NO165175B - Kombinert enkel/dobbelt ortodontisk kantbrakett for tannregulering. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår hovedsaklig kombinerte

enkle og doble tannreguleringsbraketter som benyttes av reguleringstannleger for å få til nøyaktig bevegelse og innstilling av en pasients tenner. Mer bestemt angår oppfinnelsen frembringelse av et spesielt ortodontisk brakettsystem og en terapeutisk teknikk som kombinerer visse fordeler enkle ortodontiske kantbraketter med strammevinge for enkel ligatur ved fordelene som oppnås med ortodontiske braketter med dobbelte strammevinger for ligatur.

Selv om et antall forskjellige ortodontiske teknikker eksisterer, har størstedelen av reguleringstannleger med praksis i USA hittil benyttet to grunnleggende ortodontiske terapi-teknikker ved deres behandling av pasienter. De grunnleggende teknikker er "lett-tråd" teknikk og "kant" teknikk. Lett-tråd anordninger ble først utviklet og demonstrert for fagfolkene av en australsk reguleringstannlege, R. P. Begg, som innførte ideen med differensiell kraftkontroll. Da noen typer av tannbevegelser skaper større vevmotstand enn andre og noen bevegelser finner sted hurtigere enn andre, mente Begg at ved selektivt valg av de bevegelser som var nødvendige, og ved å knytte disse til reaksjonene på en riktig måte, kunne tannbevegelse frembringes på en heldig måte. Beggs lett-

tråd teknikk er kjennetegnet ved en rekke fremtredende trekk. Braketter blir festet til alle pasientens tenner foran og innbefattende de første molarer. Bøyletråder er runde i tverrsnitt og sørger for en bueform og utjevning av tennene. Bøyletråder blir løst festet til braketten og er ikke sammen-bundet. Begg brakettene har en enkel kontakt med bøyletråden for å redusere friksjonen og for at tennene skal kunne gli, dreie seg, vippe og vri fritt. Vipping, vridning og rotasjon foregår med hjelpemidler og ikke ved sammenpasningen mellom bøyletråden og braketten som ved kantteknikken. Ekstra forankring i munnhulen benyttes ikke. Gjensidig forankring fremkommer ved valgvis utnyttelse av tenner bak uttrekningsområder for å trekke tilbake tenner foran uttrekningsområder med intra og inter maksilar elastikk. Lett-tråd anordninger

finnes nu i forskjellige utførelser og avviker fra den opprinnelige formgivning, selv om alle anvender kompliserte ideer om teoriene for tannbevegelse og forankringskontroll. Vanlig lett-tråd terapi utnytter ikke trekkvirning utenfor munnhulen, men krever ofte at tenner trekkes og i typiske tilfeller anvendes det' mer hjelpemidler enn ved vanlig kantterapi.

Den mest anvendte ortodontiske terapiteknikk i dette land,

og den teknikk som foreliggende oppfinnelse er knyttet til,

er "kant" teknikken som ble innført i industrien av dr. Edward H. Angle. Det skal imidlertid påpekes at oppfinnelsen også kan komme til anvendelse på andre ortodontiske teknikker, så som f.eks. multi-fase teknikk og to tråds kant teknikk. I

de første trinn av kantterapi, anvendes det bøyletråder med sirkulært tverrsnitt. Den større fleksibilitet i det runde tverrsnitt muliggjør større bevegelser av feilstilte tenner med mindre kraftutøvelse på disse. For den sekundære og den avsluttende terapi, anvender kantteknikken i et typisk tilfelle et flerbånds presisjonsutstyr, bestående av en labial bøyletråd med rektangulært tverrsnitt som i almindelighet har større dimensjon ved sidene enn ved kantene. Bøyle-tråden passes til og litigeres med ligaturtråd av metall eller elastisk ligatur, eller en hvilken som helst annen egnet form for mekanisk fastholdelse, i nøyaktig sammenpassende horisontale bøyletrådspalter som er utformet i brakettene på alle de permanente tenner, innbefattende de første molarer og ofte også de andre molarer. Bøyletråden ender i buccale rør som hvert har en rektangulær passasje, gjennom hvilke endene av de rektangulære bøyletråder strekker seg. Bøyle-tråden som kan bestå av rustfritt stål eller en edel legering, er i et typisk eksempel anbragt med sin minste dimensjon eller kant liggende mot de labiale og buccale flater på tennene. Dette trekk gir teknikken betegnelsen "kant" teknikk. Kant teknikken muliggjør kontroll i alle retninger og hver enkelt tann kan beveges samtidig i tre retninger, f.eks. kan en fortann beveges lingualt, distalt og dreies om sin lengdeakse

med en justering av bøyletråden. Den rektangulære tverrsnittsform på bøyletråden gjør det mulig å sno tråden i en viss utstrekning og da den har fjærlignende egenskaper,

vil vridningskreftene bli utøvet gjennom bøyletråden på

tennene og dermed skape et vridningsmoment på tennene når bøyletråden søker å tvinne seg ut på grunn av fjærvirkningen og gå tilbake til sin normale ikke snodde form. Brakettene er presisjons frest til en rektangulær form slik at reguleringstannlegen kan velge presisjonsfreste bøyletråder som passer så nøyaktig som man måtte ønske. Vipping, vridning og rotasjon oppnås ved tilpasningen mellom bøyletråden og braketten. Ekstra forankring i munnhulen kan benyttes eller man kan la være etter hva man måtte ønske. Gjensidig forankring kan man få ved uttrekning av tenner og ved valgvis utnyttelse av tenner bak uttrekningsområdet for å trekke tenner foran ut-trekningsområdene med intra og inter maksilar elastikk og/eller lukkede sløyfer av bøyletråder. Oppfinnelsen er særlig rettet mot kantteknikken og angår mer spesielt et ortodontisk utstyr-system som oppviser spesielle fordeler som man får ved kant-utstyr med enkel og dobbel ligatur mulighet.

Braketter med enkle strammevinger for kantteknikken, har vanligvis en basis som har et nøyaktig aktivt bøyletrådspor som opptar en rektangulær bøyletråd. Etpar ligaterende strammevinger strekker seg fra brakettbasen på motstående sider av det nøyaktige bøyletrådspor. Disse strammevinger er i et typisk tilfelle sentrert i forhold til brakettkonstruksjonen og det er derfor hensikten at de skal plasseres i et stort sett sentrert mesio-distalt forhold til den fasiale flate av tannen som braketten er festet til. En ligatur tråd eller en elastisk tråd legges i løkke over hver åv strammevingene og føres over bøyletråden ved hver ende av sporet, slik at man sikrer bøyletråden fast i presisjonssporet.

Enkle braketter gir maksimal virkning når de anvendes til tipping og vridning av tenner, men har liten virkning når det gjelder kontroll med dreining. Til å begynne med hadde man kontroll med rotasjon ved at det ble loddet eller sveiset på små ører ved de ekstreme mesiale eller distale punkter av båndet som ble festet til tannen. Reguleringstannlegen kunne binde ørene til bøyletråden for å trekke den nevnte flate nærmere mot bøyletråden og dermed få tannen til å dreie seg om den sentralt anbragte brakett. Dette er en plundrete og lite effektiv fremgangsmåte til kontroll med rotasjon.

Senere ble faste eller fleksible rotasjonsarmer som stikker

ut mesialt og distalt, føyet til den sentralt anbragte enkle brakett. På denne måte ville en dreiet tann ha rotasjonsvingen stikkende ut mer fasialt enn braketten. Bøyletråden ville berøre rotasjonsvingen og etterhvert som tråden ble ligatert inn i braketten, ville dette føre til at tannen dreiet om braketten. Rotasjonsarmen er stillbar for å stikke mer eller mindre ut ved den fasiale side etter behov. Dette setter reguleringstannlegen istand til å velge størrelsen på den ønskede rotasjon ved å justere rotasjonsarmen i stedet for å justere bøyletråden.

Ulempen ved løsningen med rotasjonsarm når det gjelder tannens bevegelse, er fremtredende ved de første trinn av behandlingen. Bøyletråden vil ikke berøre rotasjonsarmen hvis en tann tippes og dreies kraftig og ville hindre begge virkninger i å finne sted hvis ikke bøyletråden justeres slik at den treffer rotasjonsarmen når den strammes til. På denne måte kan den første innføring av bøyletråden være lite effektiv og kreve mer ekspertise ved ligateringen.

Dobbelt braketter ble innført for å forbedre rotasjonsvirk-ningen man hadde ved den enkle brakett. I stedet for en sentralt anbragt brakett, ble to braketter anbragt ved de mesiale og distale sider av tannen. Når så hver brakett ble ligatert til bøyletråden, ville den fasiale flate på tannen selv rette seg inn sammen med bøyletråden og dreie tannen.

Et av prinsippene for dreining ved tannregulering innebærer overkorreksjon av det opprinnelige problem for å utligne for tilbøyligheten til tilbaketrekning eller tilbakefall. Dette gjelder spesielt tenner som er rotert. Dobbelt-brakettene har ikke muligheter for slik overrotasjon. For overrotasjon med dobbeltbraketter, må bøyletråden bøyes eller ytterligere hjelpemidler må føyes til for å skyve den mesiale eller distale del av braketten bort fra bøyle-tråden. Dessuten mangler også enkle kantbraketter uten rotasjonsarmer muligheter for kontroll med overrotasjon, noe som vil bli omhandlet mer i detalj i det følgende.

En av de mer viktige fordeler med enkeltbraketter, er den fordel som skyldes den aktive lengde av bøyletråden som finnes mellom forbindelsespunktene til tilstøtende braketter. Dette er kjent som "interbrakett bredde". Da forbindelse-punktet mellom sammenstøtende enkeltbraketter ligger omtrent midt på de tilstøtende tenner, vil bøyletrådlengden og dermed interbrakettbredden, strekke seg til punkter nær midten av tilstøtende tenner. Det forholdsvis lange bøyle-trådspenn som ligger mellom enkle braketter, muliggjør ut-øvelse av mindre krefter på tennene over lenger tidsperioder, sammenlignet med forholdene der interbrakettbredden er begrenset og der bøyletrådens spenn er kort, slik tilfellet vil være når vanlige dobbeltbraketter benyttes. Det lange spenn av bøyletråd kan snoes meget mer uten at man over-skrider elastisitetsgrensen for materialet i bøyletråden slik at det oppstår permanent strekning eller deformasjon av denne tråd. Der bøyletråden mellom brakettene har begrenset lengde, noe som særlig er tilfelle når det anvendes dobbeltbraketter og kantteknikk, kan det utøves store krefter på tennene med bare ubetydelig snoing eller bøyning av bøyle-tråden. Da vil etter begrenset bevegelse av tennene de krefter som skapes av den korte interbrakettbredde for bøyletråden, hurtig forsvinne slik at det kreves stadig justering for å opprettholde den best mulige kraftutøvelse for effektiv tannbevegelse. Naturligvis er det klart at stadig justering av ortodontisk utstyr krever stadig besøk av pasienten for justering av dette utstyr, noe som naturligvis er en ulempe for alle. Slike stadige justeringer legger også beslag på betydelig tid -i tannlegesto-len på kontoret'til reguleringstannlegen, slik at enten øker omkostningene ved behandlingen av pasienten eller så reduseres fortjenesten på ortodontisk behandling, sett fra legens side. Det er derfor behov for å komme frem til et system for ortodontisk behandling der pasientens besøk reduseres til et minimum,

noe som da selvfølgelig også gjelder oppholdet i tannlege-stolen, til gjensidig nytte både for pasienten og legen.

Dobbelt braketter med kantteknikk har vært anvendt over en betydelig tid. Dobbelt braketter har i typiske eksempler innbygget etpar fremspring i avstand fra hverandre, stikkende ut fra eller er dannet av brakettens basis, der hvert fremspring er formet for å danne et nøyaktig aktivt segment av et spor for bøyletråd. De aktive bøyletrådspor segmenter som står i avstand fra hverandre samvirker for å danne et nøyaktig bøyletrådspor som har den virkning at det forlenger den totale lengde av basis. Hvert av fremspringene er forsynt med øvre og nedre strammevinger og danner derfor en

..brakettkonstruks jon med fire strammevinger, der vingene og det effektive bøyletrådspor ender på motstående sidedeler av basiskonstruksjonen. Med basiskonstruksjonen sentrert i forhold til den tann som skal beveges, vil strammevingene være anbragt i par på motstående sider av tannen og derved danne en brakettkonstruksjon med effektiv kontroll av rotasjon. Reguleringstannlegen kan benytte ligatur tråd eller elastiske deler mellom valgte strammevinger og bøyletråden, for å

, skape de kraftmomenter som er nødvendige for effektiv rotasjonskontroll.

En av de typiske ulemper ved å anvende dobbelt braketter, er reduksjonen av interbrakett bredde som oppstår på grunn av anbringelsen av strammevinger på motstående sidedeler av brakett konstruksjonen. I almindelighet vil, som forklart ovenfor, en reduksjon av interbrakett bredden, i kombina-sjon med ortodontisk kantteknikk, føre til den ulempe at pasienten ofte må besøke reguleringstannlegen som får sin stol opptatt på grunn av de stadige justeringer av utstyret, for å holde kraftnivåene innenfor det optimale område for effektiv tannbevegelse.

En annen fremtredende ulempe ved dobbelt braketten, er at

de mellomrom som i typiske tilfeller er tilgjengelige mellom strammevingene for sammenstøtende braketter, gir util-strekkelig rom mellom tennene for lukning av sløyfer og til-bakebihdingssløyfer. Det er derfor ønskelig å komme frem til en ortodontisk brakett konstruksjon som byr på de fordeler dobbelt braketter har og allikevel gir tilstrekkelig rom mellom visse av strammevingene på sammenstøtende braketter til å muliggjøre effektiv bruk av lukkesløyfer, tilbake-bindingssløyfer, sammen med ortodontisk kantterapi.

Et hovedformål med foreliggende oppfinnelse er å komme frem til et nytt enkelt/dobbelt ortodontisk brakettsystem som muliggjør utøvelse av krefter til kontroll av overrotasjon på tennene.

Det er også et formål med foreliggende oppfinnelse å komme frem til et nytt ortodontisk brakettsystem der det anvendes dobbelte strammevinger for effektiv rotasjonskontroll og til en interbrakett bredde som i almindelighet oppnås med enkeltbraketter, slik at man får maksimal, aktiv bøyle-tråd-lengde mellom sammenstøtende braketter. Nok et formål med oppfinnelsen er å komme frem til et nytt ortodontisk brakettsystem, der det anvendes dobbelte strammevinger for optimal kontroll med rotasjon og også anvender en sentralt orientert brakett seksjon med et presisjonsbearbeidet aktivt bøyle-trådspor som skaper kontrollert tipping og vridningsmoment på tennene slik man ellers oppnår det ved bruk av enkle braketter med strammevinger, slik det benyttes ved vanlig

kantterapi.

Blandt de mange formål med oppfinnelsen tas det sikte på

å komme frem til et ny.tt ortodontisk brakettsystem som utnytter mulighetene ved dobbelte strammevinger og allikevel slik at det blir tilstrekkelig rom mellom sammenstøtende braketter for virkningsfull bruk av tilbakebindingssløyfer og lukkesløyfer.

Det er også et formål med oppfinnelsen å komme frem til

et nytt enkelt/dobbelt ortodontisk brakettsystem med større rotasjonskontroll og muligheter for overrotasjon, sammenlignet med vanlige dobbeltbraketter. Det er dessuten et formål med oppfinnelsen å komme frem til en ny ortodontisk brakett-tanke som setter en reguleringstannlege istand til, etter valg, å benytte forskjellige kombinasjoner av rotasjon-og overrotasjonskontroll, vridning og tipping på en enkel måte ved valg av forskjellige dobbelt braketter som hver innbefatter en sentral enkelbrakett seksjon med minst et presisjonsbearbeidet aktivt bøyletrådspor i henhold til prinsippene ved denne oppfinnelse.

En videre hensikt med oppfinnelsen er å komme frem til en

ny ortodontisk brakett-konstruksjon som muliggjør utøvelse av virkningsfulle kraftvektorer fra ligaturdelen på bøyle-tråden ved kanten.

Ennu et formål med oppfinnelsen er å komme frem til en ny enkel/dobbelt ortodontisk brakett som er av enkel oppbygning, er sammenlignbar med andre ortodontiske braketter når det gjelder lettheten ved anbringelsen og bruken og som ikke har konkurrerende ulemper, sammenlignet med andre lignende ortodontiske brakettsystemer.

I korthet omfatter kombinerte enkle/dobbelte ortodontiske braketter i henhold til oppfinnelsen en basiskonstruksjon eller et legeme som er innrettet til å bli festet ubevegelig på en tann. Basisen kan festes til bånd som er anbragt rundt tannen og sementert på plass, eller basisen kan være innrettet for direkte forbindelse til tannstrukturen. I

en form for oppfinnelsen har basis etpar utadrettede fremspring i avstand fra hverandre der hver danner øvre og nedre strammevinger for ligatering, slik at det utgjør en ortodontisk brakettkonstruksjon med den generelle form som man finner ved et dobbelt brakettsystem. Mellom strammevingefremspringene som står i avstand fra hverandre finnes det en mellomliggende aktiv seksjon for bøyletråd, som kan være adskilt fra strammevingefremspringene om det ønskes, eller, som et alternativ, kan være i ett med et enkelt fremspring som danner strammevingdelene som er i avstand fra hverandre og en mellomliggende aktiv bøyletråd seksjon. Den mellomliggende seksjon av den ortodontiske brakett, er bearbeidet slik at den får et aktivt presisjonsspor som passer til teknikken med kantterapi. Strammevingenes fremspringene deler som er i avstand fra hverandre på den ortodontiske brakett konstruksjon, er hver formet for å danne avlastningsspor for bøyletråden, der bøyletråden stikker gjennom. Disse spor samvirker ikke med bøyletråden, men danner i steden en avlastning for denne som muliggjør kontrollert tannbevegelse med bøyletråd, oppnådd med kraftaktivitet som overføres fra bøyletråden, bare fra den mellomliggende del av braketten.

De innaktive bøyletrådspor i de fremspringende deler som danner strammevingene på brakett konstruksjonen, kan utformes med flater som peker fra hverandre både i bredde og dybde, fra den midterste del og utad mot de respektive ender av braketten. Da flatene for bøyletrådsporene peker fra hverandre utad i både occlusal-gingival bredde og buccal-lingual dybde, gir bøyletrådsporene tilstrekkelig mekanisk avlastning til at strammevingdelene på brakettkonstruksjonen ikke forstyrrer bøyletråden, og dermed blir det mulig for det aktive presisjonsspor på den mellomliggende del av brakettkonstruksjonen å skape utelukkende bøyletrådfrembragt tipping og vridning av tannen. Ved dessuten å utstyre braketten med en mellomliggende seksjon og ved å hindre påvirkning på bøyletråden ved de dobbelte strammevingdeler på brakett konstruksjonen, får man fastlagt en maksimal interbrakett bredde mellom sam-menstøtende ortodontiske braketter. Dette trekk muliggjør maksimal kontroll aktivitet med bøyletråd, som om brakettkonstruks jonen bare var så bred som den smale, mellomliggende seksjon av braketten.

I en annen utførelsesform for oppfinnelsen, kan en ortodontisk brakett konstruksjon innbefatte aktive bøyletrådspor i begge de dobbelte litigerende strammevingdeler av brakettkonstruks jonen . I dette tilfelle er bøyletrådsporet formet for å danne en bøyletråd avlastning bare i dybden fra den mellomliggende seksjon. Her vil da interbrakettbredden som bestemmes av avlastningen mellom svingeseksjonerne av de ortodontiske braketter på sammenstøtende tenner, være anordnet hovedsaklig for å få til rotasjon og overrotasjon.

Under forhold der dobbelt ligaterings mulighet er ønskelig

og der man også ønsker å ha lukkesløyfer og tilbakebindings-sløyfer, kan kombinasjonen av enkel/dobbelt ortodontisk brakett konstruksjon stort sett ha form av "T" med etpar ligaterende strammevinger i avstand fra hverandre ved de øvre og nedre deler av braketten, og en sentralt plassert ligaterende strammevinge på den motstående del. Brakettkonstruks jonen vil være slik at den har et aktivt presisjonsspor for bøyletråden mellom dennes ender og med de ytre deler av brakettkonstruksjonen forsenket for å oppta bøyletråd ved kanten på en måte som ikke forstyrrer tråden.

Andre og ytterligere hensikter, fordeler og trekk ved oppfinnelsen vil fremgå for fagfolk på grunnlag av denne kompliserte beskrivelse. Den form for oppfinnelse som nu vil bli beskrevet i detalj, viser hovedprinsippene ved oppfinnelsen, men det skal påpekes at denne detaljerte beskrivelse ikke på noen måte skal danne noen begrensning for beskyttelsesomfanget for oppfinnelsen. Det er mulig at oppfinnelsen kan gis mange andre velegnede former enn det som her er spesielt diskutert,

uten at man dermed avviker fra oppfinnelsens ånd og omfang.

Oppfinnelsen er kjennetegnet ved de i kravene gjengitte trekk og vil i det følgende bli forklart nærmere under henvisning til tegningene der: Fig. 1 er en isometrisk gjengivelse av en ortodontisk brakett, utført i henhold til foreliggende oppfinnelse, og som innbefatter en sentralt anbragt aktiv bøyletrådseksjon som er anbragt mellom og ligger i avstand fra et par dobbelte ligaterende strammeving fremspring,

fig. 2 viser den ortodontiske brakett konstruksjon på fig.

1 sett ovenfra,

fig. 3 viser den ortodontiske brakett på figurene 1 og 2, sett fra en ende langs linjen 3 - 3 på fig. 1,

fig. 4 viser et snitt gjennom den ortodontiske brakettkonstruks jon på figurene 1 og 2, der snittet er tatt etter linjen 4 - 4 på fig. 2,

fig. 5 er en isometrisk gjengivelse av en ortodontisk brakett som er utført i henhold til oppfinnelsen og representerer en modifisert utførelse,

fig. 6 viser den ortodontiske brakett konstruksjon på fig. 5, sett ovenfra,

fig. 7 viser et snitt gjennom den ortodontiske brakett som er vist på figurene 5 og 6, der snittet er tatt langs linjen 7-7 på fig. 6,

fig. 8 viser noen av tennene på en pasient forsynt med ortodontisk utstyr med braketter i den form som er vist på figirene 5 og 7 og under utnyttelse av prinsippene ved oppfinnelsen,

fig. 9 viser, sett ovenfra, en ortodontisk brakett utført i henhold til oppfinnelsen i form av nok et alternativt utførelseseksempel,

fig. 10. viser et snitt tatt etter linjen 10-10 på fig. 9,

fig. 11 viser, sett ovenfra, et ytterligere alternativ i utførelse av en ortodontisk brakett i henhold til oppfinnelsen, der braketten innbefatter dobbelte ligaterende strammeving-trekk med muligheter som gir tilstrekkelig rom mellom brakettkonstruks jonene til å tillate bruk av lukkesløyfer og til-bakebindingssløyfer mellom brakettene,

fig. 12 viser den ortodontiske brakett på fig. 11, sett fra en ende langs linjen 12-12 på fig. 11,

fig. 13 viser, sett ovenfra, en forenklet versjon av den ortodontiske brakett, men allikevel bygget etter prinsippene for oppfinnelsen og man ser en enkel/dobbelt ortodontisk rakett konstruksjon med en mellomliggende aktiv seksjon for bøyletråden begrenset av de dobbelte strammevinger,

fig. 14 viser et snitt tatt etter linjen 14-14 på fig. 13,

fig. 15 viser et snitt gjennom en alternativ utførelsesform for oppfinnelsen, der det er gjengitt en variant av utførelses-formen på figurene 13 og 14, der den mellomliggende aktive seksjon for bøyletråden er dannet av et stort sett rektangulært fremspring,

fig. 16 viser, sett ovenfra, en annen utførelsesform for oppfinnelsen, som er en variant av brakett konstruksjonen på figurene 6 og 7, der avlastningssporet for bøyletråden har stort sett rektangulær form,

fig. 17 viser et snitt tatt etter linjen 17-17 på fig. 16,

fig. 18 viser, sett fra enden, en enkel/dobbelt ortodontisk brakett i form av et annet utførelseseksempel på oppfinnelsen med en elastisk ligaturdel som sikrer en bøyletråd i kantretningen i bøyletrådsporet i braketten,

fig. 19 viser, sett forfra,en brakettkonstruksjon svarende til den som er vist på figur 18, der bøyletrådsporet er mindre vinkelformet enn på figur 18,

fig. 20 viser 'en enkel/dobbelt ortodontisk brakett for kant-anvendelse, svarende til figur 18 og

fig. 21 viser isometrisk den ortodontiske brakett på figur 18, uten bøyletråd og elastisk ligaturdel.

Det skal nu vises til tegningene og først til figurene 1 til

4, som gjengir en ortodontisk brakett med de forskjellige trekk i henhold til oppfinnelsen, vist generelt ved 10 og innbefattende en basisdel 12 eller brakettlegeme som er beregnet på

å bli festet ubevegelig til en enkel tann for en pasient som gjennomgår tannregulering. Basis 12 kan være festet til et metallbånd som omgir tannen, f.eks. ved punktsveising om det ønskes eller som et alternativ, kan basiskonstruksjonen være preparert for direkte binding til tannens emaljeflate. Basisdelen for den ortodontiske brakett er fortrinnsvis laget av metall, så som rustfritt stål eller et edelmetall, men som et alternativ kan basisdelen og andre komponenter av den ortodontiske brakett konstruksjon være laget av et hvilken som helst materiale som er istand til å bli utnyttet for ortodontisk kantterapi. Basiskonstruksjonen er beregnet på å

bli festet til bånd eller til pasientens tenner på en slik måte at bøyletråden strekker seg nær de labiale og bukale flater på pasientens tenner.

Et par fremspring 14 og 16 på brakettbasis strekker seg ut

fra en side av basiskonstruksjonen 12 og kan være festet til

denne f.eks. ved sveising eller som et alternativ, være utført i et stykke med basiskonstruksjonen. Fremspringene på brakettbasis er anbragt ved eller nær ved de motstående mesiale og distale sidekanter 18 og 20 av basis 12, for å muliggjøre at krefter som innføres gjennom fremspringene på brakettbasis kan mottas ved kantpartiene av tennene det gjelder, for derved å skape muligheter for effektiv påføring av rotasjonskrefter på tannen. Hver av fremspringene 14 og 16 på brakettbasis, innbefatter øvre og nedre ligaterende strammevinger som vist ved 22, 24, 26 og 28. Strammevinger som ligger i avstand fra hverandre, så som 22 og 26, begrenser en nærmere angitt strammevingelengde for braketten. Da fremspringene 14 og 16 på basis er anbragt ved respektive sidedeler av basiskonstruksjonen 12, blir de øvre og nedre par av ligaterende strammevinger også stående i avstand fra sentrum når det gjelder den tann som er underkastet behandling. Når en ligaturtråd eller et elastisk bånd blir lagt i sløyfe rundt de øvre og nedre av strammevingene og ført over bøyletråden, vil en kraft med et rotasjonsmoment bli innført gjennom de respektive strammevingfremspring til basiskonstruksjonen 12 og dermed til tannen som derved blir utsatt for rotasjonskrefter i den alveolare bue. Rotasjonsmuligheten for den ortodontiske brakett konstruksjon 10

vil bli omhandlet mer i detalj i det følgende, særlig knyttet til frembringelse av overrotasjonskrefter på pasientens tenner.

Den ortodontiske brakett innbefatter en mellomliggende

aktiv bøyletrådseksjon 30 som er festet til eller er utført i ett med basiskonstruksjonen 12 og som er stilt mellom de dobbelte basisfremspring 14 og 16. Den mellomliggende seksjon 30 er maskinelt bearbeidet eller formet på annen måte slik at den får et presisjonsbearbeidet aktivt spor 32

for bøyletråden med hovedsaklig plane sidevegger 34 og 36

i avstand fra hverandre og de er nøyaktig parallelle og beregnet på å oppta en fra siden innført bøyletråd med rektangulært tverrsnitt med nøyaktig pasning. Selv om

bøyletrådens spor for de forskjellige braketter her er vist hovedsaklig perpendikulært på basis, sett i tverrsnitt, skal det påpekes at forskjellige vinkelstilte bøyletrådspor også

kan anvendes innenfor oppfinnelsens ramme og ånd for utøvelse av forskjellige vridningsmomenter på forskjellige tenner. Under den første tannbevegelse har bøyletråden i typiske tilfeller sirkulært tverrsnitt for å gi god fleksibilitet, slik at det tas hensyn til grov malocclusjon. Under de senere trinn av kantterapien skal bøyletråden ha rektangulært tverrsnitt og tannbevegende krefter vil bli overført fra bøyle-tråden til braketten på grunn av den nøyaktige pasning mellom den rektangulære bøyletråd og det rektangulære spor for bøyle-tråden. Bøyletrådsporet 32 har også en flat bunn 38 som står parallelt med oversiden 40 av den mellomliggende seksjon, der avstanden er slik at oversiden av den rektangulære bøyletråd blir liggende hovedsaklig i flukt med oversiden 40. Man skal imidlertid være klar over at den øvre del av bøyletråden kan anbringer over eller under oversiden 40 av svingeseksjonen uten at man derved avviker fra oppfinnelsens ånd og ramme.

Som forklart ovenfor, er det ønskelig å ha en ortodontisk brakett konstruksjon med dobbelt ligaturmulighet uten at man dermed får begrensning av den rotasjonskontroll som er typisk for vanlige dobbelte ortodontiske braketter. I henhold til foreliggende oppfinnelse, oppnås bevegelse av tennene ved anvendelse av typisk kantterapi, ved hjelp av den mellomliggende aktive bøyletråd seksjon på den ortodontiske brakett 10. Da den mellomliggende seksjon 32 er omtrent midt på basis-konstruks jonen 12 og presisjonssporet 32 for bøyletråden har minimale lengder slik man typisk finner det i enkle ortodontiske braketter, vil den effektive interbrakett avstand mellom braketter som står ved siden av hverandre, strekke seg bare fra de respektive endepartier av bøyletrådsporet i den mellomliggende aktive bøyletråd seksjon. De dobbelte fremspring 14 og 16 som står i avstand fra hverandre, vil ikke ha noen evne til aktivt å innvirke på bøyletråden og vil derfor ikke ha noen innvirkning på kontrollen med vridning eller tipping av tennene. Hvert av fremspringene 14 og 16 er formet for å danne en avlastning som kan ha form av et spor for bøyle-tråden f.eks. som vist ved 4 2 og 44. De respektive bøyletråd-spor på de dobbelte fremspring er formet slik at sporenes flater peker ut eller spriker både occlusalt og gingivalt der sporene strekker seg over basisfremspringet (mesialt og distalt). Som vist særlig på figurene 1 og 2, er dobbelt-fremspringet 14 formet for å danne sporflater 46 og 48 som peker fra hverandre og som, som vist, er utført så godt som plane. Man skal være klar over at den spesielle form på flatene 4 6 og 4 8 og den form for bøyletrådspor som er vist, ikke utfører noen kontroll når det gjelder foreliggende oppfinnelse og det er bare nødvendig at sporene 42 og 4 4 har tilstrekkelig klaring til at bøyletråden kan bøyes og/eller snos fra bøyletrådsporet 32, utad fortrinnsvis uten å berøre veggflåtene i de andre bøyletrådspor. Man skal også være klar over at under første trinn av den ortodontiske terapi, særlig når det gjelder grov malocclusjon, kan bøyletrådene kreve tilstrekkelig bøyning og/eller snoing til at de kommer i berøring med en ytre kant av bøyletrådens avlastningsspor. Det er logisk at interbrakett bredden da er begrenset. Så snart de maloccluderte.tenner begynner å bevege seg som resul-tat av behandlingen, vil den ytre kant av braketten bevege seg ut av berøring med bøyletråden. Så snart dette finner sted, vil maksimal interbrakett bredde være etablert.

Flatene 4 6 og 48 som peker fra hverandre gir tilstrekkelig plass til bøyletråden til at denne kan bøyes og snos betydelig mellom de mellomliggende seksjoner på ortodontiske braketter som står ved siden av hverandre og dermed muliggjøre ut-øvelse av et dreiemoment på brakett konstruksjonen og dermed på tennene, i overensstemmelse med vanlig kantterapi. Bøyle-trådsporet 4 2 er også begrenset av en avsmalnende flate 50

som er i form av en innadrettet flate som smalner av innad fra bunnflaten 38 i bøyletrådsporet 32. Den innad avsmalnende flate 50 sikrer at basisfremspringet 14 ikke vil forstyrre rotasjonsmuligheten for den ortodontiske brakett og i virkelig-heten vil de innad avsmalnende flater på hver av basisfrem-

springene, samvirke for å gi brakettkonstruksjonen en mulighet til kontroll med overrotasjon. Det motstående strammevingfremspring 16 som også danner et divergerende bøyletråd-spor 52, har divergerende øvre og nedre flater 54 og 56 og en innad avsmalnende flate 58. Den brede vinkel for de divergerende bøyletrådspor i hvert av fremspringene på brakettens basis, tillater betydelig deformasjon av bøyletråden enten ved bøyning eller snoing over den forholdsvis lange interbrakettlengde eller bredde som eksisterer mellom de mellomliggende seksjoner på braketter som står ved siden av hverandre på sammenstøtende tenner. Ligatur tråder, utven-dige fjærer, elastiske deler og lignende, kan derfor anvendes for å skape kontrollerte rotasjonskrefter og dermed føre til effektiv rotasjonsbevegelse av tennene under den ortodontiske terapi slik det i typiske tilfeller bare er mulig ved anvendelse av enkle kantbraketter. Videre gir disse brett divergerende spor for braketten på en effektiv måte muligheter for over-rotasjon, slik at pasientens tenner kan beveges hurtig inntil de når de endelige stillinger i den alveolare bue.

Den ortodontiske brakett 10 gir reguleringstannlegen muligheter til å skape tannbevegelse ved anvendelse av en kombina-sjon av de trekk som finnes i både enkeltbraketter og dobbeltbraketter. Enkeltbraketter virker effektivt på grunn av deres lange effektive inter brakettbredde og fordi de har muligheter til å skape effektive tippe-og dreiemomenter på tennene. Selv om brakettkonstruksjonen i henhold til oppfinnelsen har dobbelt brakettlengde, har den også en mellomliggende aktiv bøyletrådseksjon med enkel brakettbredde, sammen med avlastningsspor for bøyletråden i brakettens dobbelte strammevingfremspring som står i avstand fra hverandre og brakettkonstruksjonen har dermed muligheter både som enkelbrakett og dobbeltbrakett. Braketten vil sørge for tippe-og dreiemomenter som man oppnår med enkeltbraketter og muliggjør rotasjon og kontroll med overrotasjon som man vanligvis får bare med dobbeltbraketter. Det trekk som vanligvis mangler eller har liten virkning ved enkle ortodontiske braketter, d.v.s. kontroll med rotasjon, er på en effektiv måte virkeliggjort i brakettutførelsen på figurene 1-4.

På figurene 5, 6 og 7 er det vist en enkelt/dobbelt ortodontisk brakett konstruksjon generelt ved 60 og den er en alternativ utførelse der man har de samme hovedprinsipper som man finner ved den ortodontiske brakett konstruksjon 10 på figurene 1-4. Den ortodontiske brakett 60, kan, på grunn av den enkle oppbygning og konstruksjon, være å foretrekke når det gjelder fremstilling og kommersiell bruk. Som vist, innbefatter den ortodontiske brakett 60 den basiskonstruksjon 62 som er innrettet til å bli festet på tannstrukturen for en pasient på samme måte som basisdelen 12 på figurene 1-4. Et basisfremspring 64 strekker seg fra basisdelen 62 og kan festes til eller være utført i ett stykke med basiskonstruksjonen etter ønske. Basisfremspringet 64 er formet slik at det danner en mellomliggende seksjon 66 med et aktivt bøyletråd-spor 68 og er beregnet på å oppta en bøyletråd fra kanten, tett passende til sporet etter kantprinsippene for ortodontisk terapi. S-ik det fremgår av figurene 6 og 7, er bøyle-trådsporet 68 begrenset av parallelle flater 70 oh 72 og en flat bunn 74. Ved bøyletråden i berøring med bunnflaten 74, vil frontflaten av bøyletråden ligge omtrent i flukt med forsiden 76 av den mellomliggende aktive bøyletrådseksjon.

Det skal påpekes at lengden av bøyletrådsporet 68 tilsvarer lengden av et bøyletrådspor på en vanlig enkel brakett.

Fremspringet 64 innbefatter endepartier eller seksjoner som kan betegnes som strammevingseksjoner 78 og 80. Strammevingseksjonen 78 har etpar strammevinger 82 og 84 som strekker seg fra den øvre del av fremspringet og danner underskårede spalter for opptagelse av ligaturtråder, elastiske bånd og andre festemidler som holder bøyletråden sammen med braketten. Strammeving seksjonen 78 er også formet for å danne et par divergerende flater 86 og 88 som samvirker med en innadrettet, skrå flate 90 for å danne et bøyletrådspor eller fordypning som er orientert i flukt med bøyletrådsporet 68. Ved motstående ender av brakett konstruksjonen, er strammevingseksjonen 80 formet for å danne etpar strammevinger 92 og 94 som tilsvarer strammevingene 82 og 84. Strammevingseksjonen 80 har også etpar divergerende flater 96 oh 98 som samvirker med en innad skrånende bunnflate 100, for å danne et bøyletrådopptagende spor eller en fordypning som også er orientert i flukt med bøyletrådsporet 68.

Den ortodontiske brakett konstruksjon 60 som er vist på figurene 5-7, virker på samme måte som den ortodontiske brakett 10 som er vist på figurene 1-4. Den sentralt anbragte bøyletrådspor 68 i den mellomliggende aktive bøylespor-del av brakett konstruksjonen har begrenset lengde og virker på samme måte som bøyletrådsporet i en enkel ortodontisk brakett når det gjelder kontroll med tipping og maksimal aktiv interbrakett lengde for bøyletråden. Bøyletrådfordyp-ningen som fremkommer i de divergerende bøyletråd spor i strammevingseksjonene 78 og 80 og den ortodontiske brakettkonstruks jon sørger for effektiv kontroll med rotasjon og skaper en mulighet for effektiv overrotasjon for brakettkonstruks jonen . Brakettutførelsen har derfor de fordelaktige trekk fra både dobbelte og enkle brakettsystemer som anvendes ved ortodontisk kantterapi. På figur 8 er en pasients tenner vist med det ortodontiske utstyr i henhold til oppfinnelsen festet til disse. Når en ligaturtråd løper over begge de dobbelte strammevinger som vist ved A, blir rotasjonskraft ikke overført til tannen. Når en ligaturtråd anvendes som ved B og C, vil rotasjon bli innført som vist i de retninger som pilene angir.

Vanlig doggeltbrakett terapi som man er velkjent med, men også ønsker å anvende svingeaktiviteten for ytterligere rotasjonskontroll og mulighetene for overrotasjon, kan braketten med fordel ha den form som er vist på figurene 9

og 10. Brakettkonstruksjonen som er vist generelt ved 102 har en basisdel 104, hvorfra det stikker ut et basisfremspring

106 som fortrinnsvis er utført i ett med basisdelen 104. Fremspringet 106 har etpar strammevingseksjoner 108 og 110

i avstand fra hverandre og hver har øvre og nedre strammevinger 112, 114, 116 og 118. Den øvre del av fremspringet 106 er formet slik at det har et langstrakt bøyletrådspor 120 som strekker seg over hele lengden av fremspringet og derfor er aktivt når det gjelder bøyletråden over hele lengden. Bøyletrådsporet 120 er begrenset delvis av øvre og nedre parallelle flater 122 og 124 med et presisjonsanlegg mot plane flater på den rektangulære bøyletråd over hele lengden av fremspringet 106. Brakett konstruksjonen 102, har et sentralt orientert svingepunkt parti 126 hvis lengde er begrenset av en flat bunn 128 i bøyletrådsporet. På begge sider av den flate bunn 128 er bøyletrådsporet utført slik at det skråner innad eller øker i dybde, slik at man får mesial og distal avstand fra overflaten 128 mot kantene av braketten på grunn av de innad skrånende flater 130 og 132. Når bøyle-tråden opptas i bøyletrådsporet 120, vil innsiden av bøyle-tråden komme i berøring mot brakettens svingeparti, dannet av bunnflaten 128. De 'innad skrånende flater 130 og 132 ligger i avstand fra den distale overflatedel av bøyletråden og tillater derfor bøyning av bøyletråden i de partier av bøyle-trådsporet som strekker seg forbi endene av bunnflaten 128. Dette trekk understøtter på en effektiv måte rotasjonskontrol-len og muligheten for overrotasjon med brakett konstruksjonen, selv om braketten har et aktivt bøyletrådspor som strekker seg over hele lengden av brakettens fremspringende del. Dette er et trekk som vanligvis ligger utenfor mulighetene for vanlige enkle og dobbelte braketter.Brakettene på figurene 1 - 7 gir også svingemulighet på samme måte som utførelses-formen på figurene 9 og 10.

Under forhold der vanlige dobbeltbraketter anvendes ved ortodontisk kantteknikk, vil de dobbelte strammevinger i tillegg til de andre ulemper som er nevnt ovenfor, i typiske tilfeller redusere avstanden mellom strammevingene på braketter som står ved siden av hverandre, slik at man har liten eller ingen plass for lukkesløyfer, tilbakebindingssløyfer o.l. Under forhold der det er ønskelig å ha tilbakebindings-sløyf er og lukkesløyfer, kan en ortodontisk brakett som er utført i henhold til prinsippene ved foreliggende oppfinnelse med fordel ha den form som er vist generelt med 134 på figurene 11 og 12. Brakett konstruksjonen 134 som man godt kan si har stort sett "T-form" innbefatter en basiskonstruksjon 136 som tilsvarer basiskonstruksjonene 12 og 62 for de ortodontiske braketter 10 og 60, som er beskrevet ovenfor. Et en-hetlig fremspring 138 strekker seg fra basiskonstruksjonen 136 av braketten og er ved det øvre parti formet slik at den har to ligaterende strammevinger 140 og 142 på enten den øvre eller nedre side av brakett konstruksjonen. En mellomliggende strammevinge 143 er anbragt mellom strammevingene 140 og 142, men bruken og tilstedeværelse av denne vinge er valgfri. Strammevingene 140 og 142 kan generelt danne de respektive endeseksjoner av brakettkonstruksjonen og blir ligatert for kontroll med rotasjon. På den motstående side av den enhetlige fremspringende konstruksjon 138, finnes det sentralt orientert strammevinge 144 som strekker seg fra en mellomliggende seksjon på den ortodontiske brakett. Fremspringene har forsenkede partier 146 og 148 på begge sider av den sentralt orienterte strammevinge 144. De forsenkede partier av brakettkonstruksjonen gir den sentralt orienterte ligaterende strammeving en forholdsvis god avstand fra den tilstøtende strammeving på en ortodontisk brakett som står ved siden av og er av den dobbelte strammevingtype. Denne plass er tilstrekkelig for anbringelse av tilbake-bindingssløyf er og lukkesløyfer, slik man typisk anvender det ved ortodontisk kantterapi. Ved den øvre del av det enhetlige fremspring 38, er det dannet et aktivt bøyletrådspor 150 som er begrenset av motstående parallelle flater 152

og 154, sammen med en flat bunn 156. På begge sider av bøyletrådsporet 150, har den fremspringende del av brakettkonstruks jonen skråflater 158 og 160 som danner fordypning mellom strammevingdelene på brakettkonstruksjonen og bøyle-

tråden som strekker seg gjennom bøyletrådsporet. Denne fri-gjøring av bøyletråden gjør det mulig for denne å ha maksimal interbrakett lengde, slik at man kan få en betydelig mulighet for bøyning og snoing mellom de aktive bøyletrådspor og ortodontiske braketter som står ved siden av hverandre. Videre vil de forsenkede partier 146 og 148 av brakettkonstruksjonen være skråttstilt innad fra endepartiene av bøyle-trådsporet 150 mot de respektive endepartier av det enhetlige fremspring 138. Den sentrale plassering av bøyletrådsporet 150 og fordypningen for bøyletråden som dannes av de avsmalnende flater gir brakettkonstruksjonen 134 omtrent samme grad av forlenget aktiv interbrakettbredde som man får med de ortodontiske braketter 10 og 60, som er beskrevet ovenfor. Den enkle, sentralt orienterte strammevinge 144, gir,i tillegg til muligheter for lukkesløyfer og tilbakebindingssløyfer som kan benyttes sammen med strammevingene 140 og 142 for å oppta ligaturtråder, elastiske elementer eller lignende som sikrer bøyletråden i det aktive bøyletrådspor 150. Den mellomliggende strammevinge kan bli ligatert med den enkle strammevinge 144 når rotasjonskontroll ikke er nødvendig. Avstanden mellom de mellomliggende strammevinger og strammevingene 140 og 142, er slik at ligaturtråder kan anbringes mellom disse strammevinger.

Foreliggende oppfinnelse kan ha den alternative utførelses-form som er vist på figurene 13 og 14. En ortodontisk brakett som generelt er betegnet med 160, kan innbefatte en basis-konstruks jon 162 som har etpar dobbelte ligaterende strammevinger 164, 166 ved en ende og etpar strammevinger 168 og 170 ved den motstående ende. Hver av strammevingpartiene på brakettkonstruksjonen har et presisjonsbearbeidet bøyletråd-spor som vist ved 172 og 174, der en bøyletråd kan innføres fra en kant. Mellom strammevingseksjonene på brakettkonstruksjonen har basisdelen 162 et svirigeområde 176 som enten kan være en skarp rygg eller som vist i den alternative form, kan være en eller annen passende fremspringende del. Når bøyletråden er lagt riktig i de tilhørende bøyletrådspor 172 og 174 i strammevingseksjonen, er den linguale flate av bøyletråden i kontakt med svingeområdet 176. Den øvre del av bøyletråden kan være stort sett i flukt med flaten.på oversiden av strammevingene. Brakettkonstruksjonen har skrå flater 178 og 180, som strekker seg fra svingeområdet 176 mot de motstående ender av brakettkonstruksjonen. Skråflåtene 178 og 180 danner bunndeler av de respektive bøyle-trådspor 172 174. Som vist på figur 14, med stiplede linjer, er en bøyletråd 182 anbragt korrekt i bøyletrådsporene. Skråflåtene 178 og 180 divergerer fra den linguale flatedel av bøyletråden 182 og gir dermed konstruksjonsmessig plass for rotasjonen. Bøyletråden kan derfor deformeres betydelig forå skaffe mulighet for overrotasjon, uten av bøyetråden forstyrres av de skrå flater. Da svingeområdet 176 er i form av en skarp kant, vil interbrakettbredden for rotasjonsbevegelse derfor strekke seg fra midtpartiet av hver av ortodontiske braketter som står ved siden av hverandre.

Man skal merke seg at den dobbelt brakettkonstruksjon som er vist på figurene 13 og 14, har dobbelte strammevinger som er vanlig oppbygning slik at reguleringstannlegen blir istand til å utnytte braketten på en vanlig måte som han allerede er kjent med. Reguleringstannlegen vil velge den mesialt ogdistalt tilpassede brakettkonstruksjon på figurene 13 og 14, under forhold da tannlegen også ønsker å benytte en brakett som gir ytterligere rotasjonsmulighet og mulighet for over-rotasjon. Bøyletråden kan litigeres på den samme generelle måte som vanlige dobbeltbraketter og av den grunn behøver regulringstannlegen ikke foreta særlig endringer i den vanlige dobbeltbrakett terapi som han er vant til. Når ytterligere rotasjonskontroll e-ler mulighet for over-rotasjon er ønskelig, vil reguleringstannlegen ganske enkelt litigere den rette mesiale eller distale strammeving, for å skape rotasjon av braketten og dermed tannen,i forhold til bøyletråden.

Selv om braketten på figurene 13 og 14 er vist med et svingeområde i form av en skarp kant som fremkommer ved at de skrå flater 178 oh 180 skjærer hverandre, skal man være klar over at andre utformninger av svingeområdet også kan anvendes. For eksempel kan utførelsesformen på figur 15, som er vist

i snitt på samme måte som figur 14, innbefatte en mellomliggende svingeseksjon utført som et fremspring med stort sett rektangulær form. Som vist på figur 15,der braketten er generelt angitt med 184, omfatter det en basiskonstruksjon 186 som er beregnet på å bli festet ubevegelig til den tann på den måte som er beskrevet ovenfor i forbindelse med de forskjellige utførelsesformer på figurene 1 - 14. Den øvre del av basis 186 har etpar strammevinger 188 og 190 med en utformning som tilsvarer den på figur 13 og strammevingene er orientert slik at de mellom seg danner nøyaktige bøyletråd-spor. Bøyletråden 192 er vist med stiplede linjer i riktig stilling i presisjonssporene for bøyletråden.

Mellom parene av strammevinger 188 og 190, danner basisdelen 186 en mellomliggende seksjon 194 med hovedsaklig rektangulær form. Den mellomliggende seksjon 194 er svingbar i forhold til bøyletråden 192, innenfor grenser som bestemmes av den mesiale-distale fordypning som dannes av dybden av bøyletrådsporene på hver side av den forholdsvis brede, mellomliggende seksjon. Den plane flate 194 har større bredde enn den skarpe kant 176 på figur 13 og begrenser interbrakettbredden med brøkdeler av en millimeter for effektiv rotasjonsmulighet må dobbeltbraketten ha en vektarm med tilstrekkelig lengde fra svingeområdet i braketten til den tilstøtende strammevinge, til at mesial eller distal ligatering skaper en riktig verdi for deformeringen av bøyle-tråden. Bøyletråden samvirker med svingeområdet i braketten til å frembringe en rotasjonskraft på tannen, hvilken kraft forsvinner når tannen dreier seg og bøyletråden går tilbake til sin normale bøyleform. Under forhold da braketten har tilstrekkelig lengde, kan et forholdsvis bredt svingeområde anvendes uten at dette på urimelig måte reduserer lengden av vektarmen. For braketter med begrenset lengde kan det imidlertid bli nødvendig med et forholdsvis smalt eller et skarpkantet svingeområde for at man skal få en vektarm med den nødvendige lengde for effektiv rotasjon. Det antas at det rektangulære fremspring 194 vil bli mye lettere og billigere å maskinere eller støpe og at denne utførelse derfor er å foretrekke fra et kommersielt synspunkt.

På figurene 1 - 7 har hver av brakettutførelsene avlastningsspor for bøyletråden, med divergerende utformning. Som nevnt ovenfor kan avlastningssporene for bøyletråden ha en hvilken som helst egnet form innenfor oppfinnelsens ånd og ramme.

Som vist på figurene 16 og 17 innbefatter en ortodontisk brakett som er generelt betegnet med 200 en basiskonstruksjon 202 som danner strammevingseksjoner 204 og 206 i avstand fra hverandre. Hver av strammevingseksjonene har etpar av strammevinger som er beregnet på å holde ligaterende anordninger eller hjelpemidler på den måte som er beskrevet ovenfor.

Den mellomliggende aktive bøyletråddel av basiskonstruksjonen 202, har et presisjonsbearbeidet, aktivt bøyletråd-spor 210, hovedsaklig på samme måte som beskrevet ovenfor i forbindelse med figurene 1-7. Brakettbasisen 202 er også formet slik at den har hovedsaklig rektangulære bøyle-trådspor 212 og 214 som er i flukt med de tilstøtende ende-deler av bøyletrådsporet 210. Bøyletrådsporene 212 og 214

har tilstrekkelig occlusal-gingival bredde og mesial-distal dybde, i sammenligning med bøyletrådsporet 210, til at man får en betydelig bevegelsesfrihet for bøyletråden ved hver ende av bøyletrådsporet. Bøyletrådavlastningen som oppnås med disse rektangulære bøyletrådspor, er den samme som man får med de divergerende utad bredere bøyletrådspor som finnes på figurene 1-7.

Når bøyletrådene blir ligatert til ortodontiske braketter

ved hjelp av elastiske ligaturdeler, er det nødvendig at ligaturdelene utøver kraftmomenter på bøyletråden, slik at denne blir holdt fast inne i bøyletrådsporet for braketten. Hvis bøyletrådsporet er sterkt vinklet i forhold til brakettkonstruks jonen for utøvelse av dreiekrefter, vil de elastiske

ligaturdeler ofte ikke utøve tilstrekkelige kraftmomenter mot bøyletråden, der momentene også er i flukt med retningen av bøyletrådsporets vinkelstilling. I sette tilfelle vil bøyletråden bli holdt fast i bøyletrådsporet med utilstrekke-lige kraftmomenter fra den elastiske ligaturdel og vil, til visse tider, bli utilsiktet adskilt fra bøyletrådsporet.

Når dette finner sted, vil naturligvis dreiekraftaktivi-teten som vanligvis skapes av den rektangulære kantbøyle-tråd gå tapt og vil ikke bli frembragt på nytt hvis ikke bøyletråden igjen drives inn i sitt vinkelstilte spor.

Figurene 18 og 19 viser en ortodontisk brakettkonstruksjon

av den dobble/enkle type i henhold til oppfinnelsen, der brakettkonstruksjonen på en effektiv måte er utført for å skape retningsorienterte kraftvektorer ved hjelp av den elastiske ligaturdel som på en effektiv måte holder bøyle-tråden fast i dens bøyletrådspor. Brakettkonstruksjonen som er vist generelt ved 220, er forsynt med en bindingsbasis 222 som skal binde braketten direkte til emaljeflaten på en pasients tann. Det er klart at braketten også kan festes til et metallbånd når anordningen som skal holde braketten fast på pasientens tann er av båndtypen, når dette er ønskelig. Braketten innbefatter en hoveddel 224 som har motstående par av strammevinger 226 og 228, der man finner underskårne skuldre 230 og 232, der en elastisk ligaturdel 236 skal holdes fast på den måte som er vist på figurene 18 og 19.

Hoveddelen av braketten er også formet med et mellomliggende kantspor 238 for bøyletråden. Sporet har en rektangulær tverrsnittsform og en lengde som er tilnærmet lengden på en typisk enkel ortodontisk brakett. På begge sider av bøyle-trådsporet 238, finnes det avlastningsområder 240 og 242

for bøyletråden og disse områder strekker seg fra endene av bøyletrådsporet til ytterkantene av braketten. Disse avlastningsområder for bøyletråden muliggjør bøyning av bøyle-tråden 244 fra de respektive kanter av bøyletrådsporet på

den måte som er beskrevet ovenfor. Den totale lende av brakettkonstruksjonen 220 nærmer seg lengden på vanlige ortodontiske braketter av den dobbelte type og gir dermed reguleringstannlegen samlet trekkene fra både dobbelte og enkle ortodontiske braketter.

For å sørge for effektiv anbringelse av bøyletråden 244 i'bøyletrådsporet 238 og for å bidra til utøvelse av kraftvektorer på bøyletråden for å holde denne fast i bøyletråd-sporet 238, er brakettkonstruksjonen utformet slik at den har ligaturspor, f.eks. som vist ved 246 og 248 på figur 18 og 2 74 og 276 på figurene 20 og 21. Som vist på figur 18, skjærer sporene 246 og 248 avlastningsområdet 240 ved en ende av brakettkonstruksjonen. Med en elastisk ligaturdel festet rundt de motstående strammeringer og opptatt i ligatursporene, vil den bli tvunget inn i den form som er vist på figurene 18 og 19. Den elastiske ligaturdel vil derfor utøve kraftvektorer, hovedsaklig som vist med kraftpilene på figur 18 og derved drift den rektangulære bøyletråd 244 i en retning som er i flukt med bøyletrådsporet 238.

Problemet med å holde bøyletråden på plass i sporet, blir

mer alvorlig under betingelser der bøyletrådsporet er betydelig vinkelstilt i forhold til andre komponenter i brakettkonstruks jonen slik tilfellet er for visse tanninstallasjoner for lingual ortodontisk anvendelse. For eksempel er det på figurene 20 og 21 vist en enkel/dobbelt ortodontisk brakett, beregnet for anvendelse av kantteknikken der bøyle-trådsporet på kanten står i en stor vinkel, for eksempel en vinkel på 45^, for å muliggjøre anbringelse på den linguale flate av noen tenner. Brakettkonstruksjonen på figurene 20 og 21 er vist generelt ved 250 og har en hoveddel 252

som kan være forsynt med en bindingsbasis 254. Hoveddelen har motstående par av strammevinger 256 og 258 i avstand fra hverandre og de er underskåret for å danne holdeskuldere 260 og 262 for en lingatur.

Mellom parene av strammevinger har hoveddelen også en mellomliggende seksjon 264 som danner et vinkelstilt bøyle-trådspor 266 for fastholdelse av en kantbøyletråd 268 med rektangulært tverrsnitt i den vinkelstilling som er vist på figur 20. På begge sider av bøyletrådsporet 266, har hoveddelen avlastningsområder 270 og 272 for bøyletråden,

noe som på en effektiv måte skaper klaring rundt bøyle-tråden utenfor endene av bøyletrådsporet 266. Bøyletrådsporet har tilnærmet samme lengde som bøyletrådsporet for en vanlig enkel ortodontisk brakett for kantbruk, og gir derfor omtrent samme interbrakettbredde mellom bøyletrådsporene på braketter som står ved siden av hverandre, slik tilfellet er for enkle braketter med strammevinger. Brakettkonstruksjonen på figur 21 er vist uten elastisk ligaturdel, for at det skal være lettere å forstå virkemåten for denne brakettkonstruksjon. Bøyldtrådsporet 266 er vist ved parallelle sideflater for kraftoverførende tilknytning til den rektangulære bøyletråd 268 i henhold til kantteknikken.

Særlig når det gjelder sterkt vinklede bøyletrådspor,

for eksempel som vist på figurene 20 og 21, er det ønskelig at ligaturdelene, særlig ligaturdeler av den elastiske type, skaper de rette kraftvektorer mellom braketten og bøyle-tråden til at bøyletråden holdes fast i bøyletrådsporet.

Når det gjelder typiske ortodontiske braketter med dobbelte strammevinger, blir de kraftvektorer som utøves av ligaturdelene på bøyletråden, ikke slik orientert at man får et fast anlegg av bøyletråden i bøyletrådsporet. Av den grunn er brakettkonstruksjonen på figurene 20 og 21 utformet med tversgående ligaturspor som vist ved 274 og 276. En elastisk ligaturdel, for eksempel som vist ved 278 på figur 20, strekker seg under de underskårne strammevingskuldre 260

og 262 og passerer deretter gjennom de tversgående ligaturspor 274 og 276 ved hver ende av braketten. Ligaturdelen strekker seg deretter gjennom avlastningsområdet i brakettkonstruks jonen og over bøyletråden 268, som ligger i bøyle-trådsporet. Selv med betydelig vinkelstilling for bøyle-

tråden som vist på figurene 20 og 21, vil den elastiske ligaturdel sette opp kraftvektorer som vist med kraftpilene på figur 20 og disse krefter er rettet inn med de skrått-

stilte sideflater av bøyletråden. Disse kraftvektorer samvirker for å holde den vinkelstilte bøyletråd 268 fast i bøyletrådsporet 2 66. Brakettkonstruksjonene på figurene 18 til 21 sørger derfor for effektiv fastholdelse av bøyle-tråden og reduserer muligheten for at bøyletråden skal kunne glippe ut av bøyletrådsporet.

Under henvisning til ovenstående, er det klart at man ved oppfinnelsen er kommet frem til et kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakettsystem som på en effektiv måte fører sammen de fordelaktige muligheter i ortodontiske braketter,

både av den enkle og den dobbelte type. Dette ortodontiske brakettsystem skaper en interbrakettavstand med maksimal lengde som vanligvis ikke er mulig for dobbelte og ortodontiske braketter. Den ortodontiske kantteknikk blir på en effek-

tiv måte benyttet slik at man får god kontroll med tipping og dessuten får muligheter til effektiv rotasjon og over-rotasjon. Disse kombinerte trekk er vanligvis ikke tilgjengelige i hverken enkle eller dobbelte ortodontiske brakettsystemer. Ved foreliggende oppfinnelse har man kommet frem til en ortodontisk brakettkonstruksjon for kantteknikken, den braketten kan utnyttes til å gi en effektiv rotasjon og overrotasjon, såvel som den vanlige tipping og dreining som er effektiv i brakettsystemer av den enkle strammevingtype. Den sentralt anbragte aktive bøyletråddel av brakettkonstruks jonen har et presisjonsbearbeidet bøyletrådspor som gjør braketteystemet velegnet til ortodontisk kantterapi-teknikk. Videre er bøyletrådens avlastningsspor ved de ytre deler av brakettkonstruksjonen utvidet i bredde for å øke fleksibiliteten av bøyletråden ved å øke interbrakettbredden og er utvidet i dybde for å bidra til kontroll med rotasjon og overrotasjon med braketten. Den enkle/dobbelte brakettkonstruksjon for kantteknikk som her er beskrevet,

sørger også for utvikling av effektive kraftvektorer mellom

ligaturdeler og bøyletråd, for å sikre fast anlegg av bøyletråden, også når bøyletrådsporene står sterkt vinklet. Det skulle dermed være klart at foreliggende oppfinnelse

er vel egnet til å oppfylle alle hensikter og formål som er omhandlet ovenfor, sammen med andre trekk som ligger i beskrivelsen av selve anordningen.

Det som her er forklart, gjelder foretrukne utførelsesformer for oppfinnelsen og andre utførelsesformer for denne kan ut-vikles uten at man derved avviker fra hovedtanken og beskyttelsesomfanget.

Claims (9)

1. Kombinert dobbelt/enkelt ortodontisk brakett for ortodontisk kantterapl, karakterisert ved at den omfatter: (a) en baslsdel (12) som er beregnet på å bli festet ubevegelig på en tann, (b) første strammevlnganordning (22, 24) som strekker seg ut fra en ende av basisdelen (12), (c) andre strammevlnganordning (26, 28) der stramme-vinganordningene (22, 24, 26, 28) har en bestemt stram-mevinglengde, (d) en mellomliggende brakettseksjon ' (30) utformet mellom de første (22, 24) og andre (26, 28) strammevinganordninger, hvilken mellomliggende brakettseksjon (30) har parallelle, plane anleggsflater (34, 36) for bøyletråd (192, fig. 15) for ortodontisk kantterapl, hvilke flater (34, 36) danner et presisjonsbearbeidet spor (32) for kantbøyletråden, beregnet på å oppta en bøyletråd med rektangulær form med tett pasning, slik at trippe, -dreie, -og rotasjonskrefter utøves av bøyletråden på de nevnte plane parallelle flater (34, 36) som er i avstand fra hverandre, etter ortodontisk kantterapl og (e) hvilke første og andre strammevinganordninger (22, 24) har bøyletrådavlastninger (46, 48) både occluso-gingivalt og bucco-1 ingualt ved hver ende av bøyletrådsporet (32) i den mellomliggende seksjon, hvilke bøyletrådavlastninger (46, 48) strekker seg fra de respektive ender av bøyletrådsporet (32) til sidene av basisdelen (12).

2. Kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakett som angitt i krav 1, karakterisert ved at bøyletråd-sporet (32) har bøyletrådavlastning (46, 48) i occlusal-gingival bredde fra bøyletrådsporet (32) mot hver side av basisdelen (12).

3. Kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakett som angitt i krav 1, karakterisert ved at spordelen (32) for bøyletråden har bøyletrådavlastning (46, 48) i bucco-lingual dybde fra bøyletrådsporet (32) mot hver side av basisdelen (12).

4. Kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakett som angitt i krav 1, karakterisert ved at sporanord-ningen (32) for bøyletråden har bøyletrådavlastning (46, 48) både i bucco-lingual dybde og occlusal-gingival bredde, fra bøyletrådsporet (32) mot hver side av basisdelen (12).

5. Kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakett som angitt i krav 1, karakterisert ved at de ligaterende strammevinganordninger omfatter: (a) et par strammevinger (22, 24) som ligger i avstand fra hverandre på minst et av de occlusale og gingivale partier av basisdelen (12), og (b) med bøyletrådsporet (32) 1 den mellomliggende brakettseksjon (10) plassert, i det minste delvis mellom strammevingene (22, 24) som står i avstand fra hverandre.

6. Kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakett som angitt i krav 1, karakterisert ved at de ligaterende strammevinganordninger omfatter: (a) et par ligaterende strammevinger (22, 24 ) som er anbragt i avstand fra hverandre på minst ett av de occlusale og gingivale partier av basisdelen (12), (b) der minst en ligaterende strammevinge (22) er anbragt på det annet av de occlusale og gingivale partier av basisdelen (12) og (c) med den mellomliggende brakettseksjon anbragt i det minste delvis mellom det nevnte par strammevinger (22, 24) i avstand fra hverandre og også mellom det nevnte par av strammevinger (22, 24) i avstand fra hverandre og den nevnte minst ene ligaterende strammevinge (22).

7. Kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakett som angitt i krav 1, karakterisert ved at den ligaterende strammevingeanordning omfatter: (a) occlusale og gingivale par (22, 24, 26, 28) av ligaterende strammevinger som strekker seg fra basisdelen (12), der hvert par ligaterende strammevinger står i avstand fra hverandre, (b) hvilken basisdel (12) har avlastningsspor (32) for bøyletråden mellom den occlusale og gingivale i hvert par strammevinger (22, 24, 26, 28) hvilket avlastningsspor (32) for bøyletråden opptar kantbøyletråden på inaktiv avlastet måte, og (c) hvilken mellomliggende brakettseksjon (10) er anbragt i det minste delvis mellom hver av de occlusale og gingevale par av ligaterende strammevinger (22, 24, 26, 28) og hvilke seksjoner og lignende ortodontiske braketter som står ved siden av hverandre bestemmer grensene for aktiv interbrakett-bøyletrådlengde mellom brakettene.

8. Kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakett som angitt 1 krav 7, karakterisert ved at hvert av avlastningssporene (32) for bøyletråden har bøyletrådavlast-ning (46, 48) både i occlusal- og gingival bredde og buccal-lingual dybde og er i flukt med bøyletrådsporet (32).

9. Kombinert enkelt/dobbelt ortodontisk brakett som angitt i krav 1, karakterisert ved at: (a) bøyletrådsporet (32) strekker seg over 1 det minste endel av den angitte strammevlnglengde og innbefatter partier (46, 48) som er avlastet eller utspart i mesial og distal dybde ved hver ende og (b) en svingeanordning er dannet mellom de avlastede deler av bøyletrådsporet.