor group
Howe et al. Immunochemical study of influenza virus and associated host tissue components
Goodman Reaction of rheumatoid sera with fragments of papain-digested rabbit gamma globulin.
JPH0768267B2 (en) Flavivirus antigen
Mischak et al. Characteristics of the minor group receptor of human rhinoviruses
Lorenzo et al. Fast neutralization/immunoperoxidase assay for viral haemorrhagic septicaemia with anti-nucleoprotein monoclonal antibody
CN109239351B (en) Lotus root latent virus double-antibody sandwich enzyme-linked immunosorbent assay kit and preparation and detection methods thereof
Howe et al. Immunochemical study of hemoglobin-free human erythrocyte membranes
Appleyard et al. A protective antigen from the pox-viruses: I. Reaction with neutralising antibody
Ohta et al. The inhibition of Na, K-activated adenosinetriphosphatase by a large molecule derivative of p-chloromercuribenzoic acid at the outer surface of human red cell
Meister et al. Role of Candida albicans in granulomatous tissue reactions. I. In vitro degradation of C. albicans and immunospecificity of split products
Montelaro et al. Isolation of equine infectious anemia virus glycoproteins. Lectin affinity chromatography procedures for high avidity glycoproteins
NO173099B (en) RECEPTOR FROM THE LITTLE RHINOVIRUS RECEPTOR GROUP, PROCEDURE FOR MANUFACTURING AND IN VITRO USING THIS RECEPTOR