NO144716B - Lagringsbeholder saerlig for hydrocarboner. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår beholdere for lagring av hydrocarboner med stor kapasitet og særlig en beholder hvor taket har mekaniske egenskaper som særlig gjør det mulig for beholderen å tåle alle plutselige væromslag uansett beholderens dimensjoner.

Problemet med styrken av taket overfor voldsomme væromslag har i virkeligheten hittil bare vært delvis løst. Selvsagt er styrken sikret ved beskyttelsen med et metallisk tak, men beholderens dimensjoner blir da meget begrenset, konstruksjonsomkostningene øker meget hurtig med størrelsen av anlegget i et forhold som for-byr enhver konstruksjon av denne type, eller beskyttelsen er sikret ved hjelp av et dobbelt tak, hvorav et parti som kalles det nedre dekke, er i kontakt med de lagrede hydrocarboner og bare har som sin funksjon å isolere hydrocarbonene overfor det omgivende miljø, og hvis øvrige parti eller øvre dekke har til funksjon å beskytte det nedre dekke mot kraftige væromslag. Da det øvre dekke ikke kan være metallisk for å tillate beskyttelse av meget store overflater, har man således søkt tilflukt til et oppumpet eller oppblåst dekke, hvis mekaniske styrke oppnås på den ene side ved dannelsen av et overtrykk mellom dette og det nedre dekke ved hjelp av en vifte og på den annen side ved hjelp av en betydelig forankring. På denne måte blir rennene vann ledet utenfor det nedre dekke, hvilket gjør det mulig til fremstilling av dette å anvende et materiale med liten mekanisk styrke foruten at vind og trekk ikke kan utøve noen virkning mot dette på grunn av den beskyttelse som bys av det opp-blåste og forankrede dekke.

I alle øvrige tilfelle er man både tvunget til å redusere beholdernes dimensjoner og til å anvende komplekse organer bestående i anordning av flytelegemer fordelt på en spesiell måte og innbyrdes forbundet med kabler, på hvilke hviler et dekke for å gjøre det mulig for avløpsorganer for vann som samler seg i på forhånd bestem-te soner, å oppta den overbelastning som dannes av vannet. Imidlertid uansett disse organer kan ingen av dem muliggjøre en hensiktsmessig fasthet for det således fremstilte flytende tak mot virk-ningen av vind som på visse steder utøver en kraft i størrelses-ordenen 100 kg/m . De skråninger eller doseringer som vanligvis omgir disse tak kan tydeligvis ikke hindre virkningene av vind og følgelig ødeleggelsen av taket når dette har en viss dimensjon. Blandt annet selv om man lett kan tenke seg flytende tak for vann-tanker som bare er dannet av en enkelt fleksibel duk som eventuelt hviler på flottører, kan en slik anordning ikke egne seg for en beholder til lagring av hydrocarboner fordi det er uunngåelig i tillegg til tettheten av det flytende tak også å sikre fullkommen hermetisk gasstetthet. Til idag er et slikt problem ikke blitt løst for tak eller dekker med store dimensjoner, idet anskaffelses-prisen forøvrig meget hurtig ville bli hindrende ved nødvendigheten av å sikre en fullkommen hermetisk tetthet som medrører anvendelsen av sammensatte duker med tykkelse i det minste større enn 20 mm foruten tilstedeværelsen av forskjellige organer for å bære den betydelige vekt av en slik duk og for å virkeliggjøre en spesiell sterk forankring samtidig som oppsamlingen av regnvann må unngås. Imidlertid, selv om man forutsetter at disse problemer skulle være løst, støter man også på problemer med vind når dimensjonene blir betydelige.

Det har vært foreslått et flytende tak som er laget av et antall paneler fremstilt av ekspandert polystyren og polyurethan-skum og anordnet kant mot kant og som er dekket av sement og sand eller annen findelt masse for å beskytte dette og for å øke dets vekt, men der er liten tetthet mellom panelene

og mellom taket og veggene i beholderen. I en annen kjent type flytende tak, er tetningselementer anordnet langs takets kant, hvilke elementer er presset mellom endekanten av taket og veggene i beholderen, men disse elementer tillater ikke en effektiv tetning, særlig ikke noen gasstett tetning mellom taket og veggene i beholderen.

Et hovedformål med foreliggende oppfinnelse er å skaffe en beholder for lagring, særlig for lagring av hydrokarboner, omfattende et hulrom fylt med væske, hvis nivå bibeholdes hovedsakelig konstant, en tettende duk som dekker bunnen og veggene av hulrommet, et tak innrettet for å flyte på den lagrede væske og som inkluderer et ikke metallisk stivt gasstett legeme, og et lag av tett materiale, såsom jord, fordelt over taket for beskyttelse mot vinden, og oppfinnelsen utmerker seg ved at en gasstett duk som dekker i det minste en omkretsdel av nevnte legeme og er dekket av i det minste endel av nevnte lag av tett materiale er sveiset eller klebet til den frie kant av den tettende duk.

En beholder av denne art løser alle de stilte problemer også ved de større valgte dimensjoner, f.eks. i størrelses-ordenen bredde 100 m ved lengde 1000 m, og for den spesielle art produkter som skal lagres. Det legeme som danner taket er i virkeligheten stivt med tilstrekkelig liten tetthet og tilstrekkelig tykkelse til å bære et jordlag, hvorfor man slår. fast at der-ved løses samtidig de problemer som oppstår ved kraftige klimaendringer .

Da det flytende legeme er stivt kan det i virkeligheten ikke lenger som for hittil kjente flytende tak foreligge oppsamlingssoner for regnvann og det er ikke lenger nødvendig å anordne sammensatte organer for bortledning eller pumping av slikt vann og i det hele tatt å anordne spesielle konstruksjoner som tillater taket å deformeres under vanntrykket. Da dessuten selve taket er beskyttet av et jordlag som danner en betydelig masse selv for forholdsvis tynne jordlag, gir dette beskyttelse mot vindens direkte virkninger, idet de trykk som frembringes av vinden, vil være mindre sammenlignet(med vekten av jordlaget. Ikke bare øker man på denne måte den samlede masse av selve taket ved å forsterke konstruksjonens stabilitet, men man kan utnytte den betydelige utstrekning av de jordmasser som frigjøres ved ut-gravning og oppnår således en fordel ved eventuell utnyttelse av denne overflate og dannelse av et naturlig miljø, idet regnvann kan holdes tilbake i det minste delvis og med fordel ved hjelp av dette miljø når jordlaget har en tykkelse på f.eks. ca. 20 cm.

Et annet formål med oppfinnelsen er å skaffe til-veie en beholder av denne type som kan lett fremstilles, uansett dens dimensjoner, idet beholderen utmerker seg ved at det valgte materiale er et skum av polyurethan fremkommet ved den kjente reaksjon av polyol med en isocyanat under tilstedeværelse av en katalysator og et esnings- eller skumningsmiddel, idet polyolet: polyether, polyester eller blanding av disse, omfatter frie hydroxylgrupper,. hvor OH-g.ruppen er større enn en verdi på mellom 160 og 200.

De fordeler som fremkommer ved en slik betingelse,

er betydelige fordi de gjør det mulig ikke bare å oppnå et tak i samsvar med den ovenfor definerte beholder og som har en fullkommen kjemisk bestandighet overfor hydrocarboner, men også å fremstille taket på stedet for selve beholderen.

Det viser seg faktisk at hvis OH-gruppen er større enn den nevnte verdi får man et stivt skum, hvis. flyteevne er tilstrekkelig høy til å bære jordlaget fordi den oppnådde tetthet kan gå helt ned til verdier i størrelsesordenen 25 til 30 kg/m^ og at det på grunn av forholdsvis små omkostninger for det oppnådde skum er det mulig å anbringe dette i en tykkelse som er tilstrekkelig til å understøtte et jordlag som øker takets stabilitet og dets styrke overfor klimaendringer. Det er likeledes viktig å bemerke at da varmeutvidelseskdeffisienten for det anvendte materiale er meget liten, kan man hensiktsmessig innstille bredden av taket til bredden av beholderen. Dertil kommer at trykkstyrken og strekkstyrken såvel som dets elastisitetsmodul tillater små variasjoner av væskens overflatenivå såvel som ikke umerkelige lokale belastningssvingninger. Dette fører til at man lett kan bevege seg på taket og anvende dette som bærer for et jordlag dekket med gressmatte. På den annen side på grunn av muligheten for lett fremstilling av polyurethanskum kan man anvende dette trekk til på stedeti å utbedre et tak som er tilfeldig skadet på et eller annet sted.

Ytterligere fordeler og karakteristiske trekk ved foreliggende oppfinnelse vil fremgå av følgende beskrivelse under henvis-ning til tegningen som i form av rene eksempler uten begrensning viser noen utførelser av foreliggende oppfinnelse^idet fig. 1 er en skjematisk fremstilling i snitt med fjernelse av en del og viser takets forbindelse med omkretsen av beholderen, fig. 2 til 7 er skjematiske fremstillinger av forskjellige varianter av takets forbindelse, fig. 8 er et skjematisk planriss av maskiner for fremstilling og anbringelse av taket, fig. 9 viser skjematisk et tverrsnitt av et prismatisk element som tjener til dannelsen av taket, fig. 10

er et skjematisk riss 0av stasjonen for forbindelse av takets elementer, fig. 11 viser i snitt en detalj som illustrerer en utbedring av en meget liten del av taket og fig. 12 er en detalj i snitt og viser utbedring av en større del av taket.

Disse forskjellige figurer og særlig fig. 1-7 har til formål ved hjelp av noen eksempler å illustrere en beholder i samsvar med oppfinnelsen, dvs. en beholder med meget stor kapasitet omfattende et flytende stivt tak 1, hvis materiale kan ha en meget liten tetthet, idet vekten av en kubikkmeter kan være mellom 15 og 100 kg. Dette tak er dekket med et lag 2 av jord eller lignende.

På alle figurer finner man således igjen de samme henvisningstall.

I eksempelet på fig. 1 er tetningen sikret rundt omkretsen av det stive tak 1 ved hjelp av et seildukdekke' 3 som enten kan strekke seg over hele taket 1 eller bare over dettes omkrets slik at ved forankring i underlaget av dekkets 3 ende 3a sikrer man hermetisk forbindelse av taket med volden 4 som danner kanten av beholderen. Forutsatt at man dekker beholderens vegger med en tett duk 5, foregår forankringen fortrinnsvis etter sammensveising av endene 3a og 5a av dukene som vanligvis er varmesveisbare. Sveisingen kan forøvrig foregå på et hvilket som helst annet sted eller område av duken loddrett på volden 4. En pølseformet buffert 6 tillater enten dekning bare av den horisontale forskyvning av taket 1 mot volden 4,' hvilke forskyvninger forøvrig har liten amplitude, eller å sikre denne funksjon samtidig med tetning. Det skal bemerkes at bare duken 3 må være hermetisk, idet duken 5 kan være ganske enkelt tett.

Når den dempende pute 6 bare har til oppgave å dempe for-skyvningene av taket mot volden kan der eventuelt foreligge et rom mellom bufferen 6 og kanten av taket 1 og i dette område kan man stå overfor en ikke ubetydelig fordampning av de lagrede hydrocarboner 7. Ifølge en foretrukket utførelse av oppfinnelsen unngår man imidlertid enhver forskyvning av noen betydning av taket ved å anordne en buffer som ved hjelp av sin form opprettholder stadig kontakt på den ene side med kantene av taket og på den annen side med kantene av beholderen. Hvis fordampningen er betydelig, anordner - man konvensjonelle avløpsorganer. Disse enkle og kjente organer faller ikke innenfor rammen av foreliggende oppfinnelse og er der-for heller ikke vist.

I eksempelet på fig. 2 støtter kantområdet la av taket seg på undersiden og i sideretning mot volden 4. Dessuten vil en be-lastning av jord 2a loddrett over dette parti.av taket bidra til forankring av taket og av partiet 3a av duken. Denne er klebet eller sveiset ved 8 til taket 1 og til enden 5a av tetningsduken på bunnen av beholderen. På grunn av belastningen 2a kan man anordne avløp som befinner seg i dette parti for å tømme regnvann som det er fare for kan samle seg på overflaten av laget 2.

Taket 1 kan også være slik dimensjonert at det innstiller seg etter den vertikale vegg 4a av volden som er dekket av duken 5. I. stedet for å klebe eller sveise dukene sammen med taket kan man sveise partiene 3a og 5a av dukene på bunnn og på overflaten ovenpå volden 4 og dekke en avløpskanal 9 for vann ved hjelp av et parti a,v duken 5b som man fester i volden 4 ved simpel dekning med jord.

Forankringen av dukene kan også sikres ved hjelp av en renne 10, hvor man dekker veggene ved hjelp av dukpartiene 3a, 5a og fyller kanalen med cement 11 som vist på fig. 4-6. Når bufferen 6 opprettholdes sammentrykket på grunn*av dimensjonen av taket 1 kan man også dekke et parti av volden 4 ved hjelp av jordlaget som antydet ved 2a. Regnvannet samles opp i avløpskanalen 9.

Når derimot taket har en bredde som er litt mindre for at bufferen 6 skal sikre permanent tetning, anordner man en bestemt lengde av duken ved 3b, fig. 5, som gjør det mulig å forskyve taket 1 uten å utøve trekk av betydning på duken. Duken 3 kan i virkeligheten opphøre i punktet i punktet for klebning eller sveising mar-kert med 12 til en kant av et enkelt bånd eller en belgform, idet den annen kant kan være enten forankret i sementen 11 eller klebet eller sveiset ved 13 til partiet 5a av tegningsduken. Man sikrer således fullkommen hermetisk tetning av forbindelsen av taket 1 med kanten av beholderen fordi det stive tak 1 er hermetisk og båndet som tjener som belg og hvor kantene 12 og 13 er henholdsvis klebet eller sveiset til taket 1 og duken 5, kan være et sammensatt bånd med tilstrekkelig tykkelse til å ha alle de mekaniske og fysiske krevede egenskaper.

Det må forståes at hvis taket er hermetisk kan duken 3 utelates, idet man anordner en hermetisk forbindelse mellom taket og

kanten av beholderen.

Som vist på fig. 6 kan man spesielt anordne et bånd 14 av elastisk materiale i stedet for belgen 12-13 og hindre horisontale forskyvninger av taket 1 ved hjelp av et nett 15 av kabler, idet disse er haket fast ved hjelp av hvilke som helst hakeorganer 16, såsom stenger, kroker osv. Det elastiske materiale klebes til taket 1 og til duken 5.

På fig. 7 vil man gjenfinne de samme elementer som på fig. 2, på hvilke en myk skumblokk 17 av f.eks. polyuretaan er tilføyet på den innvendige kant av volden 4 og det nedre parti av kanten la av taket over duken 5. På denne måte blir små horisontale og vertikale forskyvninger av taket tatt opp ved elastisiteten i skumblok-ken.

Det er nytteløst å forsøke igjen å oppnå fordelene ved

det flytende, ikke metalliske stive tak med liten tetthet dekket av et lag jord eller lignende. Det erindres imidlertid at når man ønsker å anvende oppfinnelsen i tilfelle av en beholder med meget store dimensjoner, f.eks. beholdere som har en bredde i størrelsesordenen 50 til 200 m og en lengde på 500 til 2000 m, utnytter man ifølge oppfinnelsen et polyurethanskum fremkommet ved reaksjonen av polyol og en isocyanat under tilstedeværelse av et esnings- eller skumningsmiddel, et overflateaktivt middel og en katalysator, idet polyolet kan være polyether, polyester eller en blanding av disse, og omfatter frie hydroxylgrupper, hvor OH-gruppen er større enn en verdi i størrelsesordenen 180 til 200.

Det har faktisk vist seg at polyurethaner fremstilt ut fra polyol med et OH-tall er større enn en verdi i størrelsesordenen 180 til 200, har en stor flyteevne, idet alle de dannede celler da er praktisk talt lukket. OH-tallet kan som man vet kontrolleres ved hjelp av en blanding av pyridin/fthalsyreanhydrid som man bringer til å reagere med 0,8 til 1 g av prøven E av polyol for 25 ml av blandingen som man bringer til kokepunktet. Man vasker med 15 ml pyridin og man titrerer ved hjelp av NaOH under nærvær av 10 dråper fenolfthalein 1 %-ig i pyridinet. Man gjenvinner således a ml opp-løsning. Man fortsetter med titrering av blandingen pyridin/fthalsyreanhydrid ved oppløsning av 84,0 g fthalsyreanhydrid i ren form i 600 ml rent pyridin mens man holder 25 ml fortynnet med det samme pyridin anvendt for fremstillingen av reaksjonen og man tilfører 10 dråper feriolfthalein. Ved titreringen med NaOH får man b ml og man beregner OH-tallet = tb a^ ,<56/>l ^ hvor E tilsvarer den anvendte prøve av polyol, 0,8 til lg.

ErfaringeE har vist at de stive polyurethanskum som fåes ved hjelp av polyol, hvis oH-tall har verdier over 180 til 200, har en styrke mot sammentrykning over 1,5 kg/cm<2>, en. tetthet som kan gå ned til 28 kg/m^, og kan utsettes for en viss bøyning og viser utmerket motstand mot hydrocarboner såvel som en utmerket ugjennom-trengelighet for gass. På grunn av selve materialets struktur er dessuten varmeledningsevnen ytterst liten.

Som et eksempel kan isocyanat være dimethylmethandiiso-cyanat eller forpolymere som skriver seg fra en forreaksjon av et isocyanat med et polyol, idet mengden av isocyanat tilsvarer den støkiometriske mengde som er nødvendig for reaksjon med polyolens hydroxylgrupper og eventuelt med vann under dannelsen uten at mengden av isocyanat kan være mindre enn 85 % av denne støkiometriske mengde, idet vann kan variere i forholdet 0 til 3 vekt% av polyolet.

Ekspansjonsmidlet må fordampe under den eksoterme virkning av reaksjonen og kaN f.eks. være triklorfluormethan alene eller i blanding med diklorfluormethan, idet de fremkomne skum har lavere tettheter for økende andeler av ekspansjonsmiddel. Man kan f.eks. anvende mengder i størrelsesordenen 30 til 50 deler ekspansjonsmiddel pr. 100 deler polyol. Hvis man har valgt et annet ekspansjonsmiddel, velger man dette blandt produkter som har et kokepunkt mellom -30° og +5o° C. Man kan også benytte en gass som dannes under den kjemiske reaksjon, såsom carbondioxyd som fremkommer ved reaksjonen av vann med isocyanat.

Det anvendte overflateaktive middel kan være en polymer siliconglydol, diethylaminooleat, natriumsalter av sulfonert rici-nusoljesyre osv., i mengder større enn 0,3 deler pr. 100 vektdeler polyol.

Katalysatoren kan være alle tertiære aminer og særlig tri-ethylamin, hvortil man kan tilsette komplementære katalysatorer av tinnsalter: dibutyltinndilaurat, dibutyltinndiacetat, tinnoleat osv. De anvendte mengder er fra 0,5 til 3 deler pr. 100 vektdeler polyol.

Betydningen av det oppnådde produkt er ikke bare at det skal svare til de påkrevede karakteristiske mekaniske og kjemiske egenskaper for taket, men også kunne fremstilles på en meget enkel måte samtidig som det er mulig å fremstille og anbringe et tak med meget store dimensjoner ved hjelp av rimelige hjelpemidler.

For dette formål anbringer man en konvensjonell produk-sjonsmaskin 18 (fig. 8) som mater et sprøytehode 19 med polyol, vann, katalysator og ekspansjonsmiddel gjennom en første ledning 20 og isocyanat gjennom en annen ledning 21. Sprøytehodet 19

bæres av armer 22 som drives med en bevegelse i tverretningen frem og tilbake over en transportør 23. Denne fører et bånd som er syn-lig, i fjernécle parti av blokken 25, laget f.eks. av papir eller av polyethylen 24, som under forskyvning i lengderetningen mottar blandingen fra sprøytehodet 19, hvilken blanding ekspanderer i luft. Man får således blokker med ønsket lengde, idet bredden kan være

fra 1 til 1,5 m som eksempel. Høyden og den tilsvarende tetthet står som man vil forstå, i forhold til det innleirede ekspansjonsmiddel. Således er blokken 25 helt utformet når den når frem til skjærestasjonen 26. Det vil være klart at blokken 25 likeledes er ført i sideretning ved hjelp av vertikale ruller, idet papirbåndene kan være anbragt på sidene for å lette føringen og dannelsen av blokken.

Trykksylindere 27 gjør det mulig å forskyve de således dannede blokker 25 i sideretningen slik at de suksessivt tilføres en annen transportør 28. Denne gjør det mulig å sende blokken 29 som befinner seg overfor sveiseenheten 30, mot en stasjon 31 for avskjæring av blokkene eller skråskjæring av disse for omdannelse av blokker med tilnærmet rektangulært tverrsnitt til blokker med trapesformet tverrsnitt som vist på fig. 9, hvor de avskårne partier 29a er vist med brudte linjer. Det er da tilstrekkelig å overføre blokken 29 etter tilskjæring til den vil befinne seg inntil blokken 32 som allerede er sveiset til blokken 33 for å fortsette med sveisingen av blokkene 29 og 32. For dette formål sprøyter man ved hjelp av sveisehodet 34 som mates ved hjelp av sveiseenheten 30, blandingen av bestanddeler av polyurethanskum inn mellom de skrå overflater av de tilstøtende blokker.

På grunn av den store lengde av blokkene er enheten 30 be-vegelig på: føringsskinner 35, idet broen 36 tjener til understøttel-se for tilførselsledninger for bestanddelene. For å unngå produkt-tap under sveisingen kan man anbringe et lite bånd ved bunnen av skjøten for blokkene for å eliminere utstrømning mot underlaget.

Det således formede tak 1 skyves ved hjelp av sylindrene 41 mot utgravningen 39 for beholderen etter tilføyelse av hver blokk. For dette formål hviler blokkene på ruller 37, idet én del av disse ruller hviler på et hellende plan 38 ved kanten av utgravningen 39. Idet utgravningen 39 er fyllt med vann 40 Ilyter taket 1 Øyeblikke-lig.

Når man ønsker å beskytte taket ved hjelp av en duk 3,

kan man anvende hele fremgangsmåten for anbringelse kontinuerlig eller avbrudt. Man kan f.eks. starte med å forbinde et visst antall elementer som 48, 49 og lignende, hvoretter man fortsetter mad anbringelse av duken 3 som f.eks. ender ved 50. Han fortsetter deretter fremstillingen av taket 1. ved hjelp av elementene 33, 32, 29 osv og man fortsetter dekningen vad hjelp av et nytt parti av duken 3 som man forbinder ved 50 med det allerede anbragte parti av duken.

En beskyttende duk 47 opphengt i rammen 42 gjør det mulig å varmeisolere i en viss grad sveisestasjonen 34.

Etter ferdigbehandling av taket 1 fortsetter man med sveising eller klebing av dukene 3 og 5 alt etter den anvendte for-bindelsesmåte.

En annen fordel som er forbundet med den anvendte frem-stillingsmåte er at i tilfelle av uforutsett ødeleggelse av en del av taket er det lett å foreta en effektiv utbedring av dette. Da taket er tilstrekkelig stivt til å tåle overbelastninger, kan man i virkeligheten begi seg til skadestedet, frigjøre den skadede del og forstørre den eventuelle åpning for å lette reparasjonen.

Hvis åpningen har små dimensjoner, et tilfelle som er vist på fig. 11, fører man inn et hvilket som helst oppblåsbart stykke såsom 43 gjennom åpningen mellom blokkene 44 og 45 av taket, man blåser opp stykket 43, man fjerner den væske som befinner seg oppfanget i denne åpning over bunnen.43 og man fyller åpningen ved hjelp av polyurethanskum 46 som man danner ved sprøyting av en egnet blanding på bunnen 43. Hvis åpningen har større dimensjoner, f.eks. som vist på fig. 12, skjærer man de øvre partier av blokkenes 51 bg 52 kanter langs deler av skrå plan 51a og 52a som ender i nivået 53 av væsken, idet disse kanter påny går over til vertikale retninger i væsken. Man anbringer deretter i åpningen en plugg 54 av polyurethan; hvis kanter likeledes har partier i skrå plan 54a over nivået 53 av væsken. Det er da tilstrekkelig å sprøyte,ut.en egnet blanding i'partier som befinner seg over væskenivået og mellom de skrå plan 54a på den ene side og 51a og 52a på den annen side, for å oppnå en tilfredsstillende skjøt: Man kan likeledes anordne en plugg 54, hvis kantområder ender i hellende plan 54b og blokker 51 og 52 som avsluttes av plan 51b og 52b slik art man kan i det således fremstilte ring/ormede ronr anbringe en oppblåsbar ring 55 som man blåser opp etter innføringen under taket og pluggen 54. Etter tømming av væske over ringen 55 fortsetter man med fylling av det ringformede parti, som befinner seg mellom 54b og 51b og 54b og 52b, med polyurethanskum som sveises til veggene over hele blokkenes tykkelse.

Utbedringen er således ytterst enkel. Hvis det anvendes en duk 3, fortsetter man deretter med klebing eller sveising av et egnet bånd som kan være eventuelt identisk med dukens 3 materiale.

Claims (6)

1. Beholder for lagring av væske såsom hydrokarboner, omfattende et hulrom fylt med væske, hvis nivå bibeholdes hovedsakelig konstant, en tettende duk som dekker bunnen og veggene av hulrommet, et tak innrettet for å flyte på den lagrede væske og som inkluderer et ikke metallisk stivt gasstett legeme, og et lag av tett materiale, såsom jord, fordelt over taket for beskyttelse mot vinden, karakterisert ved at en gasstett duk (3) som dekker i det minste en omkretsdel av nevnte legeme (1) og er dekket av i det minste endel av nevnte lag av tett materiale er sveiset eller klebet til den frie kant av den tettende duk (5).

2. Beholder ifølge krav 1, karakterisert ved at den gasstette duk (3) er sveiset eller klebet til den frie kant av den tettende duk (5) på en voll (4) som danner kanten av beholderen.

3. Beholder ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at minst en av nevnte gasstette (3) og tettende (5) duker er forankret i en voll (4) som danner kanten av beholderen .

4. Beholder ifølge krav 3, karakterisert ved at nevnte forankring utføres ved hjelp av en renne (10) hvor veggene er dekket ved hjelp av deler (3a, 5a) av minst en av de nevnte gasstette og tettende duker og som er fylt med sement (11).

5. Beholder ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at en dempende buffer (6) er anordnet omkring sideflaten av nevnte legeme (1).

6. Beholder ifølge krav 3, karakterisert ved at nevnte gasstette duk består av en strimmel av elastisk materiale (14), hvorav en kant er sveiset eller klebet til nevnte legeme (1).