NO168141B - Fremgangsmaate og apparat for fremstilling av en logg - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører undersøkelse av en

vegg i et borehull som gjennomtrenger en grunnformasjon. Mer spesielt angår oppfinnelsen avbildning av data innsamlet ved en undersøkelse med høy oppløsning av veggen i et borehull.

Ved leting etter hydrokarboner er det høyst ønskelig å identifisere nøyaktig grunnformasjonstrekk ved de forskjellige borehulls-dybder. Mange av disse trekk har en fin struktur som ofte bare kan bestemmes ved undersøkelse av en kjerneprøve fra borehullet etterhvert som det blir boret. Kjerneboring er imidlertid en kostbar og tidkrevende prosess og kan i seg selv noen ganger endre den utborede prøve slik at påliteligheten av tolkningene av trekk ved grunnformasjonen som kjerneprøven tas fra, blir svekket.

Noen av de trekk som det er meget ønskelig å identifisere, er fine lagninger og facies, heterogeniteten av karbonat-avleiringer og forkastnings-strukturer. Deteksjonen av lagninger innbefatter f.eks. detektering av skifer-sand-sekvenser hvor skifrene utgjør en fundamental kontakt for hver sekvens. Facies-identifisering medfører identifisering av litologien mellom fundamentale kontakter, en slags deling av en brønnlogg i områder som kan analyseres mer detaljert. Analysen av karbonater medfører detektering av ikke-homogene trekk, f.eks. slike som skyldes ujevn sémentering, variasjoner i porestørrelsene, små forandringer i litologien, osv. Forkastninger spiller en hoved-rolle i strømnings-karakteristikkene til reservoar-bergarter. Måling eller deteksjon av forkastninger, bestemmelse av deres orienteringer, tetthet, høyde, vertikal og lateral kontinuitet er derfor meget ønskelig.

En undersøkelse med høy oppløsning av et kontinuerlig segment av en grunnformasjon omkring et borehull kan foretas med måleinnretninger som er vertikalt adskilte fra hverandre,

på undersøkelses-sonden, men hvis respektive målinger ved en felles dybde kan dybdekorreleres ved hjelp av dybdeforskyvning.

I slike tilfeller trenger dybdeforskyvningen bare være i en størrelse som er en funksjon av sondens hastighet. Denne hastigheten blir vanligvis målt ved å overvåke hastigheten til den kabel som sonden henger i. Bevegelsen av selve sonden er imidlertid ikke alltid lik kabelhastigheten siden sonden ofte kiler seg fast og så slipper og hurtig beveger seg fremover etterhvert som kabelstrekket øker, eller sonden oscillerer opp og ned som en yo-yo ved enden av en lang fleksibel kabel. Enkel over-våkning av kabelhastigheten på overflaten er derfor ikke en nøyaktig måling av sondebevegelsen i hvert øyeblikk, slik at dybdeforskyvning av målinger med høy oppløsning ofte medfører unøyaktigheter som skyldes ujevn sondehastighet.

Det er blitt foreslått teknikker for å bestemme sondehastigheten for å kunne foreta en korrekt korrelasjon av de målte parametere. En slik teknikk som anvendes i en fallmåler (dipmeter) som er en lagningsvinkel-detektor, innbefatter et par elektroder som er vertikalt adskilte fra hverandre med en liten kjent avstand. Målestrømmer som injiseres ved hjelp av disse elektrodene skal være like bortsett fra en liten konstant forskyvning. Når denne forskyvningen ikke er konstant, vet man at sondehastigheten varierer. En god beskrivelse av en slik teknikk finnes i en artikkel med titel "The High Resolution Dipmeter Tool" av L. A. Alland og J. Ringot som er publisert

i The Log Analyst fra mai-juni 1969.

Som beskrevet i nevnte artikkel kan målingen av sondens hastighet tilveiebringes ved å korrelere målestrømmene fra de elektroder som er vertikalt adskilte fra hverandre med en kjent liten avstand. Korrelasjonen kan så gi et mål på den virkelige sondehastighet slik at den virkelige avstand som dataene må dybdeforskyves med for å tilveiebringe korrekt dybdekorrelasjon, kan bestemmes. Denne teknikken krever imidlertid kontinuerlige korrelasjonsbereghinger over et betydelig intervall for korrekt hastighets-korreksjon og er utsatt for feil på grunn av en "utsmørings-effekt" av korrelasjonen og når målestrømmene fra elektrodene ikke korrelerer godt, f.eks. ved fastkiling og slipping av sonden.

I en annen teknikk for å bestemme den virkelige hastigheten av sonden blir det brukt aksellerometere som frembringer nøyaktig måling av sondehastigheten hvis integrasjonen av aksellerometerdata ikke innbefatter betydelige feil. I praksis er imidlertid ikke aksellerometerdata aléne tilstrekkelig til nøyaktig å muliggjøre den nøyaktige dybdeforskyvning av data med høy oppløsning fra en undersøkelse av en borehullsvegg med høy oppløsning.

Selv om en undersøkelse med høy oppløsning med en sonde av nevnte type, gir betydelig informasjon om borehullsveggen, blir det vanskelig å fremvise slik informasjon i det konvensjonelle bølgeformede traseformat (wiggle trace format). Som vist på figur 2 gir f.eks. det store antall elektrodeknapper som anvendes i en undersøkelse, samlet et stort antall traser som er vanskelig å analysere.

Med en teknikk ifølge den foreliggende oppfinnelse kan en undersøkelse med høy oppløsning av en borehullsvegg foretas på en praktisk talt visuelt akseptabel måte som er spesielt egnet for en målesonde med høy oppløsning. Med en slik teknikk blir det generert en rekke signaler med høy romlig oppløsning, som hvert er representativt for en egenskap ved en borehullsvegg, f.eks. dens konduktivitet, ved diskrete steder. Signalene i samlingen representerer en slik egenskap over et vertikalt og omkretsmessig kontinuerlig segment av borehullsveggen.

Signalene blir modifisert ved å fjerne virkninger slik som variasjoner i sondehastighet, og forstyrrelser som skyldes variasjoner i borehullsmiljøet og signalforsterkere i sonden. Denne modifikasjon muliggjør påfølgende fremhevning av signalet slik at signalene kan fremvises på en måte som nærmer seg et visuelt bilde av egenskapen ved borehullsveggen fra innsiden av borehullet. Siden det menneskelige øye er meget følsomt, kan fine trekk med høy oppløsning ved egenskapen skjelnes og tolkes visuelt.

Oppfinnelsen er definert nøyaktig i de vedføyde patent-kravene.

Uttrykket høy oppløsning refererer slik det her brukes, til evnen til å skjelne fine trekk ved den målte egenskap fra et visuelt bilde av egenskapen. F.eks. i et konduktivitetsbilde som er tilveiebragt i samsvar med oppfinnelsen, kan det observeres trekk med høy oppløsning slik som druserom, små sedimentære lag og deres omkretsmessige tykkelses-variasjoner, litologiske forandringer i liten skala, porestørrelser, forkastninger og deres tetthet og høyde, og deres vertikale og laterale kontinuitet. Andre trekk samt finere detaljer kan også observeres. Når en teknikk ifølge oppfinnelsen blir anvendt til akustisk undersøkelse av en borehullsvegg som utgjøres av foringen og sementbindingsn bak foringen, refererer uttrykket høy oppløsning til evnen til å skjelne trekk slik som små tykkelsesvariasjoner i foringen og omkretsmessig smale, vertikalt orienterte rom mellom foringen og sementen. Generelt kan trekk med høy oppløsning i størrelsesorden 2,5 mm i størrelse observeres fra et meningsfylt visuelt bilde dannet i samsvar med oppfinnelsen.

Et hovedaspekt ved oppfinnelsen er undersøkelse av en borehullsvegg-egenskap hvis romlige variasjoner er små, men likevel kan måles og fremvises i et visuelt bilde. Uttrykket egenskap som brukes her, vedrører derfor først og fremst feno-mener i liten skala slik som druserom, små sedimentære lag, porer, små forkastninger eller sprekker og andre fine detaljerte trekk. Disse trekk kan ha en tykkelse i størrelsesorden noen mm.

Som en del av en teknikk ifølge oppfinnelsen blir karakteristiske signaler, som opprinnelig er målt ved jevne tidsinter-vall, nøyaktig omformet til signaler som representerer egenskapen ved borehullsveggen som en lineær funksjon av borehullsdybden. Omformingen medfører en måling av den borehullsdybde som de karakteristiske signaler stammer fra, med en nøyaktighet som er av samme størrelsesorden som den høye romlige oppløsning av signalene.

Denne teknikk er spesielt nyttig ved en mikrokonduktivitets-undersøkelse av grunnformasjonen med sonder som beskrevet foran. En slik sonde anvender en gruppe måle-elektroder med liten diameter som er anordnet i flere horisontale rader på en sideveggpute som blir presset mot borehullsveggen. Elektrodene er sideveis adskilt fra hverandre på en spesiell måte slik at de overlapper hverandre omkretsmessig når de projiseres langs en felles dybdelinje. Strømmer som injiseres ved hjelp av elektrodene blir samplet som indikasjon på konduktiviteten i borehullsveggen overfor elektrodene. Etter behandling av samplene, f.eks. etter at de er omformet til konduktivitets-sampler som en lineær funksjon av dybden, blir samplene fra alle elektroderadene i gruppen dybdeforskjøvet til en felles dybde. Dette frembringer omkretsmessige sampler med høy tetthet ved hjelp av hvilke det kan frembringes et konduktivitetsbilde med høy oppløsning ved å registrere samplenes amplituder som variable bildeintensiteter.

Hver måling, av elektrodestrømmen kan bringe inn separate elektroniske signalbehandlings-innretninger slik som forsterkere og strømfølere, og kan påvirkes av faktorer i borehullsmiljøet, slik som avløftning. Som et resultat kan det oppstå jevnt tilbakevendende variasjoner i samplene som forårsaker visuelt skjelnbare artifakter i bildet. I samsvar med oppfinnelsen blir slike artifakter fjernet ved hjelp av en utjevningsprosess for de signaler som er representative for konduktiviteten i borehullsveggen. Utjevning av variasjonene kan oppnås ved å bestemme avvik av signalene ved felles dybdeintervaller fra et gjennomsnitt av signalene målt over områder som effektivt omgir de felles dybdeintervaller. Signalene ved de felles dybdeintervaller blir så endret i samsvar med de bestemte avvik.

En spesielt effektiv teknikk ifølge oppfinnelsen innebærer en kompresjon av karakteristiske signaler med en variabel skalafaktor på en slik måte at en visuell bildefremvisning av signifikante trekk ved grunnformasjonen kan foretas over hele det dynamiske området til den egenskap som representeres av signalene. Dette oppnås ved å evaluere amplitudene til signalene over et område med dybdeintervaller og benytte evalueringen som en skalafaktor for å styre intensiteten til bidet ved senteret for intervallområdet. Som et resultat kan ekstreme verdier eller ytterverdier av egenskapen avbildes korrekt selv om den absolutte skalaverdi for bildeloggen varieres. Den variable skalafaktor kan registreres sammen med bildeloggen for å frembringe en indikasjon på absoluttverdier. Denne bildekompresjons-teknikken er spesielt effektiv der hvor grunnformasjonens konduktivitet blir avbildet. Konduktivitet har vanligvis et dynamisk område av størrelsesorden IO<4> slik at bruk av en variabel skalafaktor muliggjør bruk av en gråskala for bildeloggen slik at små skalavariasjoner i formasjoner med både lav og høy konduktivitet kan observeres.

Det er derfor et formål med oppfinnelsen å tilveiebringe en bildefremvisning av en undersøkelse av en borehullsvegg slik at trekk med høy oppløsning ved vegges kan observeres. Det er videre et formål med oppfinnelsen å tilveiebringe en fremgangsmåte og et apparat for generering av en bildelogg over en egenskap ved en borehullsvegg.

Disse og andre formål og fordeler ved oppfinnelsen vil fremgå av den følgende detaljerte beskrivelse av en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen, som beskrives i forbindelse med

de vedføyde tegninger, der:

Figur 1 er et blokkskjema over et system ifølge oppfinnelsen for å fremstille en bildelogg som vist på figuren; Figur 2 er en del av en konvensjonell logg av den type som har bølgeformede traser, og som er generert med den mål-innsamlende del av systemet; Figur 3 er et skjema over en fremgangsmåte for fremstilling av en bildelogg i samsvar med oppfinnelsen; Figur 3A viser et skjema over en samplingsteknikk som brukes ved dannelse av en bildelogg i samsvar med oppfinnelsen; Figur 4 er logger opptatt over konduktivitets-signaler ved forskjellige behandlingstrinn; Figurene 5A til 5E er bildelogger fremstilt i samsvar med oppfinnelsen og plassert dybdeinnrettet med konvensjonelle linjetrase-logger som er dannet med de samme data; Figur 6 er et flytskjema over en fremgangsmåte som brukes til å fjerne ulikheter i systemets målingsinnsamlende del; Figur 7 er et flytskjema over en fremgangsmåte som brukes til å forskyve skalaen for en bildelogg som er fremstilt i samsvar med oppfinnelsen; Figur 8 er en skjematisk representasjon av en interpolasjons-teknikk som anvendes til å ekspandere den laterale skala for en bildelogg dannet i samsvar med oppfinnelsen; Figur 9 er et flytskjema over trinn som anvendes i forbindelse med interpolasjons-teknikken på figur 8; og

Figur 10 er et skjema over en drivkrets som brukes til

å energisere elektroder som brukes ved fremstilling av en bildelogg i samsvar med oppfinnelsen.

Det vises til figur 1 hvor det er vist en bildelogg 10

i samsvar med oppfinnelsen. Bildeloggen 10 ble opptatt med en sonde maken til sonde 20 som er vist opphengt i en kabel 22 i et borehull 24 som gjennomtrenger en grunnformasjon 26. Sonden 20 innbefatter et segment 28 på hvilket en sammenstilling eller gruppe 30 av måle-elektroder 32 er plassert på en måte som er beskrevet i de foran nevnte patentsøknader til Ekstrom m.fl.

og Gianzero. Sammenstillingen eller gruppen 30 utgjøres av rader 34 med elektroder 32 som er forskjøvet lateralt slik at når sonden 20 blir trukket opp av kabelen 22 under en under-søkelse, undersøker elektrodegruppen overlappende steder på

grunnformasjonen. På denne måten blir et segment av borehullsveggen 25 undersøkt med høy oppløsning, i størrelsesorden mm.

Elektrodene 3 2 har form av sirkulære knapper og radene

34, selv om de er nær hverandre, blir adskilt med små avstander D. Elektrodene 32 kan ha en diameter så liten som omkring 5 mm og avstanden D mellom radene 34 kan være av en lignende dimensjon på omkring 1 cm. Når knappenes 32 målestrømmer blir samplet for hele gruppen 30 og samplene deretter blir dybdeforskjøvet til et felles dybdeintervall, er det antall steder på grunnformasjonen som er undersøkt i omkretsretningen lik antall elektroder i gruppen 30. Målestrømmene blir samplet ved en tilstrekkelig høy frekvens til å frembringe en undersøkelse av et kontinuerlig segment av grunnformasjonen.

Betydningen av oppfinnelsen vil spesielt fremgå under henvisning til figur 2 og bildeloggen på figur 1. Trasene 12 som er vist på figur 2, og bildeloggen 10 vedrører samme under-søkelsesdybde foretatt med samme sonde ved bruk av en gruppe 30 med 9 elektroder 32 adskilt fra hverandre i tre rader 34. Bildeloggen 10 avdekker ved 14, dybde 1189.55, på grunn av tekstur-forandringer og høyvinklet tverrlagning, tilstedeværelse av høyt sementert kalksten med lav porøsitet. Dette er ikke lett å observere fra konduktivitetstraser slik som 12. Bildeloggen 10 letter en deteksjon av lag og identifisering av facies og muliggjør derfor en klarere identifikasjon av litologi.

Siden sondens 20 hastighet er ujevn etterhvert som den trekkes opp ved hjelp av kabelen 22, vil dybdeforskyvning av strømsampler over selv små avstander D mellom radene 34 innføre visuelt observerbare feil. Disse feil er av en størrelsesorden som kan sammenlignes med dimensjonene til de detaljerte trekk som man vil undersøke og har derfor en tendens til å svekke effektiviteten av bildeloggen. Følgelig blir sonden 20 for-synt med en lokal hastighetsmålende innretning i form av orto-gonalt orienterte aksellerometere 38. Aksellerasjonsmålingene brukes i forbindelse med velkjente dobbelte integral-ligninger

Ved å bruke aksellerometeret 38 kan borehullets 24 helning i forhold til den lokale vertikal tas i betraktning. Helnings-vinkelen eller inklinasjonsvinkelen kan måles på en måte som beskrevet i U.S. patent nr. 4.348.748.

Strømmene som utsendes fra elektrodene 32 mot grunnformasjonen 26, blir fortrinnsvis holdt innenfor et linjært område ved å styre drivspenningen for å unngå metning av elektroniske innretninger som følere, forsterkere og strømkilder, og bevarer således muligheten til å måle grunnformasjonens 26 lokale konduktivitet. Dette kan forklares under henvisning til figur 10 hvor en felles spenningskilde 42 som har en drivspenning V„w„v

EMEX

er vist koblet til en gruppe 30 med måle-elektroder 32 gjennom isolasjonskretser 43 med strømfølere 4. Når konduktiviteten overfor gruppen 30 er høy, er strømbehovet fra kilde 42 også høyt og <V>EMEX <k>a" falle på grunn av høy indre motstand mens forsterkere slik som 45, kan ha tendens til å gå i metning.

Den totale strøm fra kilden 42 kan f.eks. begrenses ved

å overvåke den totale strøm med en føler slik som 46. Når den avfølte totale strøm blir for høy, kan V"EMEX senkes automatisk. En slik regulering av V_„_<v> kan foretas i sonden 20 eller ved hjelp av regulerings-anordninger på overflaten. Siden konduktiviteten kan variere over et stort dynamisk område i avhengighet av grunnformasjonens beskaffenhet, kan drivspenningen, VEMEX<» >for elektrodene 32 variere kontinuerlig. I tillegg til å avføle strømmer som utsendes av elektrodene 32, sampler sonden 20 deres drivspenning VEMEX f°r a muliggjøre målinger av konduktiviteten.

Uttrykket konduktivitets-målinger eller signaler som brukes her, omfatter signaler som er representative for målinger av den strøm I som utsendes av elektrodene 32 samt signaler som er representative for resistiviteten når drivspenningen blir dividert med de avfølte elektrodestrømmer. Uttrykket konduktivitets-signaler innbefatter også signalene etter de digitale behandlingstrinn som beskrives her eller som kan utføres med andre signalprosesser som brukes til å generere en bildelogg over konduktivitet i en borehullsvegg.

Data som avføles av sonden 20 blir telemetrert, fortrinnsvis i samplet digitalt format, langs kabel 22 til en første signalprosessor 48. Denne kan hovedsakelig tjene til å registrere alle de data som avføles av sonden 20. De lagrede data kan så bli behandlet på et annet sted ved hjelp av en digital signalprosessor. For enkelhets skyld illustrerer figur 1 signalbehandlingen som om den ble foretatt på stedet i en digital dataprosessor.

Et kabeldybde-signal, y, blir tilført på ledning 50 fra en kabeldybde-føler 52 som er koblet til kabelen 22 og som avgis etterhvert som den blir spolet inn i løpet av en under-søkelse med sonden 20. Kabeldybde-signalet omfatter informasjon om den mengde kabel som måles til å være inne i borehullet 24.

Som vist på figur 1 frembringer den første signalprosessor 48 aksellerasjons-dataene til en hastighets- og dybde-estimator for sonden, generelt antydet ved 53. Denne estimatoren er fortrinnsvis utformet på en måte som er mer detaljert beskrevet i norsk patentsøknad nr. 83.3813. En slik dybde-estimator 53 for sonden anvender kort fortalt, informasjon slik som kabeldybde-signalet y på linje 50, størrelsen av inklinasjons-vinkelen 8 på linje 54 fra en inklinasjonsvinkel-måler 55 som bruker de målte aksellerasjoner a på linje 56. Aksellerasjonen a , dvs. langs sondeaksen z, 40 blir bestemt ved hjelp av en regne-innretning 57 for z-akse-aksellerasjon og avgis på linje 58. Et nøyaktig hastighets-signal for sonden, v, og et sondedybde-signal,£, på henholdsvis linjene 60, 62 blir tilveiebragt med et digitalt filter 64 av Kalman-typen. Dybde-estimatoren 53 omfatter en sondehastighets-detektor 66 som avføler en urørlig tilstand av sonden 20 og som brukes til å modifisere driften av filteret 64.

Elektriske data i form av digitale sampler av strømmene

1^ som utsendes ved hjelp av elektrodene 32 og deres drivspenning V_„_v blir tilført på henholdsvis linjene 70, 72 til en del 74 av en signalprosessor som brukes til å fremstille bildeloggen 10.

Det vises til figur 1 og 3 hvor bildeloggen 10 blir fremstilt ved å behandle de avfølte strømsampler fra de forskjellige elektroder, og hvor man begynner med et spenningskompen-serings-trinn 76. Dette fjerner virkningen av variasjonene i drivspenningen VEMEX ved for hver elektrode 32 å danne en kon-duktivitetsmåling C. ved å dividere den målte strøm for ved-kommende elektrode I^t^) med drivspenningen V (t^) ved tids-punktet for strøm-målingene for elektroden.

Konduktivitetsmålingene CX .(t, K) blir foretatt ved kjente tidspunkter ved hjelp av en samplingsanordning som styres av en klokke, som ikke er vist, i sonden 20. Genereringen av sondehastigheten v og dybden C ved hjelp av estimatoren 53 blir likeledes foretatt tidsavhengig. Derved har konduktivitetsmålingene Cj^tfc) fra trinn 76 et kjent tidsforhold til sondehastigheten v og dybden £ og opptrer ved jevne tidsintervaller, men ikke ved jevne dybdeintervaller. Konduktivitetsmålingene som en funksjon av tiden blir derfor ved 78 omdannet til konduktivitet som en linjaer funksjon av borehullsdybden.

Denne omformingen blir som vist på figur 3 oppnådd ved først å utlede konduktiviteten CfC^) og drivspenningen VfC^) som en funksjon av korrigert dybde, C-, ved 78 ved å bruke det korrigerte sondedybde-signal £ på linje 62. Siden sondedybde-signalet £ ble bestemt for de samme tidsintervaller t^ som brukes for konduktivitets- og VEMEX~målingene, utgjør genereringen av konduktivitetsverdier som en funksjon av sondedybde, CX CCJ, C), hovedsakelig en tilpasning av konduktivitetsverdiene til sondedybdeverdiene ved tilsvarende tidspunkter.

Konduktivitetsverdiene som utledes fra trinn 78, varierer ikke som en linjær funksjon av dybden, som man kan se av kurve 80 på figur 3a som viser verdier av konduktivitets-sampler som en funksjon av dybden € ved siden av trinn 82. Når sonden 20 beveger seg med en jevn hastighet, har konduktivitets-samplene 80.1, 80.2 og 80.3 en korrekt jevn avstand. Når sonden 20 begynner å sakke, f.eks. når den er iferd med å kile seg fast, har konduktivitetsverdiene 80.3 - 80.6 en tendens til å trenge seg sammen. Når sonden er helt fastkilt, ikke vist på figur 3a, vil konduktivitetsverdiene bli overlagret på hverandre. Siden en bildelogg 10, se figur 1, krever konduktivitetsverdier ved jevne dybdeintervaller, blir de konduktivitetsverdier som utledes som en funksjon av dybden i trinn 76, omformet ved 82 til konduktivitetsverdier som en linjær funksjon av borehullsdybden.

Omformingen innebærer en omsampiing av en kurve slik som 80 ved jevne dybdeintervaller 4z som genereres av en signalprosessor ved 84. En. interpolering er nødvendig når de uni-forme dybdeintervaller Az som genereres ved 88, som vist på figur 3A, inntreffer mellom sampler C^Cj^) av konduktiviteten som vist for konduktivitets-samplingen C^k^z) ved 86 som faller mellom samplene <C>^G^) °9 Ci^}c+i^* Verdien av A z blir fortrinnsvis valgt slik at avstanden D mellom rader 34 av elektroder 32 (se figur 1) er et helt multiplum, R, av iz. Figur 3a illustrerer skjematisk at en rettlinjet interpolasjon y=mx+b kan brukes for å oppnå den interpolerte konduktivitetsverdi C1(k'4z). Genereringen av en drivspenning VEMEX som er en linjær funksjon av borehullsdybden, kan gjøres på en lignende måte som for konduktivitetsverdiene.

Som vist på figur 1 blir inklinasjons-vinkelen 8 omsamplet på en lignende måte ved 92 for å reprodusere inklinasjonen som en linjær funksjon av borehullsdybden.

Konduktivitetsverdiene fra trinn 82 blir så dybdeforskjøvet ved 96 for å frembringe en felles dybderad av konduktivitetsverdier for steder på borehullsveggen som rom-messig overlapper hverandre over et omkretsmessig segment. Dybdeforskyvningen utføres i samsvar med antall rader 34 av elektroder 32. Når D er valgt som et helt multiplum R av ^z, innebærer denne dybdeforskyvningen i en signalprosessor bare en reorganisering av konduktivitetsmålingene i lageret. I utførelsesformen på

figur 1 er der fire rader 34 med elektroder 32, slik at kon-duktivitetsmålinger som gjelder en felles dybde, Cz, blir kombi-nert ved å dybdeforskyve sampler fra rad 34.2 med R og de fra rad 34.3 med to R forskyvninger, mens tre R forskyvninger blir brukt for rad 34.4. Etter dybdeforskyvningen i trinn 96 er det tilveiebragt et antall N sampler som alle er tilordnet en felles dybde og som dekker et kontinuerlig omkretsmessig segment av grunnformasjonen. Denne prosessen blir gjentatt for hver dybde k'Az slik at konduktivitets-sampler som svarer til strømsampler fra rader 34 og som er tatt ved felles dybdeintervaller, Az, blir jevnt samlet i lagersteder for ytterligere behandling som data vedrørende felles borehullsdybde.

Ved 98 på figurene 1 og 3 blir det brukt en rutine hvorved variasjoner i f.eks. forsterkninger og forskyvninger i de elektroniske kanaler som brukes til å forsterke de avfølte elektrode-strømmer, blir fjernet fra radene med konduktivitets-sampler. Ved 100 blir det tilveiebragt en bildelogg-fremhevning med en variabel kompresjonsteknikk som modifiserer fremvisningen av konduktivitets-samplene med en variabel skalafaktor, S^. Denne skalafaktoren blir utledet ved 104 fra en kontinuerlig analyse av samplene over et område av dybdeintervaller, og så anvendes skalafaktoren på samplene før fremvisning. Skalafaktoren varierer automatisk for å muliggjøre avbildning av strekk med høy oppløsning over det store konduktivitets-område som man kan støte på. Skalafaktoren blir oppnådd ved hjelp av en normali-seringsmetode som vil bli ytterligere forklart, og kan fremvises som en multiplikator Sf eller delefaktor S'f etter hva som finnes hensiktsmessig. Bildefremhevningen blir fulgt av en interpellasjons-teknikk for utvidelse av fremvisningsbredden. Rekkefølgen av disse behandlingstrinnene 98, 100 kan varieres.

Ved 102 på figur 1 blir konduktivitets-samplene behandlet for fremvisning ved å bruke en kjent delbilde-teknikk hvor del-bilder defineres med variable intensitetsnivåer for å danne bildeloggen 10 hvor grånivået er en funksjon av konduktiviteten, slik at mørkere områder representerer høyere konduktivitet. Skalafaktor-verdier Sf som utledes fra trinn 100 (se' figur 3) blir gjort tilgjengelig ved 104 som en funksjon av dybden for registrering langs bildeloggen 10 som vist på figur 4. Frem-visningsprosessen 102 for transformering av konduktivitetsmålingene i form av digitale sampler til bildeloggen 10 innebærer kjente digitale behandlings-teknikker som er kommersielt tilgjengelige. En slik teknikk kan anvende en innretning og et digitalt program fremstilt av the International Imaging Systems Company of Milpitas, California, og er kjent som dets I 2S modell 70 system.

Fremvisningstrinnet 102 for fremstilling av bildeloggen 10 trekker ut konduktivitets-sampler som er representative for på-følgende rader av omkretsmessig overlappende steder på grunnformasjonen og registreres visuelt amplitydene av disse samplene med tilsvarende intensitetsvariasjoner på et registrerings-medium. Registreringsmediet kan være et katodestråle-oscilloskop eller et hardkopi-medium. Innretninger og teknikker for fremstilling av slike visuelle registreringer er kjent på området.

Fordelene ved bildeloggen 10 som dannes i samsvar med oppfinnelsen, vil fremgå ytterligere under henvisning til figur 4 hvor det ved 105 er vist en lateralt utvidet bildelogg med høy oppløsning av konduktivitets-sampler ved å bruke kabeldybde-målinger y som er tilgjengelige på linje 50, se figur 1, til å korrigere for variasjoner i sondehastigheten. Den resul-terende fremvisning 105 er gjennomhullet med forskjellige artifakter ved 105.1, 105.2 som skyldes sondens 20 yo-yo-bevegelser. Et betydelig feilaktig segment med høy konduktivitet er vist ved 105.3 som skyldes at sonden blir fastkilt i dette område, noe som fremgår av hastighetskurven 106. Dybdeskalaen 107 for fremvisningen 105 representerer kabeldybden y, men sondedybde for alle de andre fremvisningene på figur 4.

Påføringen av dybdekorreksjonen ved 78 (se figur 1) ved å bruke borehulls-dybdesignalet £ eliminerer som vist ved 108,

se figur 4, artifaktene på fremvisningen 105. Fremvisningen 108 tilveiebringer imidlertid vanligvis ikke, på grunn av bruken av en lateral skala lik dybdeskalaen 107, en tilstrekkelig lateral fremvisning av konduktivitets-mønstrene, og ved 109 er fremvisningen 108 blitt ekspandert lateralt ved å bruke en bildeinterpolasjons-teknikk 120 (se figur 3) som forklart nær-mere i det følgende under henvisning til figurene 3, 8 og 9. Den laterale ekspansjon eller utvidelse gir en fremvisning 109 over strømmer som er avfølt fra elektrodene 32. Fremvisningen 109 kan anvendes som en bildelogg siden mange trekk ved borehullsveggen opptrer visuelt. Fremvisningen 109 oppviser imidlertid en uregelmessighet eller anomali ved 109.1 som skyldes en forandring i drivspenningen V,,,.^^ mens sonden er fastkilt, som vist ved 106.1. Denne anomalien er hovedsakelig eliminert med fremvisningen 110 av konduktivitet som beregnet ved trinn 76, vist på figurene 1 og 3.

Fremvisning 110 representerer virkelig konduktivitet som, på grunn av den store dynamiske område som er meget større enn øyets evne til å skjelne forskjellige grånivåer, får område 110.1 til å opptre helt hvitt. I tillegg er langsgående skygge av lys og mørke tilstede i fremvisningen 110. Disse skyggene, slik som den mørke skyggen 110.2 og den lyse skyggen 110.3, skyldes påvirkning fra borehullsmiljøet og variasjoner i for-sterkning og forskyvning i de kanaler som brukes til å behandle de avfølte elektrodestrømmer. Disse skyggene skal i betydelig grad elimineres ved hjelp av utjevningstrinnet 98 (se figur 1 og 3), som vist på bildeloggen 112.

Det dynamiske område som trenges for fremvisningen 110, blir så tilveiebragt ved hjelp av signalkompresjons-trinnet 100 hvorved konduktivitetsdata blir normalisert ved hjelp av en variabel skalafaktor som representeres av kurven 104. Området 110.1 blir således bragt til å opptre som om det har en høyere konduktivitet enn det har i virkeligheten, på bildeloggen 112 ved 112.1; skalafaktoren 104 viser imidlertid dette ved å ha en verdi som er mindre enn én i området 104.1. I relative konduktivitetsverdier som representeres av bildelogg-delen 112.1, vil når de multipliseres med skalafaktoren S f til trase 104, gi en absolutt konduktivitetsverdi. Bildelogger slik som 112 kan tilveiebringes med periodisk plasserte kalibrerings-segmenter hvorved gråskalaens relative konduktivitetsverdier kan bestemmes visuelt. Fremvisningen 110 har ved 110.3 en intensitet som er mer lik den på bildelogg 112 i det området, og skalafaktoren avspeiler dette ved å nærme seg og forbli nær én for det samme området.

Beskrivelsen av figur 4 er foretatt uten å henvise til rekkefølgen for de forskjellige behandlingstrinn. F.eks. er fremvisningene 105 og 110 vist lateralt ekspanderte mens dette som vist på figur 3, vanligvis gjøres etter at de andre trinn er blitt fullført. I noen tilfeller kan det laterale ekspan-sjonstrinnet utelates, f.eks. når sammenstillingen 30 på sonden 20 har en tilstrekkelig lateral bredde eller når den høye laterale oppløsning ikke behøver observeres.

Fordelene ved en bildelogg 10 ifølge oppfinnelsen ligger i den letthet med hvilken viktige trekk kan observeres. På figur 5 er forskjellige .bildelogg-partier 116.1 - 116.5 illustrert for forskjellige dybder sammen med tilsvarende linjetraser. Ved dybdene 1194-1195, figur 5A, er således vekslende skiferkalk-sten-lag tydelige og utgjør en grunnsone, og over denne ved grunnere nivåer befinner det seg et område med lavere porøsitet som vist i bildeloggen 10 på figur 1. Ved dybde 1208 på figur 5B er kalksten med lav porøsitet tilstede. Mesteparten av konduktivitets-kontrastene antas å skyldes druserom (se de sorte flekkene ved dybde 1209 på figur 5B, 1212.1 på figur 5C og 1222 på figur 5E med linser, små lag, fordelte gjennombrudd og småskala-lamineringer slik som ved dybde 1218.5 på figur 5D). Disse forskjellige trekk er vanskelige å utlede fra linjetrasene som er vist ved siden av bildeloggene på disse figurene. Likevel er disse trekk spesielt viktige fordi analysen av druserom. linser og lamineringer kan indikere den generelle fordeling av porerom og ikke-porøse bergarter i et reservoar. Slike analyser er av avgjørende betydning ved en permeabilitets-bedømmelse innbefattet de strømnings-karakteristikker som er egnet for hydrokarbon-produksjon.

Bildeloggene 10 på figur 1 og 116 på figurene 5A-5E er spesielt effektive på grunn av fjerningen av artifakter som f.eks. skyldes ukorrekte målinger av sondedybde eller forsterkningsvariasjoner i de forskjellige forsterkere som brukes til å behandle parametersignaler, skråstilling av sideveggputer, ruheten i borehullet, avhekting osv. Spesielle teknikker er blitt benyttet for visuelt å fremheve viktige trekk. På figur 3 kan f.eks. radene med konduktivitets-sampler S^-N fra trinn 100 ekspanderes lateralt ved å beregne ytterligere mellom-verdier mellom samplene og registrere alle samplene som en bildelogg på hvilken den omkretsmessige dimensjon av loggen er blitt forstørret ved 120. En forstørrelsesfaktor på 6 ble brukt i bildeloggene på figurene 1 og 5.

En annen fremhevning av bildeloggens oppfattelighet kan oppnås ved å føre konduktivitets-samplene ved 122 gjennom en ikke-linjær transformasjon valgt for å bestemme gråintensitets-nivåer som optimaliserer visuell informasjon for etterfølgende inspeksjon av en menneskelig fortolker.

Utjevningsteknikken 98 på figurene 3 og 6 virker til å jevne ut forsterkningsvariasjoner og forskyvninger som har tendens til å danne et jevnt skyggelignende mønster av lyse og mørke områder på bildeloggen. Disse skyggemønstrene blir i virkeligheten transformert til en jevn bakgrunn. Ved 130 er det definert et vindu 132, fortrinnsvis det som er kjent som et Hamming-vindu, som har en skrånende amplitydeform som generelt vist ved 134. Vinduslengden er et forutbesdtemt odde antall av dybdesampler 2L + 1. Ved 136 er det samme vindu 132 anvendt for hver konduktivitetskanal som representerer konduktivitetsmålingene fra respektive individuelle elektroder 32. Vinduet er sentrert ved en felles dybde (n) for alle kanaler som vist ved 132, og vindusmiddelverdien m^n) samt standard-avviket

O^tn) omkring middelverdien blir beregnet ved 138. Disse sistnevnte middel- og avvik-bestemmelser er for konduktivitetsverdier både over og under indeksen n.

Ved 140 blir en lateral eller omkretsmessig vinduslengde 142 på 2K + 1 knapper 32 definert, og den gjennomsnittlige middelverdi m^n) og standard-avvik 5^(n) omkring denne middelverdien blir beregnet for et lateralt glidende vindu. Verdien av K kan f.eks. være lik 2. Ved den venstre kanten blir det vindu som er sentrert ved (K + 1)-elektroden 32 brukt til å utjevne de første (K + 1)-elektrodene. Ved den høyre kanten blir likeledes det vindu som er sentrert ved (N - K)-elektroden brukt til å utjevne den måling som er foretatt med elektrodene fra N - K til N.

Ved 144 blir nye kanalutlignede konduktivitetsverdier dannet ved å bruke de middel- og awiks-verdier som tidligere er beregnet ved trinn 138 og 140. Disse konduktivitetsverdier C^(n) blir bestemt i henhold til de ligninger som er fremsatt på figur 6 ved 146, 148 og 150. Hvilken ligning som brukes, avhenger av hvilken knapp som blir utjevnet, dvs. om <*>K + 1,

K + 1 -is N - K, eller i^N - K. De knapper som er plassert nær kantene av raden, dvs. de to ytre, anvender derfor de middelverdier og standard-avvik som er bestemt ved 138 for en knapp som ikke er nær kanten, knappen K + 1. Dette reduserer kanteffektene for sammenstillingen 30 og tilveiebringer en jevn kantfremstilling i bildeloggen. Tester for å bestemme hvilken utjevningsberegning som skal brukes, er fremsatt ved 152, 154 og 156. Når de korrekte utjevnede konduktivitetsverdier er blitt bestemt for alle elektroder 32 ved dybdeindeks n som bestemt ved en test ved 158, blir behandlingen av konduktivitetsverdiene for dybdeindeksen (n) fortsatt ved 160 for alle gjenværende dybdeindekser n, og deretter blir signal-kompresjonstrinnet 100 som er vist mer spesielt på figur 7, på-begynt.

Kompresjonsteknikken 100 blir anvendt for å romme det store dynamiske område av konduktivitetsverdien C^(n). Hvis hele området skulle fremvises på bildeloggene på figurene 1 og 5, ville de store konduktivitets-kontraster mellom forskjellige typer grunnformasjoner maskere lokale detaljer. Ved 170 på figur 7 blir det følgelig definert et vertikalt vindu av lengde 2 L + 1 dybdesampler. Dette vinduet kan være av den samme Hamming-type som er beskrevet under henvisning til trinn 130 på figur 6. Et ønsket gråskala-nivå, E' som er en andel av den fulle gråskala for bildeloggen, f.eks. 10, blir bestemt ved 172 som det gråskalanivå omkring hvilket de fine detaljer i en bildelogg sannsynligvis vil bli observert. Dette gråskala-nivået E' kan f.eks. være halvparten av full skala eller en annen brøkdel som synes ønskelig for visuell analyse av bildeloggen .

Ved 174 blir en gjennomsnittlig rms-vindusenergi E(n) beregnet omkring dybdeindeksen n for alle N knapper 32 i den omkretsmessige raden for denne dybden. En skalafaktor, den inverse verdi S'f, blir så beregnet ved 176 for dybdeindeksen n og alle konduktivitetsverdier ved dybdeindeks n multipliseres med denne inverse skalafaktor ved 178.

Ved å registrere skalafaktoren S'^ eller S^ ved 182 langs en bildelogg slik som 10 eller ved 104 på figur 4, kan informasjon om de absolutte konduktivitetsnivåer som representeres av gråskalaen, utledes.

Bildeinterpolasjons-teknikken 120 på figur 3 kan utføres ved å bruke en interpolasjons-metode som skjematisk vist på figur 8 og utført på den måte som er vist på figur 9. På grunn av de overlappende formasjonsområder som undersøkes av elektrodene 32 er den foretrukne interpolasjons-funksjon en **in, <*> - kurve 188 som har en hovedlobe som vist ved 190 og negative og positive sidélober som vist ved f.eks. 192 og 194. Nullgjennom-gangene for kurve 188 er valgt slik at de opptrer ved en jevn avstand, N, som faller sammen med avstanden mellom tilstøtende knapper 32 når de dybdeforskyves til en felles dybde. Interpolasjonsteknikken 120 følger generelt en avskrånende fremgangsmåte som beskrevet mer spesielt i en artikkel med titel "A Digital Signal Processing Approach To Interpolation" av R. W. Schafer

og L. R. Rabiner og publisert i The Proceedings of The IEEE, Volum 61, nr. 6, juni 1973. Denne artikkelen foreslår bruk av et skrånende vindu, W, med en form som generelt vist ved 195.

Den foretrukne funksjon for interpolering av verdien av

C innebærer en kurve 188 med mange sidélober. Ringe-effekter fremkalles imidlertid ved kantene som sidélober, f.eks. som 192 og 194, som løper ut over kantene av samplingsraden. Følge-lig blir vinduet W forkortet etterhvert som in. x - funksjons-kurven nærmer seg en kant som vist på figur 8. Denne gradvise forkorting av sampelbredden for interpolasjonsfunksjonen ved å justere lengden av vinduet W, sikrer at den laterale utvidelse av bildeloggen, slik som 10, ikke oppviser uønskede artifakter ved kantene av loggen.

Interpolasjonsteknikken 200 kan utføres som vist på figur 8, som begynner med et innledende trinn ved 200, som ved 202 etterfølges av en bestemmelse av hvor verdien av x ligger i forhold til tilstøtende konduktivi• tets-sampler CX. På grunn-lag av denne posisjonsbestemmelsen blir den korrekte vindus-veiefunksjon valgt ved 204. Interpolasjonsverdien for C ved x blir så bestemt ved 206 ved å bruke den ligning som er vist. Ved 208 blir det foretatt en test for å finne om alle inter-polas jonsverdier som er nødvendig for lateral utvidelse av loggen, er blitt beregnet. Hvis ikke blir den beskrevne prosess gjentatt inntil testen kan besvares bekreftende.

Når alle interpolasjonsverdier x er blitt bestemt, overstiger den felles dybderad med konduktivitets-sampler antallet elektroder 32. Dette representerer en bildeutvidelse for et forbedret visuelt bilde av det omkretsmessige segment av grunnformasjonen som er blitt undersøkt, og letter vurderinger og tolkninger. Bildeloggene på figurene 1 og 5 er blitt utvidet lateralt med en faktor som er valgt slik at den omkretsmessige eller laterale skala overstiger dybdeskalaen med en faktor på 6.

Det er nå beskrevet en teknikk for fremstilling av bildelogger i samsvar med oppfinnelsen hvorav fordelene fremgår. Viktige trekk ved grunnformasjonene som er nesten umulige å detektere ut fra konvensjonelle linjetraser, er gjort synlige. Oppfinnelsen er her blitt beskrevet som spesielt nyttig i forbindelse med en undersøkelse med høy oppløsning ved bruk av strømelektroder. Imidlertid kan andre karakteristika ved grunn-formas joner avbildes, slik som akustisk informasjon utledet med en gruppe akustiske transdusere. Andre parametere kan registreres langs bildeloggen 10, f.eks. ved å fremvise ved 224 på figur 1 inklinasjonsvinkelen 8 eller drivspenningen VEMEX eller andre formasjonsmålinger.

Variasjoner av den beskrevne utførelsesform kan foretas uten å avvike fra oppfinnelsens ramme.

Claims (11)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av en logg over fine trekk ved en borehullsvegg ved hjelp av en sonde inne i borehullet som gjennomtrenger en grunnformasjon, hvor en pute tilhørende nevnte sonde, med en oppstilling av måleanordninger, legges an mot borehullsveggen, og hvor målesignaler genereres som representerer en måling med høy romlig oppløsning av en egenskap ved borehullsveggen og som tilsammen representerer trekk med tilsvarende høy opp-løsning ved nevnte egenskap over et hovedsakelig vertikalt og omkretsmessig kontinuerlig segment av borehullsveggen, idet nevnte romlige oppløsning er tilstrekkelig til å skjelne fine trekk ved borehullsveggen slik som druserom, små sedimentære lag, litologiske endringer i liten skala, porestørrelser og forkastninger, karakterisert ved at høyoppløsnings-aybdesignaler genereres, hvilke dybdesignaler representerer borehullsdybdene som nevnte målesignaler relaterer til, at målesignalene sammen med dybdesignalene omformes for å gi målesignalene som funksjon av borehullsdybde, at det fra de sistnevnte signaler utledes signal-sampler som representerer nevnte egenskap ved regelmessige dybdeintervaller som en kontinuerlig lineær funksjon av borehullsdybde, at det ut fra sistnevnte signaler genereres gråskala-verdier for fremvisning av fine trekk ved nevnte egenskap, og at det ut fra nevnte gråskala-verdier dannes et visuelt bilde av nevnte segment som en lineær funksjon av borehullsdybde, hvor bildet har en gråskala ved hjelp av hvilken fine trekk ved nevnte egenskap for segmentet av borehullsveggen blir fremhevet visuelt.

2. Fremgangsmåte for fremstilling av en logg ifølge krav 1, karakterisert ved at omformingen omfatter generering av høyoppløsnings-dybdesignaler som er representative for den borehullsdybde hvor målesignalene er frembragt, omforming av målesignalene sammen med dybdesignalene for å frembringe karakteristiske dybdefunksjons-signaler som en funksjon av borehullsdybden, og utledning fra de karakteristiske dybdefunksjons-signaler av de dybdekorrelerte karakteristiske signaler som representerer nevnte egenskap som en lineær funksjon av borehullsdybden .

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, karakterisert ved at genereringen av dybdesignalene omfatter generering av kabeldybdesignaler som er representative for sondens kabeldybde, generering av aksellerasjons-signaler som er representative for sondens aksellerasjoner, bestemmelse av når sonden er urørlig og generering av et diskontinuitets-signal som indikerer dette, og utledning fra kabeldybdesignalene, aksellerasjons-signalene og diskontinuitets-signalet av dybdesignalene med en romlig oppløsning som er sammenlignbar med den høye oppløsning av målesignalene.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved modifisering av karakteristiske signaler for spesifikke steder som er representative for egenskapen til borehullsveggen ved spesifikke steder, som en forutbestemt funksjon av målte avvik av de karakteristiske signaler for spesifikke steder fra gjennomsnitt av disse som bestemmes over områder av borehullsveggen i nærheten av de steder som hvert av de karakteristiske signaler for spesifikke steder angår, for å utjevne nevnte egenskap på de spesifikke steder med hen-syn til variasjoner som skyldes faktorer som borehullsm.iljø, sondehelning eller ujevn signalbehandling.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at modifiseringen videre omfatter: dannelse for felles dybderelaterte karakteristiske signaler relatert til felles dybdeintervaller og henholdsvis til forskjellige omkretsmessige steder av borehullsvegg-segmentet, av forutbestemte første gjennomsnitt og første avvik fra gjennomsnittene av de felles dybderelaterte karakteristiske signaler for et forutbestemt antall steder som strekker seg over og under de felles dybdeintervaller, henholdsvis kombinering av de forutbestemte første gjennomsnitt og de første avvik for et forutbestemt antall omkretsmessig adskilte steder ved de felles dybdeintervaller for å danne andre gjennomsnitt og andre avvik av signalene, og endring av hvert felles dybderelatert karakteristisk signal relatert til et omkretsmessig sted ved de felles dybdeintervaller på en forutbestemt måte med de første og andre gjennomsnitt og de første og andre avvik for å jevne ut variasjonene i de karakteristiske signaler for de spesifikke steder.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at en middelverdi bestemmes for de karakteristiske dybdefunksjons-signaler som er representative for nevnte egenskap ved borehullsveggen som en funksjon av dybden over et forutbestemt dybdeområde av borehullsvegg-segmentet, at en referanseverdi utvelges som er representativ for et visuelt ønskelig gråskalanivå for bildeloggen, at en gråskalafaktor fremstilles med referanseverdien og gjennom-snittsverdien, og at de karakteristiske dybdefunksjons-signaler modifiseres som en funksjon av gråskalafaktoren for å holde bildeloggens gråskala innenfor et visuelt anvendbart område.

7. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at nevnte måleanordninger anordnes i flere rader i en forutbestemt overlappende konfigu-rasjon for å undersøke et omkretsmessig kontinuerlig segment av borehullsveggen med høy romlig oppløsning.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at nevnte måleanordninger anordnes i form av elektroder, idet nevnte egenskap ved borehullsveggen er konduktivitet.

9. Apparat for fremstilling av en logg over fine trekk ved en borehullsvegg i en grunnformasjon som en funksjon av dybden ved hjelp av en signalprosessor ut fra en undersøkelse av borehullsveggen med en sonde inne i borehullet, omfattende en oppstilling av måleanordninger som er montert på en pute som ligger an mot borehullsveggen for frembringelse av en rekke signaler med høy oppløsning som hvert er representativt for en egenskap ved borehullsveggen, og hvilke signaler samlet representerer høyoppløs-ningstrekk ved nevnte egenskap over et hovedsakelig kontinuerlig vertikalt og omkretsmessig segment av borehullsveggen, karakterisert ved en omformer for omforming av nevnte signaler til dybdekorrelerte karakteristiske signaler som representerer nevnte egenskap som en lineær funksjon av dybde, og en avbildningsinnretning for fremstilling av et visuelt bilde av nevnte segment ut fra de dybdekorrelerte karakteristiske signaler der bildeintensiteten er relatert til nevnte egenskap, idet det visuelle bilde strekker seg som en lineær funksjon av borehullsdybde og de laterale bildeposisjoner av de dybdekorrelerte karakteristiske signaler er i overensstemmelse med de omkretsmessige steder hvorfra de dybdekorrelerte karakteristiske signaler stammer, for å danne et visuelt bilde av den målte egenskap langs borehullsvegg-segmentet som tilsammen frem-hever visuell gjenkjennelse av signifikante, fine trekk ved borehullsvegg-segmentet, slik som druserom, små sedimentære lag, litologiske endringer i liten skala, porestørrelser og forkast-' ninger.

10. Apparat ifølge krav 9, karakterisert ved at omformeren videre omfatter en estimator for måling av sondens dybde i borehullet med oppløs-ning av samme størrelse som den som anvendes for målingen av nevnte egenskap og frembringelse av dybdesignaler som indikerer denne.

11. Anordning ifølge krav 9 eller 10, karakterisert ved en utjevningsanordning for utjevning av de dybdekorrelerte karakteristiske signaler med hen-syn til variasjoner som f.eks. skyldes borehullsmiljø, sondehelning eller ulik signalbehandling.