NO170731B - Belegningsmateriale av epoksyharpikspulver, samt anvendelse av et slikt materiale - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører et pulverbelegningsmateriale som inneholder en fast, flerfunksjonen epoksyharpiks, samt anvendelse av pulverbelegningsmaterialet for belegning av et underlag. Det henvises til krav 1 og 9.

Epoksyharpikser har vært kjent i lang tid. For eksempel er

det fra US-patent 4 251 594 kjent epoksyharpikser som fremstilles ved å omsette en glycidyleter av en t<p>verdig fenol med en toverdig fenolforbindelse. Disse harpikser anvendes som væsker eller opp-løst i et løsningsmiddel for impregnering av underlag for anvendelse ved fremstilling av elektriske laminater.

Epoksyharpikspulver-belegningsmaterialer har evne til å bli tørrbundet av et utvalg av forskjellige tørrbindingsmidler. De epoksyharpikser som anvendes for dette formål, er hovedsakelig polyepoksyder av epiklorhydrin/bisfenol A-type med, i gjennomsnitt, en til mindre enn to 1,2-epoksygrupper pr. molekyl. Passende herdemidler er velkjente på fagområdet. Eksempler er aminer, syreanhydrider, bortrifluoridkomplekser, dicyandiamid, substituerte dicyandiamider, fenolharpikser så vel som polyesterharpikser. Imidlertid er de herdete belegg som fremstilles av disse epoksyharpikser ikke i besittelse av slike egenskaper som slagfasthet eller løsningsresistens, noe som kreves for mange anvendelser.

Én fremgangsmåte for å forbedre de kjemiske og fysikalske egenskaper hos slike belegningsmaterialer består i å tilsette en polyfunksjonell epoksyharpiks, for eksempel en epoksy-novolak-harpiks, til harpiksen av epiklorhydrin/ bisfenol A-type. Epoksy-novolak-harpikser, som vanligvis er reaksjonsproduktet av epiklorhydrin med reaksjonsproduktet av en fenol og formaldehyd blir konvensjonelt fremstilt med en gjennomsnittlig epoksyfunksjonalitet på fra 2,2 til 8 epoksygrupper pr. molekyl. Imidlertid er disse polyfunksjonelle epoksyforbindelser relativt kostbare.

I tillegg er reaktivitetene til epoksygruppene i epoksy-novolak-harpiksene eller andre polyfunksjonelle epoksyharpikser ofte forskjellige fra reaktiviteter hos epoksygruppene i mer konvensjonelle harpikser av epiklorhydrin/bisfenol A-type. Disse forskjeller i reaktivitet hos epoksygruppene kan forårsake sprøhet eller andre problemer ved herding av en blanding som inneholder de to harpiks-typer. Videre, siden epoksy-novolak-harpiksene som for tiden anvendes er flytende eller halvfaste og harpiksene av epiklorhydrin/bisf enol A-type er faste under standardbetingelser (d.v.s.

20°C og 1 bar lufttrykk) må disse harpikser blandes som en smeltet masse. Denne fremgangsmåte er kostbar og tidkrevende, og de halvfaste epoksy-novolak-harpikser er vanskelige å håndtere. Det ville derfor være sterkt ønskelig å fremstille et pulvermateriale for belegning av et underlag hvor materialet ikke har de ovennevnte mangler.

Følgelig er ett aspekt ved foreliggende oppfinnelse et slikt pulverbelegningsmateriale som inneholder en fast, flerfunksjonen epoksyharpiks som har en gjennomsnittlig epoksyfunksjonalitet pr. molekyl på mer enn 2. Mer spesifikt er ett aspekt ved foreliggende oppfinnelse et pulverbelegningsmateriale som omfatter en fast epoksyharpiks og et fast herdemiddel for epoksyharpiksen, karakterisert ved at den faste epoksyharpiks er en fast, flerfunksjonen polyglycidyleter av en bisfenolforbindelse eller en fast flerfunksjonen polyglycidyleter av en polyglykol som er avansert i molekylvekt med en bisfenolforbindelse representert ved formel I nedenunder, eller en blanding derav. Pulverbelegningsmaterialet kan omfatte valgfrie additiver, for eksempel akseleratorer, strømningsregulerende midler, pigmenter og/eller fyllstoffer. Pulvermaterialene anvendes for belegning av et underlag, fortrinnsvis et underlag av metall, glass, plast eller fiberforsterket plast.

En fordel ved pulvermaterialene i henhold til foreliggende oppfinnelse er den korte geltid sammenlignet med kjente materialer som inneholder polyglycidyletere av bisfenolforbindelser eller av polyglykoler med en gjennomsnittlig epoksyfunksjonalitet pr. molekyl på to eller mindre. Videre har de herdete belegg som tilveiebringes av pulvermaterialene i henhold til foreliggende oppfinnelse vanligvis gode kjemiske og fysikalske egenskaper slik som høy slagfasthet, høy løsningsmiddelresistens, høy fleksi-bilitet og/eller lav sprøhet. Pulvermaterialene i henhold til foreliggende oppfinnelse krever ikke spesielt forarbeidelses - eller påføringsutstyr for påføring av materialene på underlaget.

Fremstilling av et materiale i henhold til foreliggende oppfinnelse kan foregå ved å blande den eller de ovennevnte faste, flerfunksjonene epoksyharpikser, det eller de faste herdemidler og eventuelt ytterligere additiver, føre blandingen gjennom en ekstruder og male ekstrudatet.

Et ytterligere aspekt ved foreliggende oppfinnelse er anvendelse av et pulverbelegningsmateriale i henhold til foreliggende oppfinnelse for belegning av et underlag. Underlaget blir fortrinnsvis belagt ved elektrostatisk sprøyting eller ved anvendelse av et fluidisert sjikt som også kan være elektrostatisk.

Et underlag kan påføres et belegg på minst én overflate, hvor belegget i det vesentlige består av pulvermaterialet som her er beskrevet, etter at det er herdet.

Slik det her anvendes, betyr "flerfunksjonene" epoksyharpikser harpikser med epoksyfunksjonalitet pr. molekyl som er større enn 2, hvilket betyr at det gjennomsnittlige antall 1,2-epoksygrupper pr. harpiksmolekyl er større enn 2.

"Epoksyekvivalentvekt (EEV)" er vekten av epoksyharpiksen som inneholder 1 ekvivalent av epoksygrupper. Den måles ved to standard-filtreringsmetoder.

De flerfunksjonene epoksyharpikser, dvs. de flerfunksjonene polyglycidyletere av bisfenolforbindelser og de flerfunksjonene polyglycidyletere av polyglykoler som er avansert i molekylvekt med bisfenolforbindelser, er faste stoffer ved romtemperatur og 1 bar lufttrykk. De ovennevnte flerfunksjonene polyglycidyletere av bisfenolforbindelser og av polyglykoler er representert ved følgende formel: hvor R uavhengig og i hver forekomst er hydrogen eller et radikal av formel II:

R' har .betydningen av R;

hver B er uavhengig et alifatisk alkylradikal eller et polyglykol-

radikal med en antallsmidlere molekylvekt på 100-4000, fortrinnsvis 300-2000, eller et radikal med formel

forutsatt at minst en del av radikalene B er radikaler av VII; hver A er uavhengig, i hver forekomst, en toverdig hydrokarbongruppe som har 1-8 karbonatomer, -CO-, -0-, -S-, -S-S-, -S(0)2~, -S(0)-, eller en kovalent binding;

X er uavhengig, i hver forekomst, hydrogen, halogen eller en alkylgruppe med 1-4 karbonatomer;

p har en gjennomsnittlig verdi som er større enn 0 og opp til 20, fortrinnsvis større enn 0 og opp til 10, m har en gjennomsnittlig verdi på 0 og opp til 20,fortrinnsvis fra 0 og opp til 10; og k er et positivt tall fra 1 til 4; forutsatt at den gjennomsnittlige epoksyfunksjonalitet pr. molekyl av epoksyharpiksen er større enn 2 og at epoksyharpiksen er et fast stoff.

Fortrinnsvis er de gjennomsnittlige verdier for hver p og

m større enn 0,25, helst større enn 0,5.

Som angitt ovenfor, er hver R, i hver forekomst, uavhengig hydrogen eller et radikal av formel II, forutsatt at den gjennomsnittlige epoksyfunksjonalitet pr. molekyl av epoksyharpiksen er større enn 2. Derfor er i det minste noen av radikalene R ikke hydrogen.

I formel II representerer R' hydrogen eller radikalet av formel II. Dette betyr at den eller de enkelte forgreninger i epoksyharpiksen av formel I selv kan være forgrenet.

Hydrogenatomet i hydroksylandelen i gruppen

i formel II kan en i prinsippet også være substituert med et radikal av formel II.

De numeriske verdier av p og m og betydningen av R og R' velges slik at den gjennomsnittlige epoksyfunksjonalitet pr. molekyl er større enn 2 og harpiksen er et fast stoff.

De flerfunksjonene polyglycidyletere av bisfenolforbindelser og de flerfunksjonene polyglycidyletere av polyglykoler som er avansert i molekylvekt med bisfenolforbindelser, d.v.s. for-bindelsene av formel i, har fortrinnsvis en gjennomsnittlig epoksyfunksjonalitet pr. molekyl på minst 2,1, mer foretrukket minst 2,3 og har fortrinnsvis en gjennomsnittlig epoksyfunksjonalitet pr. molekyl på høyst 5,0, mer foretrukket høyst 3,5.

Epoksyharpiksen kan ha enhver epoksyekvivalentvekt forutsatt at epoksyharpiksen er fast før herding. Fortrinnsvis er epoksyekvivalentvekten til de beskrevne epoksyharpikser større enn 300, mer foretrukket større enn 500; og fortrinnsvis mindre enn 2000, mer foretrukket mindre enn 1200.

Foretrukne eksempler på flerfunksjonene polyglycidyletere av polyglykoler av formel I som er avansert i molekylvekt med bisfenolforbindelser, er slike hvor en del av radikalene B er et polyalkylenglykolradikal, for eksempel et polypropylenglykol-radikal som er representert ved følgende formel

hvor n er fra 1 til 35, fortrinnsvis 1-20.

Epoksyharpiksene som foretrekkes for anvendelse i henhold til foreliggende oppfinnelse er slike som er representert ved formel I i hvilken minst en del av radikalene B har følgende betydning x x

hvor A representerer uavhengig, i hver forekomst, en toverdig hydrokarbongruppe som har 1-6 karbonatomer, helst 2-propylidenradikal, d.v.s. det radikal som er representert ved

X er uavhengig, i hver forekomst, hydrogen, brom eller klor; og k er som definert tidligere.

Pulverbelegningsmaterialene i henhold til foreliggende oppfinnelse omfatter fortrinnsvis de flerfunksjonene polyglycidyletere av bisfenolforbindelser og/eller de flerfunksjonene polyglycidyletere av polyglykoler som er avansert i molekylvekt med bisfenolforbindelser i mengder av fra 10 prosent, mer foretrukket fra 20 prosent til 95 prosent, mer foretrukket til 70 prosent i vekt av materialet.

Epoksyharpikskomponenten i pulverbelegningsmaterialet i henhold til foreliggende oppfinnelse kan fremstilles ved å forgrene de tilsvarende lineære ;..diglycidyletere av bisfenolforbindelser eller de tilsvarende lineære polyglycidyletere av polyglykoler, for eksempel som beskrevet i US-patentskrifter 4.352.918 og 4.251.594.

Forgreningsreaksjonen inntreffer imidlertid fortrinnsvis i nærvær av en alkaliforbindelse, helst i nærvær av en litium- eller cesiumforbindelse.

Fortrinnsvis omfatter fremgangsmåten for fremstilling av epoksyharpikskomponenten i pulverbelegningsmaterialet i henhold til foreliggende oppfinnelse "avansering" av en epoksyharpiks, for eksempel en diglycidyleter av en bisfenol, av en diol eller av en polyglykol med lav molekylvekt med en polyol som for eksempel med en bis-fenol, i nærvær av en "avansements"~katalysator for å fremstille en epoksyharpiks med høyere molekylvekt, og deretter å forgrene epoksyharpiksen in situ ved anvendelse av en litium- eller cesiumforbindelse som forgreningskatalysator. Alternativt kan for-greningsreaks jonen inntreffe samtidig med avanseringen av epoksyharpiksen .

Avansementskatalysatorer er velkjente på fagområdet. Illustrerende avansementskatalysatprer som danner lineære epoksyharpikser med høyere molekylvekt inkluderer "onium"-forbindelsene, for eksempel kvaternære ammoniumforbindelser. Eksempler er kvaternære ammoniumhydroksyder, som beskrevet i US-patentskrift 4.168.331, for eksempel tetrametylammoniumhydroksyd; kvaternære ammoniumsalter og kvaternære fosfoniumsalter, for eksempel acetyltrifenyl-fosfoniumjodid; og de tertiære aminer og fosfiner, for eksempel benzyldimetylamin og trifenylfosfin. Av avansementskatalysatorene anvendes oniumforbindelsene og de tertiære aminer generelt mer fordelaktig. Fordelaktig vil avansementskatalysatorene bli

anvendt i 150-2500 deler pr. million (ppm) i vekt, basert på de totale vektdeler av epoksyharpiksen og den ko-reaktive kjede-forlenger.

Foretrukne litiumforbindelser som er anvendelige som forgreningskatalysatorer er litiumhalogenider, for eksempel litiumklorid eller litiumbromid; litiumacetat, litiumnitrat, butyl-litium-perklorat, litiumnaftenat, litium-p-toluensulfonat, litiumfenolat, litiumbisfenolat, litium-metanolat, litiumamid, litium-sulfid eller litiumhydrid. Litium- og cesiumhydroksyd anvendes også gjerne som forgreningskatalysatorer. Også halogenidsaltene av cesium og litium, som dannes ved omsetning med det alifatiske halogenid som er tilstede i reaksjonsblandingen under forgrenings-reaksjonene, er effektive forgreningskatalysatorer. De foretrukne litiumforbindelser er litiumklorid og litiumfenolat, idet litiumklorid er det mer foretrukne litiumsalt.

Litium- eller cesiumforgreningskatalysatoren kan tilsettes før eller etter avanseringen av epoksyharpiksen. Litium- eller cesiumsaltene tilsettes fortrinnsvis bare etter avansering hvis det spesielle salt er løselig i den avanserte epoksyharpiks. Litium- og cesiumsalter, som er uløselige i den avanserte reaksjonsblanding, men løselige i reaktantblandingen, for eksempel LiOH tilsettes passende til reaksjonsblandingen før avansering av epoksyharpiksen, Litium- eller cesiumforbindelsen anvendes i en katalytisk effektiv mengde. Fordelaktig anvendes mer enn 0,1, fortrinnsvis mer enn 1 og mindre enn 100, fortrinnsvis mindre enn 30, ppm, basert på vektmengden av epoksyharpikskomponentene i forgreningsreaksjonen.

Fortrinnsvis foretas avanseringen og/eller forgreningsreaksjonen i fravær av et reaksjonsfortynningsmiddel. Generelt utføres forgreningsreaksjonen fordelaktig ved temperaturer over 20°C, fortrinnsvis over 140°C og under 250°C, fortrinnsvis under 200°C.

Når de ønskede mengder av forgrening er oppnådd, blir reaksjonen mest effektivt avsluttet ved tilsetning av et materiale som tjener til å stoppe forgreningsreaksjonen. En spesielt foretrukket metode for fremstilling omfatter forgrening av en epoksyharpiks ved anvendelse av en litiumforbindelse som forgreningskatalysator og deretter avslutning av forgreningsreaksjonen ved tilsetning av et deaktiveringsmiddel, for eksempel en sterk syre (for eksempel en syre som har en pKa-verdi på mindre enn 2,5 ved 25°C), for eksempel uorganiske syrer, for eksempel fosforsyre, svovel-syre eller svovelsyrling; uorganiske syre-estere; halvestere og partielle estere, for eksempel dimetylsulfat og monometylsulfat; uorganiske syreanhydrider, for eksempel fosforsyreanhydrider

(P„0,- eller <P.>0,n); sterke organiske syrer, deres estere og

2 b 4 11)

anhydrider,for eksempel alkyl- og aralkylsulfon- eller sulfen-syrene, for eksempel p-toluensulfonsyreanhydrid. Av de foran-nevnte forbindelser inkluderer de som fortrinnsvis anvendes som deaktivatorer her, alkyl-, aryl- og aralkylsulfonsyrene og alkyl7, aryl- og aralkylsulfonatene. Mest foretrukket er metyl-p-toluensulfonat og p-toluensulfonsyre. Fortrinnsvis tilsettes deaktivatoren i en mengde av minst 1 til mindre enn 3 ekvivalenter for hver ekvivalent av forgreningskatalysatoren.

For herding av de epoksyharpikser som er beskrevet ovenfor, er herde- eller tverrbindingsmidler ("herdere") velkjente på fagområdet. Materialene i henhold til foreliggende oppfinnelse inneholder faste herdemidler, for eksempel aminer, sideanhydrider, bortrifluoridkomplekser, dicyandiamid, substituerte dicyandiamider, polyesterharpikser og fenoliske herdere.

En annen klasse av herdemidler som er velkjent på fagområdet omfatter forhåndsomsatte addukter av epoksyharpikser med aminer eller anhydrider eller dicyandiamid eller fenolharpikser.

'Én spesiell klasse av fenoliske herdere som er nyttige for pulverbelegningsmaterialet i henhold til oppfinnelsen er reaksjonsproduktet av A) et overskudd av en fenolisk forbindelse som i gjennomsnitt har mer enn en fenolisk -0H gruppe pr. molekyl, med B) en epoksyforbindelse som i gjennomsnitt har mer enn én 1,2-epoksygruppe pr. molekyl.

Den fenoliske forbindelse A) som fordelaktig anvendes ved fremstilling av den fenoliske herder, er et normalt fast materiale og inkluderer fenoliske forbindelser som er representert ved følg-ende generelle formler III og IV: hvor A og K er som definert i beskrivelsen til formel I, og t har en gjennomsnittlig verdi på 0-5, fortrinnsvis 0-2, og

(vanligvis referert til som en novolak-harpiks) hvor hver R, enkeltvis er hydrogen eller et alkylradikal som har 1-4 karbonatomer, hver Y er uavhengig hydrogen, klor, brom eller en lavere alkylgruppe med 1-6 karbonatomer og har en gjennomsnittlig verdi på 0-10. Blandinger av forskjellige fenoliske forbindelser blir også passende anvendt her.

Fortrinnsvis er den fenoliske forbindelse A) som anvendes for fremstilling av den fenoliske herder, en flerverdig fenolisk forbindelse av den generelle strukturformel III hvor A er et toverdig hydrokarbonradikal med 1-8 karbonatomer, X er i hver forekomst hydrogen, og t er 0. Mest foretrukket som den fler-verdige fenoliske forbindelse er 2,2-bis(4-hydroksyfenyl)propan, vanligvis referert til som bisfenol A.

Generelt er epoksyforbindelsen B) som anvendes for fremstilling av den fenoliske herder, mettet eller umettet alifatisk, cykloalifatisk, aromatisk eller heteroeyklisk og kan være substituert med en eller flere ikke-interfererende substituenter, for eksempel halogenatomer, grupper som inneholder fosforatomer, hydroksylgrupper, alkyl- og alkoksyradikaler. Epoksyforbindelsen B) kan være monomer eller polymer.

Illustrerende eksempler på epoksyforbindelser B) som er anvendelige her, er beskrevet i The Handbook of Epoxy Resins av H. L. Lee og K. Neville, publisert i 1967 av McGraw-Hill, New York, i vedlegg 4-1, side 4-35 til 4-56.

Epoksyforbindelser B) av spesiell interesse ved utførelse av denne utførelsesform inkluderer polyglycidyleterne av bisfenolforbindelser som er representert ved følgende generelle strukturformel:

hvor A, X og k er som definert ovenfor i formel I og r har en gjennomsnittlig verdi på 0-0,5: eller polyglycidyleterne av en novolakharpiks, d.v.s. fenol-aldehyd-kondensater med følgende formel:

hvor R^, Y og q er som definert ovenfor med hensyn til formel IV;

eller polyglycidyletere av en polyglykol som for eksempel diglycidyleter av polypropylenglykol, eller polyglycidyleterne av tris(fenol)-metan. Blandinger av flere epoksyforbindelser anvendes også passende her.

Foretrukne epoksyforbindelser B) er polyglycidyleterne av bis-fenolforbindelser av formel (V) hvor hver A uavhengig er en toverdig hydrokarbongruppe som har 1-6 karbonatomer, X er i hver forekomst uavhengig hydrogen eller brom og r har en gjennomsnittlig verdi av 0-0,25, og også polyglycidyleterne av den novolakharpiks av formel VI hvor R1 er hydrogen eller metyl, hver Y er hydrogen eller metyl og q har en gjennomsnittlig verdi av 0-3, som blandinger derav. Mest foretrukket som epoksyforbindelse B) er den flytende diglycidyleter av bisfenol A.

Ved fremstilling av de fenoliske herdere anvendes de fenoliske forbindelser av A) som beskrevet ovenfor, i et støkiometrisk overskudd, sammenlignet med epoksyforbindelsene B) som er beskrevet ovenfor. Fordelaktig anvendes minst 1,2 ekvivalenter av den fenoliske forbindelse A) for hver ekvivalent av epoksyforbindelse B). Fortrinnsvis anvendes minst 1,5, mer foretrukket minst 2, og fortrinnsvis ikke mer enn 15, mer foretrukket ikke mer enn 10, ekvivalenter av den fenoliske forbindelse A) pr. ekvivalent av epoksyforbindelse B). Mest foretrukket anvendes den fenoliske for-bindelse A) i en mengde av 2-5 ekvivalenter for hver ekvivalent av epoksyforbindelse B) som anvendes.

De mest foretrukne fenoliske herdere som anvendes i pulverbelegningsmaterialet i henhold til foreliggende oppfinnelse er reaksjonsproduktene av A) den fenoliske forbindelse og B) epoksyforbindelsen som er beskrevet ovenfor som i tillegg er blitt om-satt med C) en forbindelse som inneholder minst én primær eller sekundær aminogruppe og minst én'alifatisk hydroksylgruppe (heretter kalt "alifatisk hydroksylholdig amin"). Dette reaksjons-produkt (heretter kalt "modifisert fenolisk herder") av A) den fenoliske forbindelse, B) epoksyforbindelsen og C) det alifatiske hydroksylholdige amin har endestående alifatiske -OH grupper og fenoliske -OH-grupper.

Med betegnelsen "alifatisk hydroksylgruppe" menes at oksygen-atomet i hydroksylgruppen ikke er knyttet direkte til en aryl-substituent. For eksempel er hydroksylgruppen i fenol ikke en alifatisk hydroksylgruppe mens hydroksylgruppen i benzylalkohol anses som en alifatisk hydroksylgruppe.

Representative eksempler på alifatiske hydroksylholdige aminer er de monoaminer som har to alkanolsubstituerte grupper (dial-kanolaminer), for eksempel dietanolamin, dipropanolamin og etanol-propanolamin; monoaminer som har én alkanolsubstituent, for eksempel etanolamin, og monoaminer som har én alkanolsubstituent og en annen substituentgruppe, for eksempel etyletanolamin> metyl-etanolamin og benzyletanolamin og polyaminer for eksempel N, N' - di(hydroksyetyl)etylenediamin. Foretrukket av de alifatiske -OH-holdige aminer er de sekundære monoaminer. Mer foretrukket er det alifatiske -OH-holdige amin et dialkanolmonoamin, og dietanolamin foretrekkes mest.

Generelt, ved fremstilling av den ovennevnte modifiserte fenoliske herder, anvendes den alifatiske -OH-holdige amin-komponent C) i en mengde av 0,03-0,8, fortrinnsvis 0,08-0,4, ekvivalent pr. ekvivalent av epoksyforbindelse B). En ekvivalent av det alifatiske hydroksylholdige amin C) som her definert bestemmes ved det antall hydrogenatomer som er knyttet direkte til hydrogenatomene i amingruppen som har evne til å reagere

med epoksyforbindelsen. Med andre ord, der hvor X er ekvivalenten av B), anvendes generelt 0,03 X til 0,8 X ekvivlanter av C.

Ved produksjon av den modifiserte fenoliske herder anvendes et støkiometrisk overskudd av den fenoliske forbindelse A) sammenlignet med epoksyforbindelsen B) som angitt ovenfor. Som angitt ovenfor, anvendes generelt 1,2-15 ekv. av den fenoliske forbindelse A) pr. ekvivalent av epoksyforbindelse B). Imidlertid, ved bestemmelse av ekvivalentene av fenolisk forbindelse A) og epoksyforbindelse B) som skal anvendes, er det nødvendig å ta i betraktning det faktum at det alifatiske -OH-holdige amin C) vil reagere med epoksygruppene i epoksyforbindelsen B) og vil redusere epoksydfunksjonaliteten. Ved å ta ekvivalentene av C) i betraktning er de ekvivalenter av epoksyforbindelsen B) som ikke har reagert med C) lik (X - 0,03) til (X - 0,8). Følgelig er ekvivalentene av A) som generelt anvendes, lik

(1,2 til 15)»t(X - 0,03) til (X - 0,8)].

En spesielt foretrukken modifisert herder som inneholder endestående alifatiske -OH-grupper og fenoliske -OH-grupper fremstilles under anvendelse av A) 90-35 vektprosent av bisfenol A, B) 10-55 vektprosent av diglycidyleteren av bis-fenol A, og C) 1-10 vektprosent av det alifatiske hydroksylholdige amin, fortrinnsvis dietanolamin.

De modifiserte fenoliske herdere som er anvendelige i belegningsmaterialet i henhold til foreliggende oppfinnelse er faste stoffer.

De fenoliske herdere og modifiserte fenoliske herdere kan fremstilles ved å blande de ønskede mengder av den fenoliske for-bindelse A), epoksyforbindelsen B) og eventuelt det alifatiske hydroksylholdige amin C) og oppvarme blandingen, vanligvis til en temperatur på 100-250°C.

Ved fremstilling av de fenoliske herdere kan en katalysator bli anvendt for å fremkalle reaksjon mellom epoksygruppene og fenolgruppene. Slike katalysatorer er kjent på området. Anvendelse av en katalysator kreves imidlertid vanligvis ikke, når det alifatiske hydroksylholdige amin C) som selv kan tjene som katalysator for reaksjonen mellom epoksy- og fenolgruppene, er til stede.

De beskrevne foretrukne pulverbelegningsmaterialer som inneholder de beskrevne faste epoksyharpikser og de beskrevne foretrukne (modifiserte) fenoliske herdere oppviser god adhesjon når de påføres på et metallunderlag, inklusive et stålunderlag. sélv om pulverbelegningsmaterialet i henhold til foreliggende oppfinnelse er spesielt fordelaktig når det påføres på et stålunderlag, kan det også passende anvendes sammen med andre metallunderlag så vel som underlag av andre materialer, inklusive plast eller glass, som vil motstå temperaturer over 100°C.

Også en blanding av herdemidler kan anvendes. Generelt er passende mengder av herdemidler fra 2 til 90, fortrinnsvis fra 2 til 40, prosent, basert på den totale vekt av pulvermaterialet. For eksempel anvendes generelt dicyandiamid eller substituerte dicyandiamider i mengder av 2 til 10, fortrinnsvis 2 til 5, vektprosent basert på den totale vekt av pulvermaterialet.

Fenoliske herdere anvendes generelt i mengder av mer enn 2, fortrinnsvis mer enn 10 og mindre enn 50, fortrinnsvis mindre enn 40, vektprosent basert på den totale vekt av pulvermaterialet.

Lineære eller forgrenede karboksylavsluttede faste polyesterharpikser kan anvendes som koharpikser og som herdemidler for de epoksyharpikser som er beskrevet ovenfor. Disse polyesterharpikser anvendes generelt i mengder av mer enn 20, fortrinnsvis mer enn 30, og mindre enn 80, fortrinnsvis mindre enn 75, vektprosent regnet på det totale pulvermateriale.

Generelt avhenger det mest foretrukne vektforhold mellom epoksyharpiks og herdemiddel som omfattes i belegningsmaterialet i henhold til oppfinnelsen, av en rekke faktorer, for eksempel typen av epoksyharpiks og herdemiddel, videre de ønskede egenskaper hos belegningsmaterialet og typen og mengden av valgfrie additiver som anvendes.

Ved fremstilling av et pulverbelegningsmateriale i henhold til oppfinnelsen anvendes fortrinnsvis den faste epoksyharpiks som her

er beskrevet og det faste herdemiddel for epoksyharpiksen i slike mengder at pulverbelegningsmaterialet inneholder 45-95, fortrinns-

vis fra 60 til 90, vektprosent av epoksyharpiksen og fra 55 til 5, fortrinnsvis fra 40 til 10, vektprosent av herdemidlet, idet vekt-prosentene er basert på den totale vekt av det faste herdemiddel og den faste epoksyharpiks som anvendes.

Generelt er ekvivalentforholdet mellom epoksygrupper i harpiksen og reaktive grupper i herdemidlet fra 2:1 til 1:2, fortrinnsvis fra 1,5:1 til 1:1,2.

De mest foretrukne molforhold mellom epoksygrupper og aktive hydrogengrupper for den spesifikke type og anvendelse av belegningsmaterialet kan bestemmes av fagmannen på området.

Eventuelt anvendes akseleratorer eller katalysatorer for fremkalling av reaksjonen mellom epoksyharpiksen og herdemidlet ved fremstilling av pulverbélegningsmaterialene. Passende akseleratorer inkluderer for eksempel kvaternære ammoniumforbindelser, kvaternære fosfoniumforbindelser, oxaziner, oxazoliner, imidazoler og imidazoliner som er velkjente på fagområdet. Katalysatorer anvendes fortrinnsvis i en mengde av mer enn 0,01 prosent,

mer foretrukket mer enn 0,05 prosent; og fortrinnsvis mindre enn 1,0 prosent, mer foretrukket mindre enn 0,8 prosent, i vekt basert på den totale vekt av pulverbelegningsmaterialet. Ved utførelse av foreliggende oppfinnelse blir katalysatorene eller akseleratorene ofte forhåndsblandet med herdemidlet,eller epoksyharpiksen .

Eventuelt kan pulverbelegningsmaterialet inneholde flere hjelpestoffer, for eksempel strømningsregulerende midler, additiver for forbedring av håndteringsegenskapene, pigmenter eller fyllstoffer. Disse hjelpestoffer er velkjente på fagområdet.

Om ønsket kan for eksempel strømningsregulerende midler settes til pulverbelegningsmaterialet i henhold til oppfinnelsen, fortrinnsvis i mengder av 0,01 til 1,0 vektprosent basert på den totale vekt av pulverbelegningsmaterialet. Typiske strømnings-regulerende midler er polyakrylater, for eksempel poly-2-etyl-hexylakrylat, findelt etylcellulose og siloksaner, for eksempel dimetylpolysiloksaner eller metylfenylpolysiloksaner. Benzoin kan også anvendes for å forbedre strømningen av belegget.

For å forbedre håndteringsegenskapene til pulverbelegningsmaterialet og for å forhindre kakedannelse kan findelt silisiumdioksyd, vanligvis i mengder mer enn 0,05 prosent, fortrinnsvis mer enn 0,1 prosent og mindre enn 5,0 prosent, fortrinnsvis mindre enn 3,0 prosent, i vekt av pulverbelegningsmaterialet tilsettes. Silisiumdioksyder kan blandes med epoksyharpiksen med herdemidlet og/eller katalysatoren.

Pulverbelegningsmaterialet kan inneholde pigmenter. Hvilke som helst av de konvensjonelle uorganiske eller organiske pigmenter, fyllstoffpigmenter eller fargestoffer kan anvendes. Eksempler på det store utvalg av anvendelige pigmenter inkluderer: metalloksyder, for eksempel titandioksyd, zinkoksyd og jernoksyd; metallflak, for eksempel aluminiumflak; metallpulver; metail-hydroksyder; sulfider; sulfater; karbonater; kjønrøk; silisum-dioksyd; talk; kaolin; og andre drøyepigmenter. Fortrinnsvis inneholder pulverbelegningsmaterialet mer enn 5 prosent, mest foretrukket mer enn 10 prosent, og mindre enn 60 prosent, mest foretrukket mindre enn 40 prosent, i vekt av pigmentet.

Påføring av pulverbelegningsmaterialet på et underlag kan gjøres ved å sprøyte eller dyppe underlaget inn i et fluidisert pulverbelegningsmateriale.

Generelt anvendes elektrostatisk sprøyteutstyr i hvilket en spenning på 20 til 100 kilovolt påføres på sprøytepistolen. Materialet kan påføres på et kalt eller et forhåndsoppvarmet underlag i én omgang eller flere omganger for å tilveiebringe variabel beleggtykkelse, etter herding, av fortrinnsvis 0,01 til 0,70 mm. For beskyttende påføringer som for eksempel rørbelegninger, er beleggtykkelsen etter herding mest foretrukket fra 0,15 til 0,7 mm. For standard dekorative anvendelser foretrekkes spesielt en beleggtykkelse på 0,04-0,10 mm.

Pulverbelegningsmaterialet kan fordelaktig påføres direkte

på metaller, for eksempel aluminium eller stål. Belegningsmaterialet kan også påføres på et passende behandlet eller grunnet metallunderlag. Materialet kan sprøytes direkte på galvanisert, fos-fatisert eller kromatisert stål eller kromatisert aluminium for å danne et varig belegg.

Etter påføring av pulveret utsettes den belagte gjenstand fortrinnsvis for en temperatur på 100-350°C, mest foretrukket 140-300°C, i 1 til 30 minutter for å smelte og herde pulverpartiklene til et i det vesentlige kontinuerlig, ensartet belegg.

Når rørledninger belegges, påføres belegget generelt på forhåndsoppvarmete rørledninger som fortrinnsvis har en tempe-råtur av mellom 150 og 3 00°C. følgelig bør smelteviskositeten til materialet være høy nok til a forhindre siging av det sprøytede materialet. En liten mengde av additiver som hever smelteviskositeten til materialet, for eksempel en liten mengde av en epoksyharpiks med høyere molekylvekt (3000 eller mer) kan eventuelt tilsettes for oppnåelse av de ønskede egenskaper hos pulvermaterialet som anvendes for belegning av rørledninger. Den resterende varme i rørledningen er generelt tilstrekkelig til fullstendig å herde belegget.

Typiske anvendelser for dekorative epoksybelegg inkluderer for eksempel kontormøbler, sykkelrammer, varmtvannsradiatorer, leketøy og verktøy, veiskilter og andre metallunderlag. Beskyttende epoksypulvermaterialer påføres for eksempel på rørledninger, bilchassiser, gårdsmaskineri, gjerder og tanker.

De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen. I eksemplene er alle deler og prosenter i vekt med mindre annet er angitt.

A) Fremstilling av en flerfunksjonen epoksyharpiks A

Til et reaksjonskar av passende størrelse, utstyrt med tempe-ra tur-regulering, røreinnretning og nitrogenfordeler, ble det tilsatt 800 deler av en blanding som inneholdt 606,1 deler av en diglycidyleter av bisfenol A (epoksyekvivlentvekt (EEV) 180) og 193,9 deler av bisfenol A. Reaksjonskaret ble så oppvarmet til 95°C. Da innholdet i reaksjonskaret oppnådde denne temperatur, ble 0,2 del av en 70 prosentig løsning av etyltrifenylfosfonium-acetat-avansementskatalysator i metanol og 0,15 del av en 10 prosentig løsning av LiOH-forgreningskatalysator i vann tilsatt i reaksjonskaret. Den aktive mengde av avansementskatalysator var 175 deler pr. million deler av epoksyharpiksen. Den aktive mengde av LiOH-forgreningskatalysatoren var 20 deler pr. million deler av epoksyharpiksen. Den resulterende reaksjonsblanding som inneholdt både avansements- og forgreningskatalysatoren ble oppvarmet til 150°C. Ved denne temperatur ble reaksjonsblandingen funnet å være eksoterm, og ved den eksoterme temperatur var mellom 180 og 200°C. Reaksjonsblandingens temperatur ble holdt på 180°C etter at eksotermen var blitt passert.

Da EEV nådde den ønskede verdi på 590, hvilket inntraff ca. 2,25 timer etter den innledende eksoterm, ble 0,16 del metyl-p-toluensulfonat tilsatt, alt på en gang, til reaksjonsblandingen. Reaksjonsblandingen ble holdt på 180°C i 36 minutter for å tillate deaktivatoren å bli homogent blandet i hele reaksjonsblandingen og tilstrekkelig deaktivere katalysatoren og avslutte forgrenings-kjedeutbredelsen. Etter denne behandling ble reaksjonsblandingen funnet å være stabilisert og ble flakdannet under anvendelse av konvensjonelle teknikker.

Den resulterende forgrenede epoksyharpiks har en gjennomsnittlig epoksydfunksjonalitet på ca. 2,6, en smelteviskositet, ved 150°C, på 27,6 poise, et mykningspunkt på 93,1°C og glass-temperatur på 48°C..

B) Fremstilling av en foretrukket fenolisk herder B

Til et glasskår av passende størrelse, utstyrt med rører, varmekappe, temperatur-regulering og nitrogenrensning, ble det satset 37,9 deler av en kommersielt tilgjengelig diglycidyleter av bisfenol A (0,203 ekv.), 53,1 deler av bisfenol A (0,465 ekv.) og 5 deler av dietanolamin (0,048 ekv.). Denne reaksjonsblanding ble oppvarmet til 150°C og tillatt å danne eksoterm. Reaksjonen ble tillatt å stige frem i ytterligere 90 minutter for å sikre at reaksjonsproduktet inneholdt i det vesentlige ingen resterende epoksygrupper. På dette tidspunkt ble reaksjonsblandingen av-kjølt til under 140°C. Etterpå ble 2 deler 2-metylimidazol og 2 deler av et strømningsregulerende middel blandet inn ireak-sjonsproduktet. Det ble så avkjølt til romtemperatur og flakdannet .

Fremstilling av pulverbelegningsmaterialer

Eksempel 1

30,0 deler av den flerfunksjonene epoksyharpiks A fremstilt som beskrevet ovenfor; 36,0 deler av en polyesterharpiks som anvendes som herdemiddel og som er kommersielt tilgjengelig fra SCADO Netherlands under varebetegnelsen Uralac P2127; 32,5 deler av et titandioksydpigment; 0,5 del benzoin; og 1,0 del av et poly-akrylat-strømningsregulerende middel som er kommersielt tilgjengelig

fra Worlee-Chemie GmbH under betegnelsen Resiflow PV 5 ble blandet, blandingen ble ekstrudert på en ekstruder av type Buss PR46 ved

120°C, og ekstrudatet ble malt og siktet til en partikkelstørrelse på under 120 um. Så ble blandingen elektrostatisk sprøytet ved en spenning på 40-100 kilovolt, på 0,6 mm tykke, avfettede, uopp-varmede stålpaneler med dimensjonene 15 cm x 7 cm og herdet ved 180°C.

Eksempel 2

Det ble fremstilt et pulverbelegningsmateriale på samme måte som i eksempel 1 med unntagelse av at 15,5 deler av den flerfunksjonene epoksyharpiks A og 50,5 deler av en polyesterharpiks som er kommersielt tilgjengelig fra SCADO Netherlands under betegnelsen Uralac P 2450 ble anvendt.

Eksempel 3

43,0 deler av de flerfunksjonene epoksyharpikser A fremstilt som beskrevet ovenfor; 17,0 deler av et fenolisk herdemiddel, kommersielt tilgjengelig som D.E.H. (varemerke for The Dow Chemical Company) 81 herdemiddel; og 40,0 deler av et titandioksyd pigment ble blandet, og blandingen ble ekstrudert på en ekstruder av type Buss PR 46 ved 86°C. Behandlingen av ekstrudatet og påføring av beleggblandingen på underlaget var det samme som i eksempel 1.

I tabell I er det angitt noen fysikalske og kjemiske egenskaper for de belegg som blir fremstilt av belegningsmaterialene

i henhold til eksemplene 1 til 3.

Geltiden måles i henhold til DIN 55990-8. Egenskapene til det herdete belegg måles på følgende måte:

Testen ved acetongnidninger måler løsningsmiddelresistensen.

For denne test anvendes en bomullsdott gjennombløtt med aceton. Bomullsdotten føres over overflaten og belegget. Antall passeringer som kreves før belegget blir matt eller turbid, registreres.

Belegg som inneholder epoksyharpiks A i en mengde av mer

enn 25 vektprosent, basert på den totale vekt av belegningsmaterialet, er mer løsningsmiddelresistente og generelt også mer resistente overfor slag enn slike som inneholder mindre enn 20 vektprosent av epoksyharpiks A. Derfor inneholder pulverbelegningsmaterialene i henhold til foreliggende oppfinnelse mest foretrukket mer enn 25 vektprosent av den faste flerfunksjonene epoksyharpiks som har en gjennomsnittlig epoksydfunksjonalitet pr. molekyl på mer enn 2. Eksempler 1 til 3 illustrerer at belegningsmaterialene er anvendelige for dekorative formål.

Eksempel 4

49,0 deler av den flerfunksjonene epoksyharpiks A fremstilt

som beskrevet ovenfor; 10,5 deler D.E.H. (varemerke for The Dow Chemical Company) 81 herdemiddel; 10,5 deler D.E.H. (varemerke

for The Dow Chemical Company) 82 herdemiddel; 12,0 deler av et rødt jernoksyd-pigment; 15,0 deler av et bariumsulfat-fyllstoff;

og 3,0 deler av et findelt silisiumdioksyd som er kommersielt tilgjengelig fra Aerosil 972-R ble blandet, blandingen ble ekstrudert på en ekstruder av type Buss PR 46 ved 85°C - 2°C, og ekstrudatet ble flakdannet, malt og siktet til en partikkelstørrelse på under 120 pm. Så ble blandingen sprøytet elektrostatisk ved en spenning på 40-100 kilovolt på 6 mm tykke, blåserensede stålpaneler forhåndsoppvarmet til 235°C, med dimensjonene 15 cm x 7 cm.

Eksempel 5

Det ble fremstilt et pulverbelegningsmateriale som ble påført stålpanelet på samme måte som i eksempel 4 med unntagelse av at 50,0 deler av den flerfunksjonene epoksyharpiks A, 10,0 deler D.E.H.

(varemerke for The Dow Chemical Company) 81 fenolisk herdemiddel og 10,0 deler D.E.H. (varemerke for The Dow Chemical Company) 82 fenolisk herdemiddel ble anveridt istedenfor de mengder av harpiks og herdere som er angitt i eksempel 4.

Eksempel 6

50,0 deler av den flerfunksjonene epoksyharpiks A; og 20,0 deler av det fenoliske herdemiddel B), begge fremstilt som beskrevet ovenfor; 12,0 deler av et rødt jernoksyd-pigment; 15,0 deler av et bariumsulfat-fyllstoff; og 3,0 deler av et findelt silisiumdioksyd som er kommersielt tilgjengelig fra Degussa under betegnelsen Aerosil 972-R ble blandet. Ekstrudering av blandingen, fremstilling og påføring av pulverbelegningsmaterialet fant sted som i eksempel 4.

Sammenlingninqseksempel

42,5 deler av 6,5 deler av epoksyharpikser som er kommersielt tilgjengelige som D.E.R. (varemerke for The Dow Chemical Company) 642U epoksyharpiks og D.E.R. (varemerke for The Dow Chemical Company) 672U epoksyharpiks, respektive, og som begge

er novolak-modifiserte faste reaksjonsprodukter av epiklorhydrin og bisfenol A, og de samme mengder og typer av herdere og ytterligere hjelpestoffer som anvendt i eksempel 4, ble blandet. Blandingen ble behandlet og påført på stålpanelet som i eksempel 4. Blandingen i henhold til det sammenlignende eksempel er en av de beste som for tiden er kommersielt tilgjengelige.

I tabell II er det angitt noen fysikalske og kjemiske egenskaper for beleggene fremstilt fra belegningsmaterialene i henhold til eksemplene 4 til 6 og sammenligningseksemplet.

Geltiden og slagfastheten ble målt som i eksemplene 1 til 3.

Fleksibiliteten ble målt ved å bøye stålplaten over en

på 30 mm. Vinklene som er angitt i tabell II er de maksimale vinkler for bøying ved hvilke belegget fremdeles er intakt.

Den katodiske løsning ble målt ved å bore et hull med dia-meter 2,5 mm gjennom belegget til stålpanelet, legge panelet i en 3 vektprosentig NaCl-løsning og påføre potensialet av 6

volt.

Eksemplene 4 og 5 illustrerer at ved å variere forholdet mellom epoksyharpiks og herder kan egenskapene til belegget bli justert slik at man får den ønskede balanse av egenskaper for de spesifikke formål. Belegningsmaterialet i henhold til eksempel 6 gir en utmerket balanse mellom slagfasthet og resistens overfor katodisk løsning.

Sammenligningseksemplet gir også god slagfasthet og resistens overfor katodisk løsning. Imidlertid er fleksibiliteten til beleggene fra eksemplene 4 til 6 betydelig bedre enn for sammenligningseksemplet .

Pulverbeleggene i henhold til eksemplene 4 til 6 er anvendelige som beskyttende belegg, for eksempel for beskyttelse av rørledninger.

Claims (9)

1. Pulverbelegningsmateriale, som omfatter al) en fast epoksyharpiks av formel (I): og et fast herdemiddel for epoksyharpiksen, karakterisert ved at R uavhengig, i hver forekomst, er hydrogen eller et radikal av formel II, forutsatt at minst endel av radikalene R er representert ved formel II: R' har betydningen til R; hver B er uavhengig et alifatisk alkylenradikal, et radikal av formel VII: eller et polyglykolradikal med en antallsmidlere molekylvekt på 100-4000; forutsatt at minst endel av radikalene B er radikaler av formel VII; hvor A er uavhengig, i hver forekomst, en toverdig hydrokarbongruppe som har 1-8 karbonatomer, -CO-, -0-, -S-, -S-S-, -S(0)2-, -S(O)- eller en kovalent binding; X er uavhengig, i hver forekomst, hydrogen, halogen eller en alkylgruppe med 1-4 karbonatomer; p har en gjennomsnittlig verdi større enn 0 og opp til 20, m har en gjennomsnittlig verdi av 0 og opp til 20, og k er et positivt tall fra 1-4; forutsatt at den gjennomsnittlige epoksyd-funksjonalitet pr. molekyl av epoksyharpiksen er større enn 2 og at epoksyharpiksen er fast eller a2) en blanding av forskjellige faste, flerfunksjonene epoksy harpikser av formel I.

2. Materiale som angitt i krav 1, hvor epoksyharpiksen er en flerfunksjonen harpiks med formel I, karakterisert ved at minst endel av radikalene B er representert ved formel VII: hvor A, uavhengig, i hver forekomst, er en toverdig hydrokarbongruppe med 1-6 karbonatomer; X uavhengig, i hver forekomst, er hydrogen, brom eller klor, k er et positivt tall fra 1 til 4, og epoksyharpiksen har en gjennomsnittlig epoksydfunksjonalitet pr. molekyl på 2,1 til 5,0.

3. Materiale som angitt i krav 2, hvor epoksyharpiksen er en flerfunksjonen harpiks med formel I, karakterisert ved at i radikalene B er hver A et 2-propylidenradikal og X, i hver forekomst, hydrogen, og epoksyharpiksen har en gjennomsnittlig epoksydfunksjonalitet på 2,3 til 3,5.

4. Materiale som angitt i hvilket som helst av kravene 1 til 3, karakterisert ved at den faste flerfunksjo-nelle epoksyharpiks er en epoksyharpiks som er blitt forgrenet i nærvær av en alkaliforbindelse, fortrinnsvis en litium- eller cesiumforbindelse.

5. Materiale som angitt i hvilket som helst av kravene 1 til 4, 'karakterisert ved at det faste herdemiddel for epoksyharpiksen er reaksjonsproduktet av A) et overskudd av en fenolisk forbindelse som i gjennomsnitt har mer enn én fenolisk -OH-gruppe pr. molekyl, og B) en epoksyforbindelse som i gjennomsnitt har mer enn én 1,2-epoksygruppe pr. molekyl.

6. Materiale som angitt i hvilket som helst av kravene 1 til 4, karakterisert ved at det faste herdemiddel for epoksyharpiksen er reaksjonsproduktet av A) en fenolisk forbindelse som i gjennomsnitt har mer enn én fenolisk -OH-gruppe, pr. molekyl B) en epoksyforbindelse som i gjennomsnitt har mer enn én 1,2-epoksygruppe, pr. molekyl og C) en forbindelse som inneholder minst én primær eller sekundær aminogruppe og minst én alifatisk hydroksylgruppe, idet reaksjonsproduktet har endestående alifatiske -OH-grupper og fenoliske -OH-grupper.

7. Materiale som angitt i krav 6, karakterisert ved at det faste herdemiddel er fremstilt ved omsetning med hver ekvivalent av epoksyforbindelsen fra 0,03 til 0,8 ekvivalent av en forbindelse C) som inneholder minst én primær eller sekundær aminogruppe og minst én alifatisk hydroksylgruppe, og ved anvendelse av minst 1,2 ekvivalenter av en fenolisk for-bindelse A) for hver ekvivalent av epoksyforbindelsen B) i over-skudd av den støkiometriske mengde som kreves for omsetning med aminohydrogener i forbind-elsen C) .

8. Materiale som angitt i krav 6 eller 7, karakterisert ved at det faste herdemiddel er reaksjonsproduktet av A) fra 90 til 35 vekt% av bisfenol A, B) fra 10 til 55 vekt% av diglycidyleteren av bisfenol A, samt C) fra 1 til 10 vekt% av en forbindelse som inneholder minst én primær eller sekundær aminogruppe og minst én alifatisk hydroksylgruppe, fortrinnsvis dietanolamin.

9. Anvendelse av pulverbelegningsmaterialet i henhold til hvilket som helst av kravene 1 til 8 for belegning av et underlag.