NO321861B1 - Diagnostisk testremse med kalibrering, og fremgangsmate for maling av analyttkonsentrasjone i en biologisk fluidprove. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en tørrfase-testremse for måling av konsentrasjonen av en analytt i et biologisk fluid, mer spesielt en remse som har en innebygd kalibrering. Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for måling av analyttkonsentrasjon i en biologisk fluidprøve.

Tørrfase-reagenstestremser innbefattende enzymbaserte blandinger blir i stor grad brukt i kliniske laboratorier, legekontorer, sykehus og hjem for å måle konsentrasjonen av visse analytter i biologiske fluid. Disse remsene har for eksempel målt glukose, kolesterol, proteiner, ketoner, fenylalanin, eller enzymer i blod, urin eller spytt. Måling av glukosekonsentrasjonen i prøver av helblod er en spesielt vanlig anvendelse. Reagens-remsene har faktisk blitt en daglig nødvendighet for mange av nasjonens flere millioner mennesker med diabetes. Siden diabetes kan medføre farlige endringer av blodkjemien, det kan bidra til synstap, nyresvikt og andre alvorlige medisinske konsekvenser. For å minimalisere risikoen for disse konsekvensene, må de fleste mennesker med diabetes selv periodisk justere sin glukosekonsentrasjon, for eksempel ved hjelp av diett, trening og/eller med insulininjeksjoner. Enkelte pasienter må undersøke sin blodglukose-konsentrasjon så ofte som fire ganger eller mer pr. dag.

Det er spesielt viktig for personer som må regulere dietten for å regulere sukkerinntak og/eller administrere insulininjeksjoner, og som må bli opplyst om dette ved hjelp av hyppige tester av blodglukosekonsentrasjonen, å ha en rask, rimelig og nøyaktig test.

Det er kjent testremser som inneholder et testreagens som endrer farge, avhengig av konsentrasjonen av glukose i en blodprøve som er påført remsen. Blodglukosekonsentrasjonen måles ved å føre inn en remse i en måler som grunnleggende er et refeltans-fotometer, som bestemmer konsentrasjonen fra fargeendringen forårsaket av reaksjonen mellom testreagenset og blodglukosen. Testreagenset inneholder typisk et enzym, så som glukoseoksidase, som er i stand til å oksidere glukose til glokonsyrelakton og hydrogenperoksid, et oksiderbart fargestoff, og en substans som har peroksidativ aktivitet, som er i stand til selektivt å katalysere oksidasjonen av det oksiderbare fargestoffet i nærvær av hydrogenperoksid. (Se for eksempel US-PS 4.935.346, meddelt 19. juni, 1990 til Phillips et al.)

Uansett hvorvidt testen utføres hjemme, på legekontoret, på klinikken eller sykehuset, er det ekstremt viktig med nøyaktighet og reproduserbarhet av glukosebestemmelsen. Disse remsene gjør det på grunn av sin natur ikke mulig å kunne fremstilles i stor skala med tilfredsstillende remse-til-remse-produserbarhet fra en porsjon til den neste. Det er derfor nødvendig å gi hver porsjon av remser en kalibreringskode som korrigerer for denne variasjonen. Kalibreirngskoden kan være markert på remsebeholderen, og brukeren må legge koden inn i måleren når han eller hun begynner å bruke en ny remse-porsjon. Dersom brukeren ikke legger inn den nye kalibreringskoden eller legger inn en feil kode, vil de resulterende glukoseverdiene bli feil. Det er derfor fordelaktig å innbefatte kalibreringskoden på remsen, slik at måleren kan "avlese" kalibreringskoden før glukosekonsentrasjonen beregnes. På denne måten trenger ikke brukeren å bidra med noe, og er typisk ikke kjent med at kalibrering er nødvendig.

US-PS 4.476.149, meddelt 9. oktober, 1984 til Poppe et al., beskriver en analysetest-remse og fremgangsmåte for fremstilling av denne som innbefatter kalibreringsinformasjon på remsen. Remsen innbefatter et "testfelt" hvor analysen skjer og en produksjons-partispesifikk-kode som gir kalibreringsinformasjon som er spesifikk for remsene fremstilt i et spesielt parti (se også US-PS-ene 4.510.383 og 4.592.893.) I prinsipp tilveiebringer prosessen en remse hvis kalibrering er "transparent" til brukeren; d.v.s. brukeren er uvitende om kalibreringstrinnet. Selv om dette er et meget ønskelig resultat, er prisen forholdsvis høy. Strekkoden må trykkes meget nøyaktig, med små toleranser med hensyn til bredden og avstanden mellom strekene, og hele lengden av banen som utgjør et enkelt parti av "ikke-skårne" remser. Videre må trykkingen gjøres på en måte som ikke endrer karakteristikken til testfeltet. Videre må måleren ha et sofistikert optisk system for å kunne lese de tette strekkodene nøyaktig (se US-PS 4.510.383).

US-PS 5.281.395 meddelt 25. januar, 1994 til Markart et al., diskuterer de praktiske problemene som oppstår ved remsen til Poppe et al. og berører noen av dem med et to-remsesystem. 'Testbæreren" inneholder reagenset for omsetting med analytten som skal måles og "kodebæreren" har kalibreringsstrekkoden som er karakteristisk for et spesielt parti. Hver bærer har også en maskinlesbar parti-identifikasjon. Denne tilnærmelsen reduserer de tekniske vanskelighetene og kostnadene forbundet med fremstilling av remsene til Poppe et al., men krever imidlertid bruk av en andre remse for å kalibrere måleren.

US-PS 3.907.503, meddelt 23. september, 1995 til Betts et al., beskriver et testsystem

for måling av en lang rekke analytter ved bruk av en enkeltremse. Remsen innbefatter et kodeorgan som identifiserer den spesielle testanordningen og en eller flere reagenser for de spesielle testene som gjøres med denne remsen. Kodeorganene tilveiebringer ikke en kalibrering for noen av reagenssystemene. I sin enkleste form er det et opakt område festet til en generelt transparent bærer. Naturen til testanordningen er identifisert av

posisjonen til kodeorganet i forhold til reagenstestområdene. Kodeorganet kan også innbefatte et distinkt merke eller farge som kan avleses av måleren som identifikasjon for en spesiell remsetype.

Connolly i PCT patentsøknad WO96/13707, publisert 9. mai, 1996, beskriver et apparat og fremgangsmåte for deteksjon av forskjellige analytter i kroppsfluider ved bruk av tørre testremser. I en utførelsesform er testremsene kodet for å identifisere testen som en spesiell remse er ment for. En blå remse kan derved måle glukose og en rød remse kolesterol. Fargene er inndelt i sjatteringer, for eksempel 64 sjatteringer av blå som representerer 64 forskjellige partinumre av glukoseremser. Apparatet har en minnemodul som lagrer et partinummer. Dersom det målte partinummeret for remsen ikke overensstemmer med partinummeret i minnemodulen, blir ikke utført. Denne tilnærmelsen krever at hvert parti av testremser har en minnemodul som føres inn i apparatet før remsene fra dette partiet kan brukes.

US-PS 5.515.170, meddelt 7. mai, 1996 til Matzinger et al., beskriver en reagensremse for måling av konsentrasjonen av glukose i helblod. Remsen har en testpute som inneholder et reagenssystem som endrer farge for å indikere glukosekonsentrasjonen. Test-puten er utformet av et anisotropt membran som har relativt store porer nær en hovedoverflate og mindre porer nær den motsatte overflaten. Et porøst transportmedium er festet til overflaten av puten med store porer. Hele blodprøven påføres transportmediet som overfører en detekterbar porsjon av prøven til den siden av puten som har store porer. Glukose i prøven beveges deretter mot den motsatte siden, hvor det reagerer med reagensen og medfører en fargeendring som er synlig fra den siden av puten som har minst porer og som indikerer glukosekonsentrasjonen i prøven.

Det er et behov for et pålitelig system som innbefatter kalibreringskodeinformasjon på en remse på en måte som ikke stiller for store krav til remsefremstillingsprosessen, men som allikevel utelater behovet for at brukeren er involvert i kalibreringen.

I henhold til foreliggende oppfinnelse er det derfor tilveiebrakt en diagnostisk testremse med innebygd kalibrering som korrigerer for remse til remse reproduserbarhet mellom porsjoner av remser for måling av en analyttkonsentrasjon i en prøve av biologisk fluid, og denne testremsen er kjennetegnet ved at den omfatter (a) en membran med en prøveside til hvilken prøven påføres og en testside, motsatt prøvesiden; (b) et testreagens impregnert i membranen for omsetning med analytten i prøven for å

medføre en detekterbar fargeendring på testsiden og

(c) en membranbærer, festet til membranen og som på en hovedoverflate har en farget indikator, hvis fargetone, dvs. egenskapen til en substans som resulterer fra dens selektive absorpsjon av bestemte bølgelengder av synlig lys foretrukket fremfor andre, indikerer kalibreringen av remsen og som derved eliminerer behovet for en separat innføring av en remsekalibreringskode til et måleapparat som måler analyttkonsentrasjonen.

Foretrukne og fordelaktige trekk ved foreliggende diagnostiske testremse fremgår fra de medfølgende krav 2-4.

I henhold til foreliggende oppfinnelse er det også tilveiebrakt en fremgangsmåte for måling av analyttkonsentrasjonen i en prøve av biologisk fluid, og denne fremgangs-måten er kjennetegnet ved at den omfatter trinnene: (a) å tilveiebringe en testremse med innebygd kalibrering som korrigerer for variasjonen fra remse til remse reproduserbarhet mellom porsjoner av remser som omfatter

(i) en membran med en prøveside og en testside motsatt denne,

(ii) et testreagens impregnert i membranen for reaksjon med analytten for å medføre en fargeendring på testsiden og (iii) en membranbærer som på en hovedoverflate har en farget indikator hvis fargetone, dvs. egenskapen til en substans som resulterer fra dens selektive absorpsjon av bestemte bølgelengder i synlig lys fremfor andre, indikerer kalibreringen av remsen og som derved eliminerer behovet for en separat innføring av en remsekalibreringskode i et måleapparat som måler analyttkonsentrasjonen;

(b) påføring av fluidprøven til prøvesiden av til membranen,

(c) måling av fargetonen til indikatoren og endring i fargen på testsiden, og (d) beregning av analyttkonsentrasjonen fra de målte verdiene av indikatorfargetonen

og testsidens fargeendring.

Foretrukne og fordelaktige trekk ved foreliggende fremgangsmåte fremgår fra medfølgende krav 6 og 7.

Ved at foreliggende diagnostiske testremse utelater behovet for at brukeren legger inn en remsekalibreringskode i en måler, utelates derved muligheten for at det kan legges inn en feil kode.

Figur 1 viser en remse i henhold til foreliggende oppfinnelse.

Figur 2 antyder lysintensitet som en funksjon av tid under innføring av remsen i figur 1 i en måler. Figur 3 antyder et skjematisk absorpsjonsspektrum av fargestoffer anpasset for bruk i oppfinnelsen. Figur 4 viser en annen utførelsesform av en remse i henhold til foreliggende oppfinnelse.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en indikator på en type diagnostisk testremse som brukes i forbindelse med en måler for å måle analyttkonsentrasjonen i en prøve av biologisk fluid. Indikatoren er farget og dens nyanse indikerer til måleren en kalibrering som er karakteristisk for remsen og som gjør det mulig for måleren å beregne analyttkonsentrasjonen mer nøyaktig enn det som er mulig uten kalibreringsinformasjonen. Med beregnet "nyanse" i denne spesifikasjonen og de medfølgende krav, mener vi det karakteristiske til en substans som er resultatet av dens selektive adsorpsjon av visse bølgelengder av synlig lys fremfor andre. Nyanse er atskilt fra "sjattering" som har referanse til den generelle adsorpsjonen til en substans gjennom hele det synlige spekteret, hvor mørke sjatteringer absorberer mer og lyse sjatteringer absorberer mindre.

Foreliggende indikator er anpasset for bruk på enhver testremse som brukes for måling

av konsentrasjonen av en analytt. Det er hensiktsmessig hvor bremseparametrene har en variasjon som kan reduseres ved innbefatting av en kalibreringskode ved beregningen av analyttkonsentrasjonen. Siden indikatoren medfører en fargemåling, er den spesielt godt anpasset for systemer som innbefatter et optisk målesystem som også kan brukes for av-lesning av indikatoren. Fotometriske systemer for måling av blodglukose er et eksempel, siden disse måler en fargeendring i et reagens for å bestemme glukosekonsentra-sjoner i helblod.

Et fotometrisk remse- og målesystem som er hensiktsmessig for foreliggende oppfinnelse, medfører en to-lags remse av den typen som er beskrevet av Matzinger et al. i US-

PS 5.515.170, som herved innlemmes som referanse. Nøkkelelementene til en slik remse er et porøst membran som innbefatter et testreagens, et porøst transportmedium festet til en side av membranet og et bærelag festet til den andre siden. En åpning gjennom bærerlaget tilveiebringer utsikt til membranet. En blodprøve påføres transportmediet og en del av denne beveger seg til og gjennom membranet. Remsen gjennomgår en målbar fargeendring i respons til glukosen i blodprøven. Transportmediet er anpasset til å akseptere en helblodprøve og transportere en detekterbar porsjon av prøven til membranet. Prøven kan beveges ved hjelp av kapillærvirkning. Transportmediet strekker seg fortrinnsvis forbi en eller flere ender av membranet, for derved å danne et reservoar for å holde overskuddsmengder av blodprøven. Det er derfor foretrukket at transportmedium er i stand til å holde fra ca. 10 til ca. 15 mikroliter blod, fortrinnsvis ca. 35 mikroliter blod, og føre fra ca. 3 til ca. 10 mikroliter blod til membranet. Transportmediet kan bestå av naturfibere, så som bomull eller papir, så vel som polyestere, polyamider, polyetylen og andre syntetiske polymerer. Polyetylen er det foretrukne transportmediumsmaterialet, for eksempel porøst polyetylen fra Porex Corp. og Fairburn, Georgia.

Membranet kan ha en jevn sammensetning eller kan være et belagt substrat. Det har en prøveside til hvilken transportmediet er festet og en testside hvor fargeendringen observeres. Fortrinnsvis er membranet anisotropt, og har mer foretrukket et bredt område av porestørrelser. For eksempel foretrukket med en gradient av porestørrelser hvor forholdet mellom de største til de minste porene er i området fra ca. 100-400. På testsiden av membranet, hvor porene er minst, er tomromsvolumet relativt lite og materialet i membranet er generelt forholdsvis tett, innen et lag som typisk kan utgjøre opptil 20 % av membranets tykkelse. Innen dette laget, er porestørrelsen fortrinnsvis i området fra ca. 0,1 til ca. 0,8 mikrometer, med en nominell porestørrelse, fortrinnsvis ca. 0,3 til 0,4 mikrometer. På prøvesiden er porestørrelsen fortrinnsvis i området fra ca. 40 mikrometer til ca. 125 mikrometer. Etter å ha passert gjennom transportmediet, kommer blodet inn på prøvesiden av membranet og møter gradvis mindre porer når det penetrerer gjennom membranet. Til slutt vil faste stoffer, så som røde blodceller, nå en posisjon i membranet hvor de ikke kan penetrere videre. Resten av prøven, som fremdeles inneholder oppløst glukose, penetrerer gjennom til testsiden. Den anisotrope naturen til membranet muliggjør relativt raske strømningshastigheter gjennom membranet, selv om det skjer en filtrering av faste stoffer. Polysulfoner og polyamider (nyloner) er eksempler på hensiktsmessige membranmaterialer.

Når prøven passerer gjennom membranet, vil reaksjonen ved reagenset medføre at det dannes et lysabsorberende fargestoff i tomromsvolumet nær testsiden, som derved i vesentlig grad påvirker membranets reflektans.

Testreagenset innbefatter en komponent for omsetning av glukose til hydrogenperoksid og en komponent for deteksjon av hydrogenperoksid. Reagenset kan i tillegg videre innbefatte en separasjonskomponent som medfører at faste stoffer, så som røde blodceller, blir festet til eller innfanget i membranet og effektivt fjerner faste stoffer fra det biologiske fluidet.

En foretrukket komponent for omsetning av glukose til hydrogenperoksid er glukoseoksidase, et enzym som reagerer med glukose og oksygen og danner glukonolakton og hydrogenperoksid.

Det dannede hydrogenperoksidet reagerer med komponenten for deteksjon av hydrogenperoksid, som innbefatter en peroksidase som selektivt katalyserer en reaksjon mellom hydrogenperoksidet og en indikator. Pepperotperoksidase er en spesielt foretrukket peroksidasekatalysator og [3-metyl-2-benzo-tiazolinonhydrazon] N-fulfonylbenzensul-fonatmononatrium (MBTHSB) kombinert med 8-anilin-l- naftalensulfonsyreammo-nium (ANS) er et foretrukket indikatorfargepar for reaksjon med hydrogenperoksidet.

Detaljer vedrørende reagenset og andre elementer til stripen fremgår fra US-PS 5.563.031, meddelt 8. oktober, 1996, til Y. Yu, herved innlemmes som referanse.

Fargeendringen på testsiden av membranet måles med en optisk sensor (d.v.s. ved reflektansfotometri) for å gi blodglukosekonsentrasjonen. En eller flere kalibrerte referansefargeguider er eksponert til en lyskilde før og etter at testsiden er eksponert til lyskilden. For eksempel kan lyskilden sekvensielt reflekteres til en sensor fra fargeguiden og testsiden.

Sensoren danner et signal som endres når referansen og testsiden sekvensielt er eksponert til lyskilden. Endringer av signalene blir deretter kvantitativt relatert til konsen-trasjonsnivåene av glukose i prøven i henhold til matematiske formler som tidligere har blitt frembrakt ved bruk av tilsvarende betraktningsorgan og prøver av kjente konsen-trasjoner. Detaljer av denne utførelsesformen fremgår av US-PS serie nr. 493,435 inn-gitt 22. juni 1995, og som herved innlemmes som referanse.

Figur 1 viser en indikator med kalibrering på stripen på den diagnostiske testremsen beskrevet over. Overflaten 10 som fremtrer i figur 1 ("bunnen" eller "test"-overflaten) er den som vender mot reflektansfotometeret når remsen er innført i måleren. Inn-føringsretningen er indikert med en pil. Fra føringskanten 12 strekker det seg en mørk sone 14 til lysstandardsone 16. Indikatoren 18 er farget, og nyansen indikerer et kalibreringshode som brukes av måleren sammen med reflektanssignalet fra testsiden 20 til membranet for å beregne en glukosekonsentrasjon.

I praksis påfører brukeren en helblodprøve til "topp" eller "prøve"-siden av membranet, motsatt siden vist i figur 1. Deretter, når remsen 10 føres inn i måleren er det en sekvens av reflektert lys som danner en "signatur" for remsen og som initierer glukosemålingen. Remsen er vist skjematisk i figur 2, som antyder reflektert lysintensitet, I, som en funksjon av tiden når remsen er innført. Innledningsvis i området A, detekterer sensoren lys reflektert fra den tomme remseholderen. Den reduserte intensiteten i området B indikerer at en remse er ført inn og refleksjonen er fra den mørke sonen 14. Når remseinnføringen fortsetter, indikerer en økt intensitet i området C at lys blir reflektert fra standardsonen 16. Deretter blir intensiteten av reflektert lys igjen redusert i området D når sensoren detekterer refleksjonen fra indikatoren 18. De stiplede linjene viser at den reflekterte intensiteten, så vel som intensiteten ved en andre bølgelengde vil være forskjellig fra en remse til deri neste, for å gi kalibreringsformasjon. Til slutt i området E, når remsen er helt ført inn, vil sensoren detektere en innledningsvis økt lysintensitet reflektert fra testsiden 20 til membranet. Når glukosereaksjonen fortsetter, vil fargestoffdannelsen medføre en reduksjon av reflektert lys til en verdi som indikerer glukosekonsentrasjonen i prøven. Beregningen av verdien medfører kalibreringen tilveiebrakt ved refleksjon i området D og graden av fargedannelse tilveiebrakt av refleksjonen i området E. Legg merke til at vi over refererer til indikert lys, men indikatoren 18 kan alternativt være transparent og kalibreringsinformasjonen vil være resultatet av forskjeller i absorbans av innfallende lys på den andre siden av remsen.

For å tilveiebringe nøyaktig kalibrering, er det ønskelig med et stort antall kalibrerings-koder. For å tilveiebringe et så stort antall og redusere risikoen for at måleren måler feil kode, blir lys reflektert fra indikatoren 18 målt ved to bølgelengder og forholdet mellom de to verdiene av reflektert lys utgjør kalibreringsinformasjon. Dette skjer ved å trykke indikatoren 18 ved bruk av variable kombinasjoner av to forskjellige trykksverter og belyse indikatoren med to forskjellige lysfarger. Ideelt er indikatoren farget ved trykksverte som har smale områder av selektiv absorpsjon, så som antydet skjematisk i figur 3. Som vist der, har en trykksverte en absorpsjonstopp ved A,i, den andre ved % i, og hver trykksverte viser liten absorpsjon ved bølgelengdetoppen til den andre. På tilsvarende måte vil lyskildene ideelt ha utsendelser ved topper som korresponderer til absorpsjonstoppene til trykksvertene. Praktisk sett er det verken mulig eller nødvendig å oppnå disse idealene. For eksempel, med remsen og målesystemet beskrevet over, er det passende å bruke et meter med LED-er hvis utsendelsestopper er henholdsvis ca. 660 nm og 940 nm. Denne måleren krever kun av indikatorkoden anvender trykksverter som har meget forskjellig absorpsjon ved disse to bølgelengdene.

Indikatorkoden som er hensiktsmessig for et spesielt parti av remser, er bestemt av membranpartiet, siden det er membranet som ikke kan fremstilles tilstrekkelig jevnt fra et parti til det neste. Det fremstilles derfor et lite antall forsøksremser fra et membranparti og den passende kalibreringskoden bestemmes. Denne koden blir deretter påført hver av remsene fremstilt fra dette membranpartiet, ved påføring av det passende blekk-mengdeforholdet ved indikatorposisjonen 18. Trykksvertene kan påføres ved hjelp av en rekke forskjellige måter, for eksempel litografi, skjermtrykking, elektrografisk trykking, lasertrykking og blekkstråletrykking. Blekkstråletrykking er foretrukket.

Figur 4 antyder en annen utførelsesform av en remse i henhold til foreliggende oppfinnelse. Denne utførelsesformen er beskrevet detaljert i U.S.P 5.304.468, utlagt 19. april, 1994 til Phillips et al., som herved innlemmes som referanse. Anvendelsen av denne er angitt under. En remse 30 har et indikatorområde 32 som tilveiebringer kalibreringsinformasjon og membran 34 som er impregnert med et reagens som reagerer med en analytt og medfører en fargeendring. Som med remsen antydet i figur 1, er den analyttholdige prøven påført remsen på motsatt side av membranet - vist her med stiplet sirkel som omgir prøvepåføirngsområdet 36. Innhakk 38 sikrer korrekt plassering av remsen 30 i en måler. Remsen vist i figur 4 er av den typen som først anbringes i en måler, før prøven (for eksempel blod) påføres. Blod som penetrerer gjennom membranet 34 detekteres ved måleren og en tidsinnstilt sekvens under, ved enden av hvilken refleksjonen måles og analyttkonsentrasjonen beregnes fra målingen.

Denne sekvensen er forskjellig fra den som ble fulgt med utførelsesformen i henhold til figur 1, hvor prøven påføres remsen før den føres inn i måleren. Det faktum at prøven påføres etter at remsene er ført inn, betyr at det generelt ikke er noe behov for måling av reflektert lys fra noe område av remsen, annet enn reaksjonsområdet, i motsetning til situasjonen med remsen i figur 1 (se figur 2 over). Refleksjonen fra indikatorområdet 32 kan allikevel avleses på forskjellige måter. For eksempel kan en bryter - elektrisk, elektromekanisk eller optisk, trigges når remsen er innført og refleksjonen fra området 32 kan avleses når remsen er ført inn i måleren. Alternativt kan en bryter trigges når remsen tas ut, men dette vil imidlertid nødvendiggjøre at brukeren fjerner remsen fra måleren før analyttkonsentrasjonen kan beregnes. Som med utførelsesformen i figur 1, er kalibreringen av et remseparti bestemt fra prøveremsen fremstilt ved å anvende et spesielt membranparti og kalibreringen er trykt i form av et område 32 med en spesiell nyanse. For remsen og måleren i denne utførelsesformen er det passende å anvende en måler som måler reflektert lys fra remsen ved 635 nm og 700 nm, men det kan imidlertid anvendes andre bølgelenger i stedet.

Claims (7)

1. Diagnostisk testremse med innebygd kalibrering som korrigerer for remse til remse reproduserbarhet mellom porsjoner av remser for måling av en analyttkonsentrasjon i en prøve av biologisk fluid, karakterisert ved at den omfatter (a) en membran med en prøveside til hvilken prøven påføres og en testside, motsatt prøvesiden; (b) et testreagens impregnert i membranen for omsetning med analytten i prøven for å medføre en detekterbar fargeendring på testsiden og (c) en membranbærer, festet til membranen og som på en hovedoverflate har en farget indikator, hvis fargetone, dvs. egenskapen til en substans som resulterer fra dens selektive absorpsjon av bestemte bølgelengder av synlig lys foretrukket fremfor andre, indikerer kalibreringen av remsen og som derved eliminerer behovet for en separat innføring av en remsekalibreringskode til et måleapparat som måler analyttkonsentrasjonen.

2. Remse ifølge krav 1, karakterisert ved at analytten er glukose og fluidet er helblod.

3. Remse ifølge krav 2, karakterisert ved at reagenset omfatter: (a) en første komponent for dannelse av hydrogenperoksid fra glukose og oksygen og (b) en andre komponent for omsetning med hydrogenperoksidet for å medføre fargeendringen på testsiden.

4. Remse ifølge krav 1, karakterisert ved at indikatoren farges ved en kombinasjon av to fargestoffer og at fargetonen bestemmes av de relative mengder av fargestoffene.

5. Fremgangsmåte for måling av analyttkonsentrasjonen i en prøve av biologisk fluid, karakterisert ved at den omfatter trinnene (a) å tilveiebringe en testremse med innebygd kalibrering som korrigerer for variasjonen fra remse til remse reproduserbarhet mellom porsjoner av remser som omfatter (i) en membran med en prøveside og en testside motsatt denne, (ii) et testreagens impregnert i membranen for reaksjon med analytten for å medføre en fargeendring på testsiden og (iii) en membranbærer som på en hovedoverflate har en farget indikator hvis fargetone, dvs. egenskapen til en substans som resulterer fra dens selektive absorpsjon av bestemte bølgelengder i synlig lys fremfor andre, indikerer kalibreringen av remsen og som derved eliminerer behovet for en separat innføring av en remsekalibreringskode i et måleapparat som måler analyttkonsentrasjonen; (b) påføring av fluidprøven til prøvesiden av til membranen, (c) måling av fargetonen til indikatoren og endring i fargen på testsiden, og (d) beregning av analyttkonsentrasjonen fra de målte verdiene av indikatorfargetonen og testsides fargeendring.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at indikatorfargetonen bestemmes ved måling av forholdet mellom optisk refleksjon ved to forskjellige bølgelengder.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at indikatorfargetonen bestemmes ved måling av forholdet mellom optisk absorbans ved to forskjellige bølgelengder.